Lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven eller åvl.) trådte i kraft 1. juli 2018. Loven erstattet åndsverkloven 12. mai 1961 nr. 2, og er i stor grad en videreføring og oppdatering av denne. Eldre forarbeider er derfor til en viss grad fortsatt relevante. For en oversikt over lovgivningshistorikken se Rognstad (2019) s. 24–34.

Loven hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD). Det er gitt forskrift 26. august 2021 nr. 2608 (åndsverksforskriften) til loven. Lovens forarbeider er høringsnotat fra 2016 «Forslag til ny lov om opphavsrett til åndsverk mv.», Prop. 104 L (2016–2017) og Innst. 258 L (2017–2018).

Loven er endret flere ganger etter ikrafttredelsen. De mest sentrale av disse endringene er:

• lov 20. desember 2018 nr. 120, som blant annet gjennomfører portabilitetsforordningen (2017/1128/EU) i ny åvl. § 112 a, som trådte i kraft 1. august 2019, jf. Prop. 10 LS (2018–2019), og

• lov 4. juni 2021 nr. 58, som blant annet gir ny forskriftshjemmel i § 56 a for gjennomføring av Marrakechtraktaten og Marrakechdirektivet, som trådte i kraft 1. juli 2021, jf. Prop. 115 LS (2020–2021).

Sentral litteratur om loven er Ole-Andreas Rognstad, Opphavsrett, Universitetsforlaget, 2. utg., 2019 og Haakon Aakre, Stian Fagernæs og Thomas Rieber-Mohn, Åndsverkloven med kommentarer, Gyldendal, 2021.

Sentrale nordiske fremstillinger av opphavsretten er Peter Schønning, Ophavsretsloven med kommentarer, 7. utg., København: Karnov Group, 2021, Henry Olsson og Jan Rosén, Upphovsrättslagstiftningen – En kommentar, 4. utg., Stockholm: Wolters Kluwer, 2016 og Jens Schovsbo, Morten Rosenmeier og Clement Salung Petersen, Immaterialret, 6. utg., København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 2021.

I tillegg finnes en rekke artikler og andre fremstillinger som det vil bli henvist til i de spesifikke kommentarene.

Åndsverkloven beskytter først og fremst åndsverk, det vil si kunstneriske og litterære frembringelser, som tekster, muntlige foredrag, sceneverk, musikk, billedkunst, skulpturer, bygningskunst og kunsthåndverk, men også mer industrielt pregede frembringelser, som tekniske tegninger og datamaskinprogrammer. Dette kan betegnes som opphavsrett i egentlig forstand og behandles i lovens kapittel 1.

Åndsverkloven beskytter imidlertid også flere frembringelser som har tilknytning til åndsverkene, uten å selv være åndsverk, som utøvende kunstneres prestasjoner, lyd- og filmopptak, databaser og fotografiske bilder. Disse «nærstående rettighetene» eller «naborettighetene» behandles i lovens kapittel 2.

Opphavsretten er utpreget internasjonal. Dette henger sammen med at åndsverk og andre vernede frembringelser i stor grad skapes og utnyttes i andre land. Dette har nødvendiggjort et internasjonalt regelverk som ikke bare sikrer gjensidig vern av utenlandske verk, men også harmoniserer vernet over landegrensene.

Den eldste og viktigste av opphavsrettskonvensjonene er Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk, opprinnelig vedtatt i Bern 9. september 1886. Siste revisjon er Stockholmsteksten av 1979. Konvensjonen gir blant annet regler om nasjonal behandling av utenlandske verk, harmonisering av rettigheter og avskaffelse av formelle krav for opphavsrettsbeskyttelse.

TRIPS-avtalen, som er del av WTOs traktatverk, omhandler handelsrelaterte sider av immaterialretten og beskyttelsen av forretningshemmeligheter. TRIPS artikkel 9 angir blant annet at borgere i konvensjonslandene skal gis rettigheter etter Bernkonvensjonen, uavhengig av om landene er bundet av denne. Inntreden i TRIPS-avtalen er en forutsetning for medlemskap i WTO.

Verdenskonvensjonen om opphavsrett (Paristeksten 1971) bygger til dels på de samme prinsippene som Bernkonvensjonen. I motsetning til Bernkonvensjonen tillater imidlertid Verdenskonvensjonen formelle krav, for eksempel registrering, som vilkår for vern, og stiller små krav til vernets innhold.

WIPO Copyright Treaty utfyller Bernkonvensjonen og stiller til dels strengere krav til harmonisering av vernet enn denne.

Hva angår de nærstående rettighetene, gir Romakonvensjonen om vern for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsvirksomheter. Denne utfylles av WIPO Performances and Phonograms Treaty (WPPT).

Norge har pr. november 2023 ikke tiltrådt WCT eller WPPT. I Kultur- og likestillingsdepartementets høringsnotat om forslag til endringer av åndsverkloven mv. av 22. november 2023 gjøres det imidlertid forberedelser til tiltredelse av begge konvensjoner.

For en oversikt over de sentrale opphavsrettskonvensjonene se Rognstad (2019) s. 50–59.

Den viktigste internasjonale påvirkningen på norsk opphavsrett kommer likevel fra EØS-avtalen. Ved inngåelsen ble allerede vedtatte direktiver og forordninger gjort til en del av avtalen. Senere vedtatte rettsakter er fortløpende tatt inn EØS-avtalen gjennom vedtak i EØS-komiteen. Disse omfatter:

• Infosoc-direktivet (2001/29/EF), som blant annet harmoniserer originalitetskravet, innholdet i enerettene til overføring og spredning, rettslig beskyttelse av tekniske beskyttelsessystemer og hvilke unntak som kan gjøres fra beskyttelsen etter direktivet.

• Utleiedirektivet (2006/115/EF, som erstattet direktiv 92/100/EØF), som gir regler om enerett til utleie og utlån av åndsverk og frembringelser som er vernet etter nærstående rettigheter.

• Vernetidsdirektivet (2006/116/EF (endret versjon, 2011/77/EU, som erstattet direktiv 93/98/EØF), som gir regler om vernetid for åndsverk og visse andre frembringelser.

• Programvaredirektivet (2009/24/EF, som erstattet direktiv 91/250/EØF), som regulerer opphavsrettsbeskyttelse av datamaskinprogrammer.

• Databasedirektivet (96/9/EF), som gir regler om opphavsrettsvern og sui generis-vern av databaser.

• Satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF), som gir regler om tilgjengeliggjøring av åndsverk og frembringelser som er vernet etter nærstående rettigheter gjennom satellitt og kabel.

• AMT-direktivet (2010/13/EU, endret versjon 2018/1808/EU, som erstattet dir. 89/552/EØF), som gir regler om kringkasting og andre audiovisuelle medietjenester.

• Følgerettsdirektivet (2001/84/EF), som gir regler om følgerett for opphaver ved videresalg av kunstverk.

• Hitteverksdirektivet (2012/28/EU), som gir regler om utnyttelse av verk med ukjent opphaver.

Direktiv om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU) er gjennomført i lov 28. mai 2021 nr. 49 om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

I tillegg gir ehandelsdirektivet (2000/31/EF), som er gjennomført i ehandelsloven 23. mai 2003 nr. 35, visse bestemmelser som er relevante ved spørsmålet om erstatning for tjenesteytelser på nett (se artikkel 12–15). EU-kommisjonen la 15. desember 2020 frem forslag til forordning om digitale tjenester, som utbygger reglene i ehandelsdirektivet (Digital Services Act (DSA), 2020/0362(COD)). EU-parlamentet la frem sitt forslag til endringer i forslaget i januar 2022, og det er per april 2022 igangsatt trilogforhandlinger mellom parlamentet, Europakommisjonen og Ministerrådet.

Håndhevelsesdirektivet (2004/48/EF) er ikke gjort til en del av EØS-avtalen. Åndsverklovens og de øvrige immaterialrettslovenes bestemmelser om sanksjoner er likevel til dels basert på reglene i direktivet, og EU-domstolens avgjørelser om direktivet kan derfor være relevante.

Digitalmarkedsdirektivet (direktiv 2019/790/EU) og nett- og videresendingsdirektivet (direktiv 2019/789/EU) er under gjennomføring, og Kultur- og likestillingsdepartementet sendte 22. november 2023 forslag til endring av åndsverkloven mv. på høring.

Se generelt om EØS-rettens innvirkning på opphavsretten Torger Kielland, Tore Lunde og Knut Martin Tande, «Immaterialrettens europeisering» i Giertsen mfl. (red.), Rett i vest – Festskrift til 50-årsjubileet for jurist-utdanningen ved Universitetet i Bergen, Fagbokforlaget, 2019 s. 395–418.

Opphavsretten har også en side til menneskerettighetene. Opphavsrettigheter er riktignok ikke uttrykkelig gitt et menneskerettsvern i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), men Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere avgjørelser lagt til grunn at immaterialrettighetene har vern etter EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1, se for eksempel sak 16. november 2006 Dima mot Romania (sak nr. 58472/00) og dom 29. april 2008 Balan mot Moldova (sak nr. 19247/03) (begge opphavsrett), sak 5. oktober 1990 Smith Kline og French Laboratories mot Nederland (sak nr. 12633/87) (patent) og dom 11. januar 2007 Anheuser-Busch Inc. mot Portugal (sak nr. 73049/01) (varemerkesøknad).

Opphavsretten vil også kunne begrenses av andre menneskerettigheter, først og fremst informasjons- og ytringsfriheten, se dom 10. januar 2013 Ashby Donald og andre mot Frankrike, (sak nr. 36769/08) og dom 19. februar 2013 Fredrik Neij og Peter Sunde Kolmisoppi (The Pirate Bay) mot Sverige (sak. nr. 40397/12).

Dette er særlig relevant i relasjon til avgrensningene av opphavsretten i kapittel 3, se blant annet EU-domstolens dommer i C-469/17 Funke Medien, C-516/17 Spiegel Online og C-476/17 Pelham.