Brage Thunestvedt Hatløy
Førsteamanuensis, UiT – Noregs arktiske universitet
Førsteamanuensis, UiT – Noregs arktiske universitet
Lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stadnamnlova) regulerer stadnamn som eit immaterielt kulturminne gjennom nærare reglar om val av stadnamn, fastsetjing av skrivemåten og bruk av stadnamn. Lova høyrer under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD). Lova skal sikre omsynet til norske, samiske og kvenske stadnamn i samsvar med både nasjonale lovreglar og internasjonale avtalar og konvensjonar, jf. lovas § 1.
Lova erstatta reglar gitt i kronprinsregentens resolusjon 31. mai 1957 føresegner om skrivemåten av stadnamn. Sidan 1990 har lova vorte endra i fleire omgangar både gjennom konkrete rettsendringar, men også gjennom strukturell redigering og språkleg presisering.
Lova vart sist konkret omarbeidd med lov 21. juni 2019 nr. 59 om endringar i stadnamnlova (organisering av stadnamntenesta m.m.), med forarbeid Prop. 65 L (2018–2019).
Før det vart lova endra ved lov 19. juni 2015 nr. 74 om endringar i lov om stadnamn (om høvet grunneigarar har til å fastsetje skrivemåte av bruksnamn m.m.), med forarbeid Prop. 105 L (2014–2015).
I 2005 vart lova endra med lov 10. juni 2005 nr. 53 om endringar i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn m.m., med forarbeid Ot.prp. nr. 42 (2004–2005).
Med lov 7. mai 2021 nr. 34 om endringar i lovgjevinga som følgje av innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen vart også ordlyden i stadnamnlova § 12 tredje ledd andre punktum endra tilsvarande.
Sentralt for å bruke og forstå stadnamnlova er dei klåre skilja i lova mellom i) val av stadnamn, ii) fastsetjing av skrivemåten av stadnamn og iii) bruk av stadnamn, sjå § 1 tredje ledd.
For reglar om fastsetjing av skrivemåten, sjå særleg frå og med § 4. For reglar om val av stadnamn, sjå § 7. For reglar om bruk av stadnamn, sjå § 11.
Med lovendringa i 2019 vart det lovfesta i § 7 at kommune, fylkeskommune, statlege organ og reinbeitedistrikt vel namn på ulike namneobjekt. Lenge var vedtak etter stadnamnlova berre å forstå som Statens kartverk sine vedtak om skrivemåten, jf. Prop. 105 L (2014–2015) s. 24, og namneval var ikkje del av sakshandsaminga etter stadnamnlova, jf. Prop. 105 L (2014–2015) s. 19. Namneval vart før 2019 gjort av stat, kommune og fylkeskommune på bakgrunn av lov og sedvane, jf. Prop. 65 L (2018–2019) s. 15, og ikkje stadnamnlova.
Merk at endring av namn på kommune i seg sjølve følgjer reglane i lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommunelova) § 3-1 tredje ledd, medan namn på fylke og fylkeskommune er regulert etter lov 15. juni 2001 nr. 70 om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) § 29.
I 2019 fekk også sakshandsamingsreglane for saker om skrivemåten av stadnamn frå og med § 6 til § 12 ein ny struktur. Paragraf 6 byrjar med igangsetjing, så følgjer § 7 om avgjerder, § 8 om kunngjering og høyring, § 9 om tilrådingar, § 10 om gjenopning, § 11 om bruk av stadnamn og § 12 om klage. Medan reglane har fått ein ny struktur, er føresegnene sitt innhald i stor grad basert på den forenkla saksbehandlinga slik ho vart lovfesta i 2006-lova.
Lovfestinga av namneval i § 7 i kombinasjon med sakshandsamingsreglar som i utgangspunktet tok sikte på å regulere vedtak om skrivemåten, har skapt noko tolkingsrom. Sjå om det i eigne kommentarar til § 7 og dessutan i kommentarar til § 10 og § 12.
Den mest sentrale forskrifta for saker etter stadnamnlova er forskrift 23. mai 2017 nr. 638 om stadnamn. Om andre relevante forskrifter, sjå kommentarar til lovas § 15.
Ei viktig rettskjelde i tolking og praktisering av stadnamnlova er lova sine forarbeid. Av størst praktisk betydning er forarbeida frå 2019 (Prop. 65 L (2018–2019)), frå 2015 (Prop. 105 L (2014–2015)) og frå 2004 (Ot.prp. nr. 42 (2004–2005)), og dessutan lova sine opphavlege forarbeid (Ot.prp. nr. 2 (1989–90) og NOU 1983: 6). Denne lovkommentaren freistar å gi lesaren oversikt over relevante utsegner i forarbeida til kvar einskild regel.
Stadnamnlova skal sikre omsynet til norske, samiske og kvenske stadnamn etter internasjonale avtalar og konvensjonar, jf. § 1. Utover dette generelle utgangspunktet har lova ingen konkrete tilknytingar til EU- eller EØS-rettslege kjelder.