Øystein Arff Gulseth
Partner, Ernst & Young Advokatfirma AS
Partner, Ernst & Young Advokatfirma AS
Advokatfullmektig, Ernst & Young Advokatfirma AS
Advokat, Ernst & Young Advokatfirma AS
Forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter (særavgiftsforskriften) hører under Finansdepartementet (FIN). Forskriften omhandler den nærmere reguleringen av i alt 20 avgifter, som primært ilegges ulike varetyper.
Forskriften er delt inn i fire hoveddeler: en generell del som gir felles regler for de fleste avgiftene (kapittel 1 og 2), en del som regulerer omfanget mv. av den enkelte avgiften (kapittel 3), en del som regulerer fritak og refusjoner (kapittel 4), og en del som gjelder avgiftsforvaltning, registrering mv. (kapittel 5). Kapittel 6 er opphevet, og kapittel 7 har noen avsluttende bestemmelser og hjemler blant annet overgangsregler.
Forskriften må leses sammen med Stortingets årlige plenarvedtak for avgiftene, som foruten avgiftssatser angir avgiftspliktens omfang og fritak. Når forskriften i mer detalj regulerer dette, må reguleringen likevel ligge innenfor rammene som er lagt av plenarvedtaket.
Skatteetaten publiserer årlig rundskriv som inneholder de sentrale rettskildene for den enkelte avgiften samt til dels ganske utfyllende kommentarer til de enkelte bestemmelsene. Kommentarene gir selvsagt uttrykk for etatens eget syn på tolkning og rettstilstand.
Det er relativt lite rettspraksis knyttet til forskriften. De fleste sakene dreier seg om rekkevidden av enkeltavgifter.
Frem til slutten av 1990-tallet var den enkelte særavgiften typisk regulert i hver sin separate forskrift, gitt med hjemmel i lov om omsetningsavgift. Regelverkets utforming bar preg av lite systematikk, og en rekke bestemmelser som var ment å regulere samme forhold, var formulert ulikt i særforskriftene. Dette skapte dels tolkningstvil og dels varierende praksis, og det daværende Toll- og avgiftsdirektoratet satte i 1995 ned et internt utvalg som skulle vurdere muligheten for en felles forskrift for alle særavgiftene. Arbeidet ledet til fremleggelsen av utkast til en ny felles forskrift i 2001, og forskriften ble vedtatt 11. desember 2001, med ikrafttredelse 1. januar 2002. Fra samme tid ble de mange særforskriftene opphevet, jf. forskriftens § 7-4 annet ledd.