Mari Kjellevold Brygfjeld
Partner/Advokat, Dæhlin Sand Advokatfirma
Partner/Advokat, Dæhlin Sand Advokatfirma
Advokat, Dæhlin Sand Advokatfirma
Lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd (dyrevelferdsloven) trådte i kraft 1. januar 2010. Den erstattet lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern. Loven viderefører mange av bestemmelsene i dyrevernloven, men bygger også på ny kunnskap om dyrs evner og behov, og på mål og tiltak for å bedre dyrs velferd fremlagt i Dyrevelferdsmeldingen (St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd).
Formålet med loven er å presisere dyrs status og rettigheter. Loven er en hjemmelslov som fastsetter generelle regler om dyrs velferd, og som utfylles av mer detaljerte regler fastsatt i forskrifter. Forskrifter vedtatt før lovens ikrafttredelse er videreført med hjemmel i § 40 andre ledd inntil de blir opphevet.
Lovens forarbeider er St.meld. nr. 12 (2002–2003) om dyrehold og dyrevelferd, Innst. S. nr. 226 (2002–2003) Innstilling fra næringskomiteen om dyrehold og dyrevelferd, Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) om lov om dyrevelferd og Innst. O. nr. 56 (2008–2009).
Loven er endret ved lov 10. april 2018 nr. 4 (omplassering og salg av dyr i midlertidig forvaring), jf. Prop. 30 L (2017–2018) og Innst. 142 L (2017–2018), og lov 18. juni 2021 nr. 134 (bestemmelser om avl, dekning av kostnader og behandling av personopplysninger), jf. Prop. 128 L (2020–2021) og Innst. 624 L (2020–2021). Loven har også blitt endret ved vedtakelsen av lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven).
Mange av lovens bestemmelser og forskrifter vedtatt med hjemmel i loven bygger på lovgivning fra EU, og ved motstrid vil disse reglene ha forrang foran de nasjonale reglene, jf. § 38 og lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven eller EØSl.).
Rettspraksis knytter seg i hovedsak til straffbare overtredelser av dyrevelferdslovens bestemmelser. Av nyere høyesterettspraksis vises det til dommer 8. februar 2016 (HR-2016-295-A), 9. november 2016 (HR-2016-2285-A), 9. desember 2016 (HR-2016-2507-A), 26. juni 2017 (HR-2017-1250-A) og 28. august 2019 (HR-2019-1645-A). Ettersom mange av bestemmelsene i dyrevelferdsloven er en videreføring av dyrevernlovens bestemmelser, kan også praksis etter dyrevernloven være relevant for tolkningen av loven.
Omfanget av juridisk litteratur om dyrevelferd er begrenset. En fremstilling av dyrevelferdsretten finnes i Bahus, Dyrevelferdsrett (2019). Det foreligger to kommentarutgaver til loven; Stenevik og Mejdell, Dyrevelferdsloven, kommentarutgave, (2020), Universitetsforlaget (Juridika) og Berg, Dyrevelferdsloven, Norsk lovkommentar (2017), Gyldendal Rettsdata.