Constance Jessen Holm
Senioradvokat, Advokatfirmaet Lund & Co DA
Senioradvokat, Advokatfirmaet Lund & Co DA
Lov 6. mars 1970 nr. 5 om avgrensing i retten til å sleppa hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite (hanndyrlova) hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD) og trådte i kraft 1. januar 1971. Loven gir nærmere regler for når hanndyr kan slippes på beite i områder hvor også hunndyr tilhørende andre beiter. Formålet med loven er å sørge for rasjonell avl. Lovens tittel referer til hanndyr «av desse dyreslaga som er øksleføre», jf. Ot.prp. nr. 42 (1968–69) s. 6, det vil si fruktbare.
Hanndyrlova erstatter tidligere lov 4. juli 1919 nr. 1 om innskrenkning i adgangen til å slippe hingstar, graoksar, geitebukker og graværer på beite (hanndyrloven 1919). Etter den gamle loven var det som hovedregel adgang til å slippe okser på sambeite, men kommunestyret kunne på nærmere vilkår legge ned forbud, jf. hanndyrloven 1919 § 2 andre ledd. Dette ble snudd ved ikrafttredelsen av hanndyrlova.
Med innføringen av hanndyrlova tok man særlig sikte på å lovfeste et generelt forbud mot å slippe okser eller la okser over en viss alder gå på sambeite, jf. Ot.prp. nr. 42 (1968–69) s. 1. Forslaget ble behandlet året etter, se Ot.prp. nr. 6 (1969–70).
Bakgrunnen for loven er historisk, og knapt nevnt i forarbeidene til gjeldende lov. I Ot.prp. nr. 27 (1919) Om utferdigelse av en lov om innskrenkning av adgangen til å slippe hingster, graokser, geitebukker og graværer på beite finner man noe av bakgrunnen for og formålet med loven. I framlegget av lovforslaget ble det blant annet vist til at århundrer med sambeiting har ført til en «tynduldede, spædbyggede, langbente norske saakaldte ‘skrikersau’», se Ot. prp. nr. 27 (1919) s. 4 første spalte. Lam som ble født på vinteren, førte til irrasjonell bruk av vinterfôr, som igjen ledet til dårlig fôringsøkonomi. I tillegg innebar manglende regulering med hvilke værer som var på beite, at man ikke hadde kontroll over hvilke værer som bedekket sauene, og med det hvilke værer som ble fedre til besetningens lam. Departementets innledende merknad i Ot.prp. nr. 27 (1919) på s. 7 første spalte oppsummerer bakgrunnen for, og dels formålet med, loven:
«Arbeidet for vore husdyrracers forbedring er jo en samfundssak av overmåde stor betydning, hvilket bl.a. gir sig utslag i de mange kostbare offentlige foranstaltninger til husdyravlens fremme. Frukterne av disse foranstaltninger og bestrebelser må ikke forspilles av mangel på lovregler, som kan yde en virkelig effektiv beskyttelse mot, at springdyr til skade for avlen slippes inn på felles beitestrekning.»
Departementet påpekte videre at innføring av et slippforbud var «nødvendig for å kunne hindre bedekning av dyr i en altfor ung alder samt regulere tiden for avkommets fødsel – begge dele av vital betydning for vor husdyravls rasjonelle pleie», jf. Ot.prp. nr. 27 (1919) s. 7 andre spalte.
Loven er endret tre ganger siden ikrafttredelsen i 1971. Samtlige endringer er av lovteknisk karakter, som oftest for å tilpasse loven til endringer i andre lover eller organiseringen av offentlige myndigheter.
Ved lov 11. juni 1993 nr. 96 om endringer i jordlova m.fl. ble § 4 endret ved at kompetansen til å søke om fritak fra forbudene i §§ 1 og 3 ble lagt til kommunen og fylkesmannen. Tidligere var det jordstyret eller fylkeslandbruksstyret som kunne søke departementet om fritak. Ved lov 20. juni 2003 nr. 45 om retting av feil m.m. i lovverket ble § 2 endret ved at henvisningen til lov om kåring av alshingstar ble erstattet med «føresegnene i forskrift gitt i medhald av lov 4. desember 1992 nr. 130 om husdyravl § 5». Den til nå siste lovendringen kom ved lov 7. mai 2021 nr. 34 del II nr. 6, som følge av innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen.
Det er pr. 27. november 2022 gitt 15 lokale forskrifter med hjemmel i loven.