Nina Børge-Ask
Advokat, Os Advokater DA
Advokat, Os Advokater DA
Lov 29. mai 1987 nr. 23 om bibliotekvederlag (bibliotekvederlagsloven) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD). Loven trådte i kraft 29. mai 1987.
Forarbeidene til loven finnes i Ot.prp. nr. 11 (1986–87) og Innst. O. nr. 28 (1986–87).
Bibliotekvederlaget er et kollektivt vederlag for bruk av verk utgitt i Norge og disponert til utlån i offentlige bibliotek. Ordningen er kulturpolitisk begrunnet, med mål om å stimulere skapende virksomhet, i første rekke forfattervirksomhet. Siden 1948 har det vært lovfestet at staten betaler vederlag for utlån av verk fra offentlige bibliotek, som del av de dagjeldende lover om bibliotek.
Ordningen har en side mot lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven), men det er viktig å merke seg at den ikke er opphavsrettslig basert. Dette innebærer at den enkelte opphaver ikke har noe rettskrav på vederlag for bruk av sine verk. Dette står i motsetning til de fleste andre lands bibliotekvederlagsordninger. I opphavsrettslige bibliotekvederlagsordninger får som regel opphaver krav på vederlag pr. utlån eller ut fra antall bind i samlingen, noe som fører til at det gjerne er de bestselgende forfatterne som mottar størstedelen av vederlaget. I henhold til åndsverkloven § 3 har opphaveren enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, men i § 27 konsumeres denne eneretten ved salg av verket. Det er denne bestemmelsen som sikrer at bibliotekene fritt kan låne ut bøker, filmer mv. som de kjøper inn, uten å innhente samtykke fra opphaverne. Det er imidlertid fastslått i direktiv 2006/115/EF av 12. desember 2006 om utleie- og utlånsrett og om visse opphavsrettsbeslektede rettigheter på området immaterialrett artikkel 6 (jf. EØS-avtalen vedlegg XVII nr. 9g) at opphaverne skal kompenseres for denne innskrenkningen i eneretten. I Norge er det bibliotekvederlagsordningen som oppfyller denne forpliktelsen til å betale vederlag for gratis bruk av verk i offentlige bibliotek.
Bibliotekvederlagsloven §§ 1, 3 og 4 ble endret ved lov 20. desember 2018 nr. 120, i kraft 1. januar 2019, se Prop. 10 LS (2018–2019). Endringene var av lovteknisk art som følge av endret begrepsbruk i ny åndsverklov (lov 15. juni 2018 nr. 40), der «opphavsmann» gjennomgående ble erstattet med «opphaver».
EØS-avtalen artikkel 4 (inntatt i lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven)) gir forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Artikkelen er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991–92) Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) s. 74. Der fremgår det at likebehandlingsprinsippet ikke forbyr forskjellsbehandling som er saklig begrunnet i andre forhold enn nasjonalitet, dersom grunnen er tilstrekkelig tungtveiende til å rettferdiggjøre den faktiske forskjellsbehandlingen. Det er på denne bakgrunn det er anledning til å gi støtte til kulturelle tiltak for ivaretakelse og fremme av blant annet nasjonale språk innenfor EØS-avtalens bestemmelser.
I forbindelse med Norges tiltredelse til EØS-avtalen ble det gjort tilpasninger blant annet i bibliotekvederlagsloven, jf. Ot.prp. nr. 84 (1991–92) og Innst. O. nr. 6 (1992–93). Bibliotekvederlaget utdeles som stipender til skribenter eller andre kunstnere som er bosatt i Norge, eller som selv gir sine verk norsk eller samisk språkform. Da det heller ikke på den tiden var stilt krav om norsk statsborgerskap for å motta stipend, var den eneste endringen en uttrykkelig hjemmel til å fastsette forskrifter som et nytt tredje ledd i § 4.
EFTAs overvåkingsorgan ESA (https://www.eftasurv.int/) undersøkte i 2005 om det norske bibliotekvederlaget var i strid med EØS-avtalens forbud mot forskjellsbehandling. Saken ble imidlertid henlagt i 2008, og det legges pr. høsten 2023 til grunn at bibliotekvederlaget er i tråd med EØS-avtalen på dette området. Dette er også uttrykkelig forutsatt i avtalen mellom staten og kunstnerorganisasjonene om bibliotekvederlaget.
Det er pr. november 2023 ikke gitt forskrifter i medhold av loven, men det daværende Kulturdepartement ga 24. februar 1998 Retningslinjer for bibliotekvederlaget, endret 16. oktober 1998.
Det bemerkes at bibliotekvederlaget ikke antas å falle inn under virkeområdet for lov 28. mai 2021 nr. 49 om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv., da ordningen er kulturpolitisk og ikke opphavsrettslig fundert. Problemstillingen er imidlertid ikke behandlet i forarbeidene. Det fremgår av lovens forarbeider (Prop. 53 L (2020–2021) s. 141 Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.) at lovens virkeområde omfatter organisasjoner som forvalter opphavsrettigheter og utbetaler rettighetsvederlag til opphavere. Da bibliotekvederlaget utdeles til stipender og fellestiltak, og ingen har noe rettighetskrav på vederlag for sine utgivelser, kan det argumenteres for at dette ikke er forvaltning av opphavsrettigheter etter lovens ordlyd.
Se også Jon Bings beskrivelse av bibliotekvederlagsordningen i Bibliotekforum nr. 5 2013, s. 42–46 – (BF-2013-5-42). Ut over denne artikkelen er det lite litteratur om temaet.