Henrik Monrad Stranheim Krokå
Advokatfullmektig, Bull & Co Advokatfirma AS
Advokatfullmektig, Bull & Co Advokatfirma AS
Lov 28. mai 1993 nr. 52 om vederlag for visning av billedkunst og kunsthåndverk m.v. (lov om vederlag for kunstvisning) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).
Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 65 (1992–1993) og Innst. O. nr. 94 (1992–93). Loven trådte i kraft 28. mai 1993, jf. odelstings- og lagtingsvedtak henholdsvis 18. og 25. mai 1993.
Loven bygger på deler av Opphavsrettsutvalgets delinnstilling NOU 1987: 28 Billedkunst mv., høringen av innstillingen og senere nordiske departementsdrøftelser, jf. Ot.prp. nr. 65 (1992–93) s. 3.
Opphavsrettsutvalget ga i NOU 1987: 28 s. 7–9 en fremstilling av konsekvensene av dagjeldende åndsverkslovgivning. Etter en vurdering av konsekvensene av reglene om konsumpsjon for litterære verk eller musikkverk, jf. daværende åndsverklov § 21, sammenholdt med reglene om konsumpsjon av kunstverk etter § 23, fant Opphavsrettsutvalget at reglene slo ulikt ut hva gjaldt muligheten til å skaffe seg inntekter, se Ot.prp. nr. 65 (1992–93) s. 4.
Opphavsrettsutvalget fant at til tross for at konsumpsjonsreglene formelt sett var like for de ulike verkstypene, var formene for bruk og utnyttelse av verkstypene så ulike at denne formelle likheten ikke ga et like omfattende reelt vern, jf. Ot.prp. nr. 65 (1992–93) s. 4 og NOU 1987: 28 s. 8.
Opphavsrettsutvalget viste til at salg og visning er de aktuelle utnyttelsesformene for vanlig billedkunst. Etter dagjeldende regelverk ville salg av et kunstverk i praksis utelukke at opphaveren fikk rett til vederlag for visning. Opphaveren ville, ifølge Opphavsrettsutvalget, derfor i praksis bli stilt overfor et valg mellom to utnyttelsesformer. Opphaveren ville dermed i det vesentlige kunne knytte sine inntektsmuligheter enten til det første salget av verket eller til krav om vederlag for visning av verk i eget eie.
For litterære og musikalske verk supplerte derimot rettighetene fra flere utnyttelsesformer hverandre i større grad. Eksempelvis ville en overdragelse av forlagsretten ikke bare gi forfatteren et engangsvederlag, men også royalties av senere utgaver. I tillegg hadde forfatteren fortsatt enerett til fremføring av verket for offentligheten.
Reglene om konsumpsjon ble ved lovendring ved lov 2. juni 1995 nr. 27 gjort verksnøytrale, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) punkt 3.3. Videre ble reglene delt i en egen bestemmelse om konsumpsjon for spredning og en egen bestemmelse om konsumpsjon for visning, jf. §§ 19 og 20.
Ved vedtakelsen av åndsverkloven av 2018 (lov 15. juni 2018 nr. 40) ble §§ 19 og 20 videreført i §§ 27 og 28.
Formålet med lov om vederlag for kunstvisning er både å sikre de økonomiske vilkårene for, og styrke rettsstillingen til, opphavere til kunstverk. Ved vedtakelsen av loven uttalte departementet at det ikke lenger var tilfredsstillende at opphavere til kunstverk ikke hadde rettigheter til, eller en ulovfestet kompensasjon for, den utvidede bruken som skjedde etter at et verk var overdratt, jf. Ot.prp. nr. 65 (1992–93) s. 9. Det ble vist til at det de senere tiårene hadde utviklet seg en stadig økende offentlig interesse for formidling av billedkunst gjennom utstillinger, utsmykkinger osv.
Visningsvederlaget skal ikke ses som en ren erstatning for den inntekt opphaveren ville hatt ved å beholde eneretten til visning av verket etter at det er overdratt, jf. Ot.prp. nr. 65 (1992–93) s. 10. Det er antakelig en mer naturlig betraktningsmåte å ta utgangspunkt i at den frie visningsretten av kunstverk ervervet av statlige eller statsstøttede institusjoner fratar opphaverne en forhandlingsrett om vederlag for den faktiske bruk som skjer.
Allerede i 1978 fremmet Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon krav om vederlag for visning av billedkunst i statens eie og viste til paralleller til det lovfestede biblioteksvederlaget, en vederlagsplikt som kompensasjon for bibliotekutlån (jf. dagens lov om bibliotekvederlag), se Ot.prp. nr. 65 (1992–93) s. 4–5. Staten påtok seg ved avtale av 25. juni 1987 å betale et årlig kollektivt vederlag for bruk av norske kunstverk i statlige eller statsstøttede institusjoners eie. Avtalen ble erstattet av lov om vederlag for visning av billedkunst og kunsthåndverk m.v.
Lovens § 3 forutsetter at det inngås en avtale mellom staten og en felles sammenslutning av organisasjoner som representerer en vesentlig del av norske opphavere på området. Avtalen skal blant annet regulere vederlagssatser. Gjeldende avtale ble forhandlet frem mellom kunstnerorganisasjonene Norske Billedkunstnere, Norske Kunsthåndverkere, Forbundet Frie Fotografer, Sámi Dáiddačehpiid Searvi/Samisk Kunstnerforbund og Kultur- og kirkedepartementet den 5. juni 2007. Avtalen trådte i kraft 1. januar 2008 og fornyes 1. januar hvert år, med mindre den sies opp skriftlig med 6 måneders varsel, jf. avtalens § 5. Avtalen ligger ikke tilgjengelig på nett, men er åpen for innsyn, jf. offentleglova § 3. I det følgende vil avtalen omtales som «Avtale om visningsvederlag».
Det ble gjort enkelte språklige endringer i loven i forbindelse med gjennomføringen av forordning (EU) 2017/1128 om grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester i det indre marked (portabilitetsforordningen), se Prop. 10 LS (2018–2019).
Loven er sparsommelig behandlet i juridisk litteratur og har pr. 18. september 2023 ikke vært gjenstand for domstolsbehandling.
Loven tilgodeser kun norske opphavere. Dette aktualiserer spørsmål om loven er i tråd med diskrimineringsforbudet i EØS-avtalen artikkel 4 og prinsippet om nasjonal behandling i Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk artikkel 5 nr. 1 og verdenskonvensjonen om opphavsrett artikkel II nr. 1. Forholdet til Bernkonvensjonen og verdenskonvensjonen ble behandlet i Ot.prp. nr. 65 (1992–93) s. 12. Der konkluderte departementet med at loven ikke berører reglene om nasjonal behandling, fordi den ikke gir noen rett for den enkelte opphaver til vederlag som står i sammenheng med bruken av hans eller hennes verk. Loven er dermed, etter departementets syn, ikke opphavsrettslig i sin karakter, men et kulturpolitisk virkemiddel som ikke reguleres av konvensjonene. For forholdet til EØS-avtalen se note 4 til § 4.