Lov 26. mars 2010 nr. 8 om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Varemerkeretten tilhører den delen av immaterialretten som betegnes som det industrielle rettsvernet, og som i tillegg omfatter blant annet rettigheter til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn samt patent- og designrettigheter.

En varemerkerett gir innehaveren enerett til å benytte varemerker som kjennetegn for varer og tjenester i næringsvirksomhet. Formålet med et varemerke er at det skal gi innehaveren mulighet til å skille sine varer og tjenester fra andre næringsdrivendes varer og tjenester. Varemerkets viktigste funksjon er opprinnelsesgarantien, som skal sette forbrukeren, eller sluttbrukeren, i stand til å skille produktet fra andre produkter uten risiko for forveksling, se HR-2018-110-A (Ensilox) avsnittene 45–49, med videre henvisninger til EU-domstolens avgjørelser i sak C-102/77 (Hoffmann-La Roche) avsnitt 7 og sak C-206/01 (Arsenal) avsnitt 51. En rekke varemerker har imidlertid selvstendig kommersiell verdi, uten tilknytning til spesifikke varer eller tjenester.

EØS-avtalen representerer et tidsskille i varemerkeretten, ved at den forpliktet Norge til å gjennomføre det første varemerkedirektivet, rådsdirektiv 89/104/EØF av 21. desember 1988, som senere ble erstattet med direktiv 2008/95/EF, som igjen er erstattet av någjeldende direktiv (EU) 2015/2436).

Varemerkeloven har vært gjenstand for en rekke endringer, se endringsfanen i Lovdata og notene til de enkelte bestemmelsene. Her nevnes spesielt endringene ved lov 12. juni 2020 nr. 67 om endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.). Endringene gjelder gjennomføringen i norsk rett av varemerkedirektivet, Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2436 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker (omarbeiding), som erstatter det tidligere varemerkedirektivet (direktiv 2008/95), se nærmere Prop. 43 LS (2019–2020).

Ved kgl.res. 18. juni 2021 nr. 1975 ble det vedtatt delt ikraftsetting av lov 12. juni 2020 nr. 67. Lovens del VI (endringer i tvisteloven) og del VII (endringer i tolloven) trådte i kraft 1. juli 2021. Endringene i tolloven (lov 21. desember 2007 nr. 119) og tvisteloven (lov 17. juni 2005 nr. 90) gjelder for innførsel eller utførsel som finner sted etter desember. De øvrige deler av loven trådte i kraft 1. mars 2023 i henhold til kgl.res. 17. februar 2023 nr. 229. Bakgrunnen for delt ikrafttredelse er at Liechtensteins konstitusjonelle forbehold etter EØS-avtalen artikkel 103 nr. 1 mot å innta det nye varemerkedirektivet i EØS-avtalen, jf. EØS-komiteens vedtak nr. 27/2020 av 7. februar 2020, først ble løftet 8. november 2022. Varemerkedirektivet trådte etter dette i kraft i EØS 1. januar 2023 og åpnet derved for ikrafttredelse av endringene i varemerkeloven og andre lover som direktivet krever, jf. lov 12. juni 2020 nr. 67 del I (varemerkeloven), del II (patentloven), del III (panteloven), del IV (foretaksnavneloven) og del V (designloven).

Ved kgl.res. 17. februar 2023 nr. 230 ble det gitt overgangsbestemmelser for delt ikrafttredelse for flere av de aktuelle bestemmelsene. Disse omtales i tilknytning til de enkelte relevante bestemmelsene. Det følger av overgangsreglene (nr. 1) at søknader om registrering av varemerke, fellesmerke, garanti- eller kontrollmerke, foretaksnavn eller design som er innlevert før ikrafttredelsen 1. mars 2023, skal anses å oppfylle kravene til søknaden hvis bestemmelsene om dette som gjaldt før 1. mars 2023, er oppfylt.

I henhold til overgangsreglene (nr. 2) kan registrering av varemerke, fellesmerke eller garanti- eller kontrollmerke, design eller foretaksnavn som er skjedd før ikrafttredelsen 1. mars 2023, bare oppheves etter innsigelse, settes til side som ugyldig eller slettes i den utstrekning det ville vært grunnlag for det etter bestemmelsene som gjaldt før 1. mars 2023. De nye bestemmelsene i varemerkeloven §§ 29 a, 35 a, 35 b, endringen i § 35 annet ledd samt de nye bestemmelsene i foretaksnavneloven § 3-6 a og § 5-1 nytt andre til femte ledd gjelder likevel også for registreringer som har funnet sted før 1. mars 2023. For øvrig gjelder loven også for registreringer som har funnet sted før 1. mars 2023.

Varemerkeretten er preget av internasjonal harmonisering. Norge tiltrådte den 1. juli 1885 Pariskonvensjonen av 20. mars 1883, som er den grunnleggende konvensjonen på området, og har antatt alle de senere reviderte tekstene. Landene som er tilsluttet konvensjonen, danner den såkalte Parisunionen. Konvensjonen inneholder flere grunnleggende regler om blant annet nasjonal behandling (artikkel 2), som innebærer at borgere fra andre medlemsstater ikke kan gis dårligere rettigheter enn egne statsborgere. Konvensjonen inneholder også regler om rett til innen 6 måneder å kreve konvensjonsprioritet eller tidsprioritet fra tidligere leverte søknader i andre land som er medlem i konvensjonen eller i WTO (artikkel 4), og om rett til registrering i andre medlemsstater av varemerker i den formen de er registrert i hjemlandet (artikkel 6quinquies). Konvensjonen har også regler om beskyttelse av offentlige våpen, merker og symboler mot urettmessig varemerkeregistrering og bruk (artikkel 6ter).

En annen viktig konvensjon er TRIPS-avtalen (avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter), som er en integrert del av WTO-avtalen om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon. Ved ratifikasjon av WTO-avtalen 7. desember 1994 ble Norge derfor forpliktet til å oppfylle TRIPS-avtalens krav til statenes nasjonale rett om beskyttelse av immaterielle rettigheter, herunder varemerkerettigheter. TRIPS-avtalen bygger på grunnleggende prinsipper om nasjonal behandling (artikkel 3) og bestevilkårsbehandling (artikkel 4). Bestevilkårsbehandling innebærer at rettigheter som gis til borgere fra én medlemsstat, også skal gis til borgere fra andre medlemsstater. Prinsippet blir imidlertid bare aktuelt dersom borgere fra enkelte andre stater gis bedre behandling enn egne borgere. Avtalen stiller en rekke minimumskrav til beskyttelse av varemerker og har også bestemmelser om håndheving, herunder grensekontroll.

Varemerkeretten og foretaksnavneretten er nært beslektet, se nærmere HR-2016-1993-A (Pangea) avsnitt 42 flg. I mange tilfeller vil et kjennetegn kunne være både et varemerke og et foretaksnavn, eventuelt et sekundært forretningskjennetegn, og ofte vil både varemerkeloven og foretaksnavneloven (lov 21. juni 1985 nr. 79) komme til anvendelse på samme forhold. Om forholdet mellom varemerkeloven og foretaksnavneloven vises det særlig til Rt-1998-1315 (Norges-Is).

Det foreligger en del varemerkerettslige avgjørelser fra Høyesterett og lavere rettsinstanser om varemerkerettslige tvister. På grunn av den nære sammenhengen mellom rettsområdene vil også avgjørelser fra foretaksnavnerettens område kunne ha relevans for varemerkerettslige spørsmål.

Siden varemerkeretten er omfattet av EØS-avtalen, innebærer harmoniseringen at også EU-retten får stor betydning på varemerkerettens område, se nærmere Torger Kielland, Tore Lunde og Knut Martin Tande, «Immaterialrettens europeisering», i Johan Giertsen mfl., red., Rett i vest. Festskrift til 50-årsjubileet for juristutdanningen ved Universitetet i Bergen, Fagbokforlaget, 2019 s. 395 flg., på s. 398–402. «Europeiseringen» av varemerkeretten i Norge kan hevdes å ha akselerert ved Høyesteretts avgjørelse i Rt-2002-391 (God Morgon), hvor Høyesterett la til grunn at varemerkelovens krav til særpreg som vilkår for registrering måtte tolkes i lys av varemerkedirektivets og varemerkeforordningens (forordning (EF) nr. 40/94) bestemmelser om det tilsvarende registreringsvilkår i EU-retten og praksis i EU-organene om vilkårene for registrering. Dommen har satt sitt tydelige preg på senere rettspraksis.

EU-rettens betydning for norsk varemerkerett kommer særlig klart til uttrykk i Høyesteretts dom i HR-2016-2239-A (Route 66) avsnitt 31, som viser til den mer utfyllende beskrivelsen i HR-2016-1993-A (Pangea), avsnitt 42 til 46. Høyesterett fremhevet i Pangea særlig at varemerkeloven § 14 er utformet i samsvar med EUs tidligere og gjeldende varemerkedirektiv, og at loven derfor skal forstås i samsvar med EU-domstolens praksis knyttet til disse direktivene. Avgjørelser fra EU-domstolen blir følgelig den sentrale rettskilden ved tolkning av varemerkeloven. Høyesterett fremhevet at også avgjørelser i tilknytning til varemerkeforordningen må tillegges vekt, selv om forordningen ikke er en del av EØS-avtalen.

I Rt-2004-904 (Paranova), som gjaldt spørsmål om grensene for markedsføring av lovlig parallellimporterte legemidler, uttalte førstvoterende med tilvisning til Rt-2000-1811 (Finanger) s. 1820, at det

«[e]tter min mening skal … meget til for at Høyesterett skal fravike det domstolen uttaler om forståelsen av de EØS-rettslige bestemmelsene, og ganske særlig på et område som det foreliggende, hvor EU/EØS-retten er spesialisert og utviklet» (avsnitt 67).

At Høyesterett har behandlet EU-domstolens og Underrettens dommer som rettskilder, er naturlig, i lys av EØS-avtalen. Noe mer overraskende er det at praksis ved Den europeiske unions kontor for intellektuell eiendomsrett – European Union Intellectual Property Office (EUIPO, tidligere Office for Harmonization in the Internal Market – OHIM) – er ansett som en relevant og til dels tungtveiende rettskilde (HR-2016-1993-A (Pangea) avsnitt 44–45). Enda mer overraskende er det at Høyesterett også omfavner Guidelines for Examination of European Trade Marks (heretter «retningslinjene») som relevant rettskilde, til tross for at EØS-avtalens artikkel 6 og ODA artikkel 3 nr. 2 begrenser seg til å tillegge EU-domstolens avgjørelser autoritativ vekt. I Pangea avsnitt 46 uttalte førstvoterende at

«homogenitetshensyn etter EØS-avtalen artikkel 3 [taler] for at også EUIPOs ‘Guidelines for Examination’ – som er retningslinjer for avgjørelsen av om vilkårene for registrering av et EU-varemerke er oppfylt – tillegges vekt ved anvendelsen av norske kjennetegnsregler».

Standpunktet er begrunnet med at retningslinjene er utarbeidet med utgangspunkt i EU-domstolens og EUIPOs praksis, og at det i innledningen fremgår at «their content is fully aligned with the new legislative framework». Et annet eksempel er HR-2016-2239-A (Route 66). Høyesterett la i avsnitt 43 vekt på retningslinjene til støtte for at «utgåtte» geografiske betegnelser, slik som Ceylon, Burma og Bombay – og underforstått veistrekningen Route 66 – fortsatt må anses som geografiske betegnelser, som kan være til hinder for registrering.

Påvirkningen fra EU-retten viser seg også i spørsmål som gjelder bestemmelser som ikke er omfattet av harmonisering. Et eksempel er vilkårene for innarbeidelse av varemerker, som ikke er omfattet av varemerkedirektivet. I HR-2017-2356-A (Seretide) bemerket førstvoterende at EU-domstolens avgjørelser av den grunn «[får] ikke … den samme betydning som i spørsmål som omfattes av direktivet», men med følgende presisering i (avsnitt 61):

«Det betyr imidlertid ikke at EU-domstolens, og øvrige EU-organers, praksis er uten betydning. Det at den enkelte stat kan regulere vilkårene for innarbeidelse, innebærer ikke at det ikke også på dette området vil være fordelaktig med sammenfallende regler. I fravær av uttrykkelig norsk særregulering synes det vel begrunnet å vektlegge praksis fra EU-organene. Jeg viser i denne forbindelse til Rt-2005-1601 avsnitt 57 (GULE SIDER) og til HR-2016-1993-A avsnitt 46 (Pangea).»

I tillegg til praksis som nevnt vil også praksis fra Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) kunne ha betydning for tolkningsspørsmål på varemerkerettens område, selv om rettskildeverdien av slik praksis er begrenset. Avgjørelser fra KFIR kan bringes inn for domstolene, jf. varemerkeloven § 52. Domstolene har som hovedregel full prøvingsadgang, tilsvarende som ved prøving av lovbundne avgjørelser. Grunnen er at det skjønnet som ofte må utøves ved avgjørelser fra KFIR, som regel er et lovbundet skjønn, jf. Rt-2005-1601 (Gule Sider) avsnitt 39. Det følger av Rt-1975-603 (Swingball) og Rt-2008-1555 (Biomar), sammenholdt med Rt-1995-1908 (Mozell), at domstolene i saker om varemerker ikke skal vise noen tilbakeholdenhet med å fravike Patentstyrets eller KFIRs avgjørelser, se Birger Stuevold Lassen og Are Stenvik, Kjennetegnsrett, 3. utg., Universitetsforlaget, 2011 s. 197–199. Henvisninger til praksis fra KFIR i lovkommentaren her brukes i hovedsak som illustrasjoner og eksemplifisering.

Nevnes må også Madrid-systemet for internasjonal registrering av varemerker. Dette omfatter Madrid-overenskomsten og Madrid-protokollen. Partene i overenskomsten og protokollen danner Madrid-unionen, som pr. april 2024 omfatter 114 medlemmer, som dekker 130 land. Som konsekvens av EØS-avtalen tiltrådte Norge Madrid-protokollen 29. mars 1996. Også EU er tilsluttet Madrid-protokollen. Madrid-protokollen etablerer ordningen med internasjonal registrering av varemerker basert på nasjonal registrering eller en registreringssøknad i et land som er tilsluttet protokollen. Søknad om internasjonal registrering gjøres ved det internasjonale byrået ved Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO). Den internasjonale registreringen gis virkning som nasjonale varemerkeregistreringer i de tilsluttede landene søkeren utpeker, med mindre det aktuelle landets nasjonale registreringsmyndighet nekter vern. Ved internasjonal registrering får søker den samme rettsstilling som etter en nasjonal varemerkeregistrering i det enkelte landet, og registreringen får rettsvirkninger etter nasjonal rett.

Reglene om internasjonal registrering finner vi i varemerkeloven kapittel 10, som inneholder regler om bruk av en norsk søknad eller registrering som grunnlag for en internasjonal registrering, og dessuten regler om Patentstyrets saksbehandling der styret får melding fra WIPO med krav om at en internasjonal varemerkeregistrering skal gis virkning i Norge.

Sentrale forarbeider

• Prop. 43 LS (2019–2020) Endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 27/2020 av 7. februar 2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2015/2436 (nytt varemerkedirektiv) og samtykke til tiltredelse til Singaporetraktaten 27. mars 2006 om varemerkerett

• Prop. 52 L (2018–2019) Endringer i patentloven mv. (forenklinger)

• Prop. 81 L (2012–2013) Endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern m.m. (styrking av håndhevingsreglene)

• Prop. 94 L (2011–2012) Lov om Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettar (patentstyrelova)

• Prop. 6 L (2009–2010) Ny varemerkelov

• Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) Om lov om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven)

• NOU 2001: 8 Lov om varekjennetegn med motiver fra Varemerkeutredningen II

Sentrale forskrifter

forskrift 25. juni 2010 nr. 937 til varemerkeloven (varemerkeforskriften)

forskrift 26. mars 2014 nr. 333 om betalinger mv. til Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter

forskrift 26. mars 2014 nr. 334 om vedtak om gebyrer for utpeking av Norge i internasjonale varemerkeregistreringer etter Madridprotokollen.

Litteratur

Norsk litteratur

Nadheim, Morten Smedal, Dynamisk immaterialrett, Cappelen Damm Akademisk, 2023.

Ørstavik, Inger Berg, «Rett til varemerker og andre kjennetegn», i Rognstad, Ole-Andreas mfl., Markedsrett. Innføring i markedsførings-, konkurranse- og immaterialrett, Universitetsforlaget, 2021, kapittel 9.

Løtveit, Bjørn, Pantsettelse av immaterialrettigheter, Universitetsforlaget, 2019.

Lassen, Birger Stuevold og Are Stenvik, Kjennetegnsrett, 3. utg., Universitetsforlaget, 2011.

Helset, Per, Felix Reimers, Toril Melander Stene og Ragnar Vik, Immaterialrett og produktetterlikning mv. etter markedsføringsloven, Cappelen Akademisk Forlag, 2009.

Gundersen, Aase og Are Stenvik, red., Aktuell immaterialrett, Universitetsforlaget, 2008.

Dansk litteratur

Schovsbo, Jens, Morten Rosenmeier og Clement Salung Petersen, Immaterialret, 6. utg., Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 2021.

Wallberg, Knud og Mikael Francke Ravn, Varemærkeret. Varemærkeloven og Fællesmærkeloven med kommentarer, 5. utg., Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 2017.

Koktvedgaard, Mogens, Immaterialretspositioner, Juristforbundets forlag, 1965.

Svensk litteratur

Bernitz, Ulf, Gunnar Karnell og Claes Sandgren, Immaterialrätt och otillbörlig konkurrens, 15. utg., Jure Förlag, 2020.

Levin, Marianne, Lärobok i immaterialrätt. Upphovsrätt, patenträtt, mönsterrätt, känneteckensrätt i Sverige, EU och internationellt, Norstedts Juridik, 2019.

Arnerstål, Stojan, Varumärkesanvändning, Norstedts Juridik, 2018.

Arnerstål, Stojan, Varumärket som kontraktsföremål, iUSTUS, 2014.

Nordell, Per Jonas, Varumärkerättens skyddsobjekt. Om ordkännetecknets mening och referens, MercurIus, 2004.

Wessmann, Richard, Varumärkeskonflikter. Förväxlingsrisk och anseendeskydd i varumärkesretten, Norstedts Juridik, 2002

Holmqvist, Lars, Varumerkens särskiljingsformöga, Norstedts Juridik, 1999.

Europeisk og annen utenlandsk litteratur

Laustsen, Rasmus Dalgaard, The average consumer in confusion-based disputes in European trademark law and similar fictions, Springer Nature Switzerland AG, 2020.

Kur, Annette og Martin Senftleben, European trade mark law. A commentary, Oxford University Press, 2017.

Lundstedt, Lydia, Territoriality in intellectual property law, Stockholm University, Department of Law, 2016.

Thorning, Louise Christina og Solvår Winnie Finnanger, Trademark protection in the European Union with a Scandinavian view, Thomson Reuters, 2010.

Juridiske fagartikler blir vist til i de enkelte notene så langt de anses relevante.