Nora Sandvik Bratheim
Advokat, Wikborg Rein Advokatfirma AS
Advokat, Wikborg Rein Advokatfirma AS
Lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett (planteforedlerloven eller plfl.) hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD).
Planteforedlerloven trådte i kraft 15. september 1993. Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 15 (1992–93) og Innst. O. nr. 67 (1992–93).
Etter vedtakelsen er loven endret. De viktigste materielle endringene er følgende:
Ved lov 19. desember 2003 nr. 127 (i kraft 1. februar 2004) ble § 28 endret i forbindelse med gjennomføringen av direktiv 98/44/EF (bioteknologidirektivet), se nærmere nedenfor. Forarbeidene til endringsloven er Ot.prp. nr. 86 (2002–2003) og Innst. O. nr. 22 (2003–2004).
Ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (i kraft 1. juli 2009) ble det innført nye bestemmelser i § 4 tredje ledd om plikten til å gi opplysninger om opprinnelsen for plantematerialet som ligger til grunn for den nye sorten, og tradisjonell kunnskap som er brukt ved foredlingen. Forarbeidene er Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) og Innst. O. nr. 100 (2008–2009).
Ved lov 26. mars 2010 nr. 8 (i kraft 1. juli 2010) ble § 27 endret slik at plikten for utenlandske søkere og sortseiere til å la seg representere av en norsk fullmektig ble opphevet. I tillegg ble § 26 endret som følge av tilpasninger til en ny varemerkelov. Forarbeidene er Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) og Innst.101 L (2009–2010).
Ved lov 31. mai 2013 nr. 25 (i kraft 1. juli 2013) ble det gjort endringer i kapittel 6 og § 29 som en del av en større revisjon av reglene om håndheving av industrielt rettsvern. Forarbeidene er Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. 261 L (2012–2013).
Ved lov 23. januar 2015 nr. 4 (i kraft 1. juli 2015) ble §§ 15 og 26 endret i forbindelse med innføringen av regler om særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerrettigheter og søknader om og lisens til slike rettigheter. Forarbeidene er Prop. 101 L (2013–2014) og Innst. 77 L (2014–2015).
I tillegg er det gjort enkelte lovtekniske endringer og konsekvensendringer som følge av endringer i annen lovgivning ved lov 22. desember 1995 nr. 82 (§ 1), lov 14. desember 2001 nr. 98 (§ 29), lov 5. september 2003 nr. 91 (§ 5), lov 26. januar 2007 nr. 3 (§ 26), lov 22. juni 2012 nr. 58 (§ 12), lov 9. mai 2014 nr. 16 (§§ 23, 24 og 27), lov 19. juni 2015 nr. 65 (§§ 4 og 22) og lov 18. juni 2021 nr. 122 (§ 22).
Forskriften til loven er forskrift 6. august 1993 nr. 832 om planteforedlerrett. Forskriftskompetansen er delegert til Landbruks- og matdepartementet, jf. forskrift 14. mai 1993 nr. 345.
Systemet for plantforedlerrett forvaltes av Plantesortsnemnda, se § 26 første ledd og forskrift om planteforedlerrett § 17. Plantesortsnemndas sekretariat er lagt til Mattilsynet, jf. forskriften i § 17 tredje ledd.
Norge er medlem av den internasjonale unionen for beskyttelse av nye plantesorter (Union internationale pour la protection des obtentions végétales, UPOV), som ble etablert ved den internasjonale konvensjonen om vern av nye plantesorter av 1961 (UPOV 1961). UPOV er et internasjonalt anerkjent særskilt system for vern av plantesorter (sui-generis-system) og oppstiller minimumskrav til medlemsstatenes nasjonale regler om plantesortbeskyttelse. UPOV 1961 er senere revidert ved den internasjonale konvensjonen om vern av nye plantesorter av 1978 (UPOV 1978) og den internasjonale konvensjonen om vern av nye plantesorter av 1991 (UPOV 1991). Ved vedtakelsen av planteforedlerloven samtykket Stortinget også til ratifikasjon av UPOV 1978, jf. § 30. Norge er, i motsetning til de fleste andre industrialiserte land og EU, ikke tilsluttet UPOV 1991. Landbruks- og matdepartementet sendte 12. januar 2005 på høring et forslag til ny lov om planteforedlerrett som innebar at Norge sluttet seg til UPOV 1991. Forslaget er ikke fulgt opp.
Norge er også tilsluttet Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights av 1994 (TRIPS-avtalen) om beskyttelse av immaterielle rettigheter. Artikkel 27 nr. 3 bokstav b pålegger medlemsstatene å beskytte plantesorter ved patent og/eller et sui-generis-system. Dette kravet antas å være oppfylt for Norges vedkommende gjennom planteforedlerloven, som etablerer et særskilt system for vern av plantesorter.
Andre internasjonale avtaler knyttet til plantesorter som Norge er tilsluttet, er konvensjonen av 22. mai 1992 om biologisk mangfold (biomangfoldkonvensjonen) (ratifisert av Norge i 1993, se St.prp. nr. 56 (1992–93) og Innst. S. nr. 168 (1992–93), og i kraft fra 29. desember 1993), med den tilhørende Nagoya-protokollen av 29. oktober 2010 om tilgang til genetiske ressurser og en rimelig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av utnyttingen av disse (Nagoya-protokollen) (ratifisert av Norge i 2013, se Prop. 137 S (2012–2013) og Innst. 410 S (2012–2013), og i kraft fra 12. oktober 2014) og den internasjonale traktaten av 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (plantetraktaten) (ratifisert av Norge i 2004, se St.prp. nr. 51 (2003–2004) og Innst. S. nr. 198 (2003–2004), og i kraft fra 1. november 2004).
Norge står utenfor EUs felles system for beskyttelse av plantesorter som ble etablert ved forordning (EF) nr. 2100/94 (planteforedlerforordningen). Forordningen bygger på UPOV 1991. Etter forordningen kan det oppnås beskyttelse for en plantesort i hele EU gjennom en søknad til EUs sortsmyndighet (Community Plant Variety Office, CPVO). Forordningen er ikke inntatt i EØS-avtalen, blant annet fordi det felles EU-systemet administreres av EU-organer og derfor ikke harmonerer med topilarsystemet som EØS-avtalen bygger på.
Direktiv 98/44/EF (bioteknologidirektivet) gjelder primært patenter, men inneholder også regler som er relevante for beskyttelse av plantesorter og grensedragningen mellom planteforedlerrett og patenter knyttet til planter. Direktivet er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, se St.prp. nr. 43 (2002–2003) og Ot.prp. nr. 86 (2002–2003).
Forordning (EU) nr. 511/2014 og forordning (EU) nr. 2015/1866 omhandler tiltak for overholdelse av Nagoya-protokollen i EUs medlemsstater. Forordningene er ikke inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Innholdet i forordningene er omtalt i høringsnotat 22. mars 2021 fra Klima- og miljødepartementet om endringer i naturmangfoldloven § 60 mv. Se også note 5 til § 4 tredje ledd.