Forskrift 15. desember 2009 nr. 1540 til merverdiavgiftsloven (merverdiavgiftsforskriften) hører under Finansdepartementet (FIN).

En ny, revidert merverdiavgiftslov ble vedtatt på bakgrunn av Ot.prp. nr. 76 (2008–2009) og Innst. O. nr. 120 (2008–2009) ved lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift. Loven trådte i kraft 1. januar 2010 og erstattet den opprinnelige merverdiavgiftsloven, lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift, som bygde på Ot.prp. nr. 17 (1968–69).

Utformingen av gjeldende merverdiavgiftslov av 2009 innebar i det vesentlige en teknisk revisjon av den opprinnelige merverdiavgiftsloven fra 1969. Den nye merverdiavgiftsloven inneholder derfor få realitetsendringer. I forbindelse med vedtakelsen av ny merverdiavgiftslov ble det også vedtatt en ny forskrift, forskrift 15. desember 2009 nr. 1540 til merverdiavgiftsloven (merverdiavgiftsforskriften). Forskriften ble vedtatt med hjemmel i flere forskriftsfullmakter i merverdiavgiftsloven og trådte i kraft samme dato som loven.

Utgangspunktet for den nye merverdiavgiftsforskriften var å samle alle de 134 forskriftene som frem til da var fastsatt med hjemmel i merverdiavgiftsloven av 1969 og investeringsavgiftsloven (lov 19. juni 1969 nr. 67), i én samlet forskrift. Det ble lagt til grunn at en samlet presentasjon av forskriftsbestemmelsene i én forskrift ville gjøre det lettere å endre regelverket og å oppnå mer enhetlige og samordnede løsninger. I Ot.prp. nr. 76 (2008–2009) punkt 5.11 ble det vist til at faren for dobbeltregulering og regelkollisjoner ville bli redusert med en samleforskrift. Det ble ansett som en fordel å samle forskriftsbestemmelsene som utfyllende regler til bestemte deler av loven, som videre ville redusere behovet for gjentakelser av lovteksten i forskriften.

På samme måte som for den nye merverdiavgiftsloven var formålet med den nye merverdiavgiftsforskriften i all hovedsak å foreta en teknisk revisjon av regelverket, uten materielle endringer av bestemmelsene. Selv om både plasseringen av bestemmelsene og ordlyden ble endret, er utformingen av forskriften bare ment å innebære en ren språklig omskriving av gjeldende rett og ikke noen endring av realiteten. Dersom det er gjort materielle endringer, vil endringene fremgå av merknadene til de enkelte forskriftsbestemmelsene, jf. Finansdepartementets høringsnotat av 19. juni 2009 til merverdiavgiftsforskriften.

Som en del av den tekniske revisjonen av både loven og forskriftene ble det lagt vekt på å fjerne foreldede og uaktuelle bestemmelser og å modernisere og forenkle lovspråket for å bedre tilgjengeligheten til merverdiavgiftsregelverket. Intensjonen med regelarbeidet var å gjøre innholdet i merverdiavgiftslovgivningen lettere å forstå og finne frem i. På denne bakgrunn ble det foretatt endringer og modernisering av ordlyden i en rekke bestemmelser.

Det ble lagt vekt på at sentrale bestemmelser skulle fremgå av loven. Mange sentrale bestemmelser som opprinnelig sto i en forskrift, ble derfor flyttet til den nye merverdiavgiftsloven. De bestemmelsene som nå fremgår av merverdiavgiftsforskriften, er i stor utstrekning detalj- og/eller dokumentasjonsbestemmelser. Ved vurderingen av om en bestemmelse skulle stå i loven eller i forskriften, la departementet vekt på bestemmelsenes lengde og kompleksitet, detaljeringsgrad og tekniske karakter. Videre ble det lagt vekt på om bestemmelsene gjaldt store grupper av avgiftssubjekter. Dersom dette siste var tilfelle, ble det lagt til grunn at bestemmelsene burde stå i loven.

Merverdiavgiftsforskriften er bygd opp etter samme struktur som merverdiavgiftsloven. Det ble lagt til grunn at brukervennligheten ville øke dersom forskriften ble bygd opp på samme måte som merverdiavgiftsloven.

Et av målene var at hovedreglene skulle komme klarere frem, ved at bestemmelsene skulle samles etter sin saklige sammenheng og derved skulle gi regelverket en mer oversiktlig og logisk struktur. Merverdiavgiftsloven og -forskriften er bygd opp etter et system med korresponderende nummerering av loven og forskriften, ved at det i forskriften er benyttet samme kapitteloverskrifter, paragrafgrupper og enkeltparagrafer som i merverdiavgiftsloven. Det vil si at paragrafene i forskriften har samme nummer som i loven, men med et ekstra siffer til slutt, slik at forskriftsbestemmelsene til for eksempel lovens § 1-3 er § 1-3-1, § 1-3-2 osv. Forskriften må derfor leses i sammenheng med loven. Sammen med bruken av spesifiserte fullmaktshjemler i de enkelte paragrafene innebærer dette at det er en nær sammenheng mellom de enkelte paragrafene i loven og bestemmelsene i samleforskriften. På denne måten kommer forskriftenes funksjon som utfyllende bestemmelser til lovteksten etter intensjonen mer direkte og klart frem.

Den nye merverdiavgiftsloven og merverdiavgiftsforskriften er som nevnt utformet med sikte på minst mulig endringer av innholdet og realitetene. Den opprinnelige merverdiavgiftsloven av 1969 er fortolket og utfylt gjennom rettspraksis, forvaltningspraksis, administrative uttalelser og juridisk teori. Det ble derfor ansett som viktig at bestemmelsene i den nye loven skulle utformes slik at dette tolkningsmaterialet kunne beholde sin verdi, jf. Ot.prp. nr. 76 (2008–2009) punkt 5.8. Det meste av det foreliggende tolkningsmaterialet i form av forarbeider, høyesterettsdommer mv. knyttet til den opprinnelige merverdiavgiftslovgivningen har derfor fortsatt rettskildemessig verdi, jf. proposisjonens kapittel 1.

I forbindelse med merverdiavgiftsreformen 2001, se Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) Om lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift, ble det gitt en rekke forskrifter hvor Finansdepartementet hadde gitt utførlige kommentarer til forskriftene. Disse merknadene vil fortsatt ha betydning for tolkningen av bestemmelsene i merverdiavgiftsloven av 2009 eller merverdiavgiftsforskriften som inneholder regler som fremgikk av de opphevede enkeltforskriftene.

Videre fremgår det av Ot.prp. nr. 76 (2008–2009) punkt 5.3 at en alminnelig tolkningspresumsjon om at endringer i ordlyden ikke er ment å medføre realitetsendringer, vil kunne redusere overgangsproblemene. En slik tolkningspresumsjon vil også redusere behovet for å benytte den nye lovens forarbeider ved fortolkningen av bestemmelsene i loven og gjøre risikoen for utilsiktede regelendringer vesentlig mindre.

Av juridisk litteratur utgis det regelmessig to kommentarutgaver på merverdiavgiftsrettens område:

Den ene er Merverdiavgiftshåndboken, som utgis årlig av Skattedirektoratet. Siktemålet med Merverdiavgiftshåndboken er å gi en oversikt over gjeldende rett, belyst ved blant annet Finansdepartementets og Skattedirektoratets uttalelser og avgjørelser, klagenemndsavgjørelser og rettspraksis. Innholdet i boken gir uttrykk for Skattedirektoratets fortolkning av de foreliggende rettskildene og har normalt samme vekt som Skattedirektoratets meldinger og enkeltstående uttalelser. Merverdiavgiftshåndboken representerer en viktig kilde til forvaltningens forståelse og praktisering av gjeldende rett.

I tillegg utgir Gyldendal MVA-kommentaren, som også har fyldige kommentarer til merverdiavgiftsloven. Siste versjon av MVA-kommentaren ble utgitt i 2016.