Jørgen Sørgard Skjold
Rådgiver, Rettsavdelingen og Førsteamanuensis II, Utenriksdepartementet og Universitetet i Oslo
Rådgiver, Rettsavdelingen og Førsteamanuensis II, Utenriksdepartementet og Universitetet i Oslo
Lov 8. juni 1967 nr. 3 om å setja i verk avtala 18 mars 1965 om løysing av tvistar mellom ein stat og borgarar i andre statar om investeringar (lov om internasjonale investeringstvistar) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Loven er gitt med formål om å gjennomføre Norges forpliktelser etter konvensjon av 18. mars 1965 vedrørende tredjepartsavgjørelse av investeringstvister mellom stater og andre staters subjekter (Convention on the Settlement of Investment Disputes between States and Nationals of other States, her forkortet ICSID-konvensjonen). Loven oppfyller således Norges forpliktelser etter ICSID-konvensjonen artikkel 69, som fastsetter at konvensjonsstater skal sikre gjennomføring av konvensjonens bestemmelser i nasjonal rett, ved lovgivning eller andre nødvendige skritt.
ICSID-konvensjonen etablerer et internasjonalt senter for tredjepartsløsning av internasjonale investeringstvister (International Centre for the Settlement of Investment Disputes – ICSID), jf. konvensjonens artikkel 1 første ledd. Senterets formål er å tilby mekling og eventuelt voldgift i investeringstvister mellom en konvensjonsstat og et subjekt av en annen konvensjonsstat, jf. konvensjonens artikkel 1 andre ledd. Mekling og voldgift organisert i henhold til ICSID-konvensjonen er derfor ikke mellomstatlig tvisteløsning, men (internasjonal)investor-stat-tvisteløsning. Det fremgår av ICSID-konvensjonen artikkel 25 første ledd at ICSIDs jurisdiksjon til å organisere mekling og tvisteløsning er begrenset til rettstvister mellom en konvensjonsstat og en borger (inkl. selskap) av en annen konvensjonsstat, og som er direkte tilknyttet en investering. Det er videre forutsatt samme sted at senterets jurisdiksjon er begrenset til tvister av denne typen, hvor begge parter (dvs. staten og den private) har samtykket til senterets jurisdiksjon. For staters del vil et slikt samtykke normalt etableres ved bilaterale investeringsavtaler (såkalte BITs). Det er imidlertid ingenting i veien for at samtykke gis ad hoc i tilknytning til en spesifikk tvist. Den private parten vil normalt avgi samtykke i forbindelse med innmelding av en sak. Der samtykke er avgitt av begge parter og jurisdiksjon etablert, kan samtykke ikke trekkes tilbake, og en voldgiftsavgjørelse vil være bindende og (i utgangspunktet) endelig, jf. artikkel 25 første ledd, jf. artikkel 53 første ledd.
Utarbeidelse av en særskilt lov til gjennomføring av Norges forpliktelser etter ICSID-konvensjonen ble ansett nødvendig for å sikre gjennomføring av konvensjonens regler vedrørende anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer samt konvensjonens krav til immunitet og privilegier for ICSID og personer involvert i rettergang organisert av ICSID.
Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 26 (1966–67) og Innst. O. nr. 54 (1966–67).
Loven ble endret i forbindelse med vedtagelse av lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift (voldgiftsloven). Forholdet til lov om internasjonale investeringstvistar er kommentert i Ot.prp. nr. 27 (2003–2004) og Innst. O. nr. 51 (2003–2004).