Jon Gauslaa
Kommisjonsleder, Finnmarkskommisjonen
Kommisjonsleder, Finnmarkskommisjonen
Lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods (hittegodsloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Loven trådte i kraft 1. juli 1953, jf. § 14. Den videreførte bestemmelser som var inntatt i Cancelli-Placat av 8. juni 1811 ang. Omgangsmaaden med Hittegods, som findes paa Kjøbstædernes Grund og Cancelli-Placat av 5. desember 1812 ang. Omgangsmaaden med Hittegods, som findes paa Landet, jf. også lov 28. juni 1912 om forandringer i de gjældende bestemmelser om hittegods og Kong Christian den Femtis Norske Lov (1687) 5-9-7 og 5-9-8. Se Ot.prp. nr. 73 (1952) s. 4–5 (kapittel I, «Lov om hittegods», punkt C) samt Oslo byretts uttalelse i dommen inntatt i RG-1954-686 om at 1953-loven i det vesentlige kodifiserer «de gjeldende rettsregler på dette område» (s. 688).
Hittegodslovens forarbeider omfatter i tillegg til Ot.prp. nr. 73 (1952) Innst. O. V (1953), Forhandl. i Odelstinget for 1953 s. 280–283 og 310 og Forhandl. i Lagtinget for 1953 s. 102–103 og 113. Loven har nærmere regler om behandlingen av hittegods blant annet når det gjelder finnerens rettigheter og plikter, eierens rettigheter og politiets gjennomføring av auksjoner der hittegods selges. Loven hadde sin bakgrunn i at de tidligere reglene om behandling av hittegods var lite tidsmessige, ufullstendige, fragmentariske og tidvis lite hensiktsmessige, jf. Ot. prp. nr. 73 (1952) s. 3 (kapittel I punkt A)
Av lovens enkeltbestemmelser er § 1 endret ved lov 24. november 2000 nr. 82; § 3 er endret ved lov 9. januar 1998 nr. 5; § 7 er endret ved lov 13. mars 1981 nr. 6, lov 3. juni 1983 nr. 43, 26. juni 1992 nr. 86 og lov 20. juni 2003 nr. 45; § 8 er endret ved de tre sistnevnte lovene; § 11 er endret ved lov 15. desember 1967 nr. 2, lov 19. juni 1969 nr. 54, lov 2. mars 1973 nr. 12 og lov 25. juni 2004 nr. 53; og §§ 12, 13 og 14 er endret ved lov 19. juni 2015 nr. 65. Paragraf 14 ble også endret ved lov 20. juni 2003 nr. 45. De ulike endringene er i hovedsak av teknisk art og blant annet et resultat av endret terminologi i andre lover. Se nærmere i kommentarene til de enkelte paragrafene. Hittegodsloven §§ 2, 4, 5, 6, 9 og 10 har stått uendret siden loven ble vedtatt i 1953.
Det finnes lite rettspraksis om innholdet i hittegodsloven. Den nevnte dommen fra Oslo byrett i RG-1954-686 har visse bemerkninger om når en gjenstand må anses å ha kommet bort fra eieren, jf. lovens § 1, og om rett til finnerlønn etter § 9. Det finnes også noe rettspraksis der det har vært spørsmål om ulovlig tilegnelse av hittegods der §§ 2, 3 og 12 har vært berørt, jf. blant annet Rt-1979-891 og Rt-1990-388. Justisdepartementets lovavdeling avga 7. mars 2005 en uttalelse om eiendomsretten til hittegods som selges på politiets hittegodsauksjoner (JDLOV-2004-10708), jf. § 7. I en uttalelse fra Sivilombudsmannen avgitt 26. mars 2014 (SOM-2012-2231) er innholdet i vilkårene «kome bort» og «teke hand um» i lovens § 1 vurdert noe nærmere.
Hittegodsloven er i juridisk teori kort omtalt blant annet i Sjur Brækhus og Axel Hærem, Norsk tingsrett, Universitetsforlaget, 1964 s. 528–529 og Thor Falkanger og Aage Thor Falkanger, Tingsrett, 9. utg., Universitetsforlaget, 2022 s. 61–62, der også grensen mellom gjenstander som eieren har mistet (hittegods), og gjenstander som eieren har oppgitt eiendomsretten til (derelinkvert gods), er berørt. Denne grensen er bredere drøftet i Gunnar Eriksen, «Kastet, mistet, glemt eller bortkommet? Om løsøre på avveie», Jussens Venner, 2008, s. 136–154 (JV-2008-136), særlig s. 144–151. Visse sider av hittegodsloven er berørt i Sjur Brækhus’ artikler «Bergning av vrak og vrakgods», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1975, s. 505–535 (TFR-1975-505), særlig s. 523–527 og «Tilbakeholdsretten», Jussens Venner 1979, s. 181–231 (JV-1979-181) (særlig s. 203–204 og 230).