Lov 20. desember 2024 nr. 96 om abort (abortloven) hører under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

Loven trådte i kraft 1. juni 2025 og erstattet lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd [abortloven], som i all hovedsak har vært uendret siden selvbestemt abort ble vedtatt i 1978.

Abortloven av 1975 var et resultat av en langvarig faglig og politisk debatt, og innførte rett til selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke. Loven erstattet deler av lov om svangerskapsavbrudd av 1960. Før 1960 ble adgangen til svangerskapsavbrudd regulert gjennom bestemmelser i dagjeldende straffelov, som fastslo at rettsstridig fosterfordrivelse var straffbart. For informasjon om tidligere lov se stjernenoten til lov 13. juni 1975 nr. 50.

Lov 20. desember 2024 nr. 96 om abort (heretter abortloven) er en særlov som regulerer abort som tilbys og utføres i Norge. Den gjelder for alle som oppholder seg i riket, og skal sikre gravides rettigheter og respekt for ufødt liv. Abort er avbrytelse av et svangerskap, og betegnelsen «abort» brukes både om spontanabort og om provosert abort. Abortloven regulerer ikke spontanaborter.

Ny abortlov søker å gjenspeile endringene som har skjedd i samfunnet siden loven fra 1975 ble vedtatt, samtidig som den balanser og avveier noen av de samme hensyn som lå til grunn for de tidligere abortlovene.

Lovens overordnende formål er å sikre gravide rett til selvbestemmelse, lik rett til abort og tilgang til trygge aborter og at den gravide ivaretas og gis informasjon, veiledning og støtte. Loven skal også sikre respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre svangerskapet, jf. § 1.

Bestemmelsene i ny lov innebærer blant annet at grensen for selvbestemt abort er flyttet fra utgangen av 12. til 18. svangerskapsuke, jf. § 3 første ledd. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke kreves tillatelse fra abortnemnd, jf. § 3 andre ledd. Det opprettes nye abortnemnder, hvor blant annet krav til sammensetning og saksbehandling er endret. Abortnemdenes vedtaksmyndighet, organisering, oppnevning og saksbehandling er regulert i kapittel 4. Retten til fosterantallsreduksjoner sidestilles med retten til selvbestemt abort fram til utgangen av 18. svangerskapsuke, jf. § 4. Den gravide får en lovfestet rett til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler, jf. § 6. Helsepersonells reservasjonsrett mot å medvirke til abort lovfestes, jf. § 24.

Politisk behandling av ny lov

SEtter Stortingsvalget i 2021 vedtok samarbeidsregjeringen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet etter politiske forhandlinger Hurdalsplattformen. Et sentralt punkt under helse- og omsorg og kvinnehelse var at regjerningen skulle nedsette et utvalg for å se på lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd, oppfølgingen av kvinner som tar abort, og alternativer til dagens abortnemnder.

Abortutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 17. juni 2022, se om Abortutvalget på regjeringens nettsider. Utvalget skulle gjennomgå bestemmelsene i lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd, vurdere alternativer til dagens abortnemnder og vurdere veiledning og oppfølgning av kvinner som tar abort.

Utvalget avga sin utredning NOU 2023: 29 Abort i Norge – Ny lov og bedre tjenester 14. desember 2023. Rapporten ble sendt på høring samme dag. Helse- og omsorgsdepartementet mottok 1279 høyst motstridende høringssvar, hvorav 1150 var fra privatpersoner. På bakgrunn av forslagene fra Abortutvalget og høringsinnspillene utarbeidet departementet forslag til ny abortlov, jf. Prop. 117 L (2023–2024).

Regjeringen la frem forslaget for Stortinget 23. august 2024. Helse- og omsorgskomiteen gjennomførte muntlig høring 8. oktober 2024, hvor det var kommet inn 101 skriftlige innspill, og 23 høringsinstanser deltok. Komiteen ba i brev av 15. oktober 2024 om avklaringer om enkelte foreslåtte bestemmelser. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre svarte i brev av 30. oktober 2024.

Som for lovvedtakene fra 1975 og 1978 preges debatten og voteringen av sterke og motstridende synspunkter. Senterpartiet tok dissens i regjering i flere av de foreslåtte endringene, og flere partier var uttalt uenige internt. Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet hadde fristilt sine representanter, slik at de kunne stemme etter egen overbevisning.

Lovforslaget ble behandlet av full sal i Stortinget 3. og 12. desember 2024. Totalt stemte 138 stortingsrepresentanter for lovendring, 31 stemte mot.

Loven ble vedtatt 20. desember 2024, med ikrafttredelse 1. juni 2025.

Stortinget fattet anmodningsvedtak om at regjeringen skal sikre at kvinner som får avslag i nemnd, får oppfølgning, og at de nye abortnemndene og den lovfestete retten til veiledning og oppfølgingssamtaler skal evalueres etter fire år.

Behov for ny lov

Abortutvalget så behov for en egen lov som navigerer i de særlige etiske spørsmålene abort reiser. De fant loven av 1975 utdatert og foreslo derfor å oppheve denne og vedta en ny lov bedre tilpasset dagens samfunn. Utvalget har vektlagt at en moderne abortlov skal balansere og avveie noen av de samme hensyn som lå til grunn for den første abortloven, samtidig som den skal gjenspeile endringene som har skjedd i samfunnet siden 1970-tallet, jf. NOU 2023: 29 kapittel 1.

Utvalget viser til at statens plikt til å respektere enkeltmenneskets valg og hensyn til individets egen vilje og preferanser vektlegges i større grad i dag og fremgår av sentrale menneskerettigheter. Vår tids helseetikk og pasientbehandling preges også av at den enkeltes autonomi vektlegges fremfor faglig autonomi. Pasientens rett til medvirkning, informasjon og samtykke er betydelig styrket og vektlagt i utviklingen av pasient- og brukerrettigheter.

Synet på familie, familiesammensetning, vanskelig livssituasjon og nød har endret seg. Det har også synet på kvinner. Abortutvalget viser til at det i forarbeidene til loven fra 1975 stilles spørsmål ved kvinnes evne til å gjøre rasjonelle valg om eget liv (Ot.prp. nr. 53 (1977–78) s. 5), og abortnemndene skulle bistå med vurdering av kvinnenes eget beste på sikt, se NOU 2023: 29 kapittel 1.

Det har også skjedd store endringer innen medisin og helsehjelp. Komplikasjoner og helserisiko ved kirurgisk abortinngrep var et sentralt tema ved behandlingen av lovforslaget i 1974. Abort innebærer i dag svært liten helserisiko for kvinner. De fleste aborter utføres ved hjelp av medikamenter, og før tiende svangerskapsuke ofte i den gravides hjem. Se NOU 2023: 29 s. 197.

Utvalget viser til at utviklingen innen medisin har gitt ny kunnskap om fosteret under svangerskapet. Tilbud om ultraundersøkelser, non-invasiv prenatal test og andre former for genetisk testing gir gravide økt informasjon om fosteret tidlig i svangerskapet. Det kan reise betydelige (nye) etiske dilemmaer og fremtvinger blant annet en debatt om samfunnets syn på funksjonsnedsettelse og avvik.

Sentrale spørsmål for utvalget var grensen for selvbestemmelse og abortnemndenes legitimitet og rolle. Utvalget har vektlagt at alle gravide så langt som mulig skal sikres autonomi, selvbestemmelse og informasjon. Utvalget fant svakheter ved eksisterende abortnemnder og foreslo å legge disse ned. Et kollegialt beslutningsorgan forankret i helsetjenesten, med juridisk kompetanse, endrede vilkår og klare krav til rettssikkerhet og transparens ble foreslått isteden.

Fosterantallsreduksjon omtales som et særlig utfordrende spørsmål for utvalget. Dels grunnet de etisk vanskelige spørsmålene om risiko for skade på et kommende barn, dels begrenset kunnskap om konsekvenser gjenspeiles i reguleringer.

Abortutvalgets drøftelser og dissenser viser kompleksiteten og dilemmaene i spørsmålene rundt abort, se NOU 2023: 29, særlig kap. 5–7, 9 og 22–26.

Menneskerettslige rammer for regulering av abort

Regulering av abort berører flere sentrale grunnlovs- og menneskerettigheter, som rett til selvbestemmelse, integritet, privatliv, ikke-diskriminering, liv, helse og frihet fra tortur.

Etter grunnlovsreformen i 2014 ble det innført et nytt kapittel E om menneskerettigheter i Grunnloven. Det ble også grunnlovsfestet i kapittelets første bestemmelse at offentlige myndigheter «skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter», jf. Grunnloven § 92.

Statens regulering av abort har særlig blitt vurdert opp mot fire sentrale menneskerettigheter:

• retten til liv og helse, jf. Grunnloven § 93, den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2 og konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 6,

• forbudet mot tortur, jf. Grunnloven § 93, EMK artikkel 3, SP artikkel 7 og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 15,

• retten til privatliv, jf. Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17, og

• retten til likestilling, jf. Grunnloven § 98, EMK artikkel 14, SP artikkel 2 og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 2

Menneskerettighetene oppstiller yttergrenser for nasjonal lovgivning om abort og setter grenser for hvor langt staten kan gå i å forby eller innskrenke adgangen til å abort, og kvinners selvbestemmelse i spørsmål om abort, uten at det kommer i konflikt med den gravides menneskerettigheter. Fordi regulering av abort kan utgjøre inngrep i kvinnens sentrale menneskerettigheter, stilles det også krav til statens begrunnelse for og utforming av regelverk om abort.

Det har vært drøftet om fosteret skal regnes som «person/enhver» i menneskerettslig sammenheng, og dermed har fulle menneskerettigheter, se Paton mot Storbritannina (1981), Vo mot Frankrike (2004) og A, B, C mot Irland (2010). Det er imidlertid bred konsensus om at et foster ikke regnes som «person» i menneskerettslig forstand, men at fosteret har en «moralsk verdi som samfunnet har en plikt til å beskytte», se Prop. 117 L (2023–2024) s. 21.

Abort behandles derfor ikke som et spørsmål om kolliderende menneskerettigheter, men om «hvilke muligheter statene har til å gripe inn i den gravides menneskerettigheter for å ivareta nasjonale verdier, og et nasjonalt mål om å beskytte det ufødte liv og fosterets moralske og etiske verdi», se Prop. 117 L (2023–2024) s. 23.

Juridisk handler spørsmålet om abort først og fremst om det legale handlingsrommet som definerer når abort er tillatt. Det er et inngrep i gravides selvbestemmelse som begrunnes i hensynet til fosterets verdi og rett til liv. En verdi mange mener øker i takt med fosterets biologiske utvikling.

Spørsmålet om abort er forankret i grunnleggende etiske spørsmål, som verdien av det ufødte liv, livets begynnelse og kvinners rett til selvbestemmelse. Avbrytelse av svangerskap og reguleringen av dette reiser en rekke etiske spørsmål. Både om den gravides rett til å bestemme over egen kropp og samfunnets rett til å begrense selvbestemmelsesretten og gripe inn i privatlivet for å ivareta fosterets rett til beskyttelse og liv på gitte tidspunkt i svangerskapet. Spørsmål om befolkningskontroll, kjønnslikestilling og samfunnets syn på funksjonsnedsettelse og avvik er også etiske spørsmål som aktualiseres av den etiske debatten knyttet til abort. I tillegg reiser helsetjenesten og profesjonsetikken særlige spørsmål i møtet med abort som helsehjelp. Etiske perspektiver på abort omtales i NOU 2023: 29 kapittel 5.

Oversikt over lovens bestemmelser:

I kapittel 1 fremgår lovens formål (§ 1) og virkeområde (§ 2).

Rett til abort er regulert i kapittel 2. Den sentrale bestemmelsen om rett til abort der hele svangerskapet avbrytes, er § 3. Gravides rett til å avbryte svangerskapet der antall fostre reduseres (fosterantallsreduksjon), er regulert i § 4. Situasjoner der svangerskapet fører til akutt og alvorlig fare for den gravides liv eller helse (nødsituasjoner), er regulert i § 5. Den gravides rett til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler er lovfestet i § 6. Plikten til å sørge for tilbud om abort og informasjon m.m. er regulert i §§ 22 og 23.

I kapittel 3 reguleres krav om abort. Det presiseres i § 7 at det er den gravide som skal fremsette krav om abort. Krav om abort som gjelder gravide under 16 år, reguleres av § 8, og gravide som mangler samtykkekompetanse, i § 9.

Vedtaksmyndighet i abortsaker er lovfestet i kapittel 4. Det fremgår av

§ 10 at det er abortnemndene som skal behandle krav om abort etter 18. svangerskapsuke. Organisering og oppnevning av abortnemndene omtales i § 11. Saksbehandlingen omtales i §§ 12–17. Den gravides rett til å møte for nemnda fremgår av § 14.

Nasjonal klagenemnd for abort (Abortklagenemnda) er regulert i kapittel 5 (§§ 18–21).

I kapittel 6 omtales helsetjenestens plikter. Her fremgår det av § 22 at det er de regionale helseforetakene som skal sørge for tilbud om abort til personer som oppholder seg i regionen. Kommune og regionale helseforetak skal etter § 23 sørge for tilbud om informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler etter § 6. Helsepersonells rett til å reservere seg er lovfestet i § 24.

Taushetsplikt etter helsepersonelloven (lov 2. juli 1999 nr. 64) for medlemmene i abortnemndene og Abortklagenemnda presiseres i § 25. I § 26 presiseres at forvaltningsloven gjelder for nemndens saksbehandling og virksomhet om ikke annet fremgår. Hjemmelen til å gi forskrifter om organisering og saksbehandlingen i nemndene og om helsepersonells reservasjonsrett er gitt i § 27.

Sentrale forarbeider:

Lov 20. desember 2024 nr. 93 om abort (abortloven)

NOU 2023: 29 Abort i Norge – Ny lov og bedre tjenester

Prop. 117 L (2023–2024) Lov om abort (abortloven)

Innst. 60 L (2024–2025)

Lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd

St.meld. nr. 51 (1973–74) Barnefamiliens levekår

Innst. S. nr. 11 (1974–75)

Ot.prp. nr. 38 (1974–75) og Innst. O. nr. 47 (1974–75)

Ot.prp. nr. 53 (1977–78) og Innst. O. nr. 56 (1977–78)

Juridisk litteratur

Aslak Syse, Abortloven. Juss og verdier, Gyldendal, 1993

Kari Tove Elvebakken, Abortspørsmålets politiske historie, Universitetsforlaget, 2021

Anne Kjersti Befring, Helseretten, Cappelen Damm, 2022