Hanne Krogenæs
Advokat
Advokat
Forskrift 30. juni 2006 nr. 756 (statsborgerforskriften) trådte i kraft 1. september 2006 og gir utfyllende bestemmelser til lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven). Statsborgerloven regulerer erverv og tap av statsborgerskap. Ansvaret for statsborgerloven og statsborgerforskriften har siden oktober 2021 ligget hos Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).
Forskriften fastsetter nærmere detaljer for en del av vilkårene etter statsborgerloven og for saksbehandlingen av saker om erverv og tap av norsk statsborgerskap.
Norge er bundet av flere internasjonale konvensjoner som har betydning for statsborgerrettens område. De mest sentrale er Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 6. november 1997, FNs overenskomst om statsløses stilling av 28. september 1954, FNs overenskomst angående visse lovkonflikter med hensyn til statsborgerrett (Haag-konvensjonen) av 4. april 1930 og FNs konvensjon om begrensning av statsløshet av 30. august 1961. I tillegg har statsborgerreglene tradisjonelt vært gjenstand for et tett samarbeid mellom de nordiske landene. Statsborgerloven av 1924 bygget på et lovsamarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige. Formålet var å oppnå rettsenhet mellom landene. Siden 1968 har landene også samarbeidet om felles statsborgerregler for nordiske borgere, se statsborgerloven kapittel 4 om erverv av statsborgerskap ved melding i henhold til nordisk avtale. Se Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) punkt 2.3 og 2.5.2 for en gjennomgang av lovsamarbeidet. Siden 1979 har de nordiske landene imidlertid gått i ulik retning hva gjelder vilkårene for innvilgelse av statsborgerskap. Om nordisk samarbeid på statsborgerområdet samt forholdet til EU-retten se Eva Ersbøll, «Statsborgerskab – medborgarskap. Europæisk konvergens – nordisk divergens?» Nordic Journal of Human Rights, 21, 2003, s. 147–163.
Norske statsborgere har rettigheter etter hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen), herunder for eksempel artikkel 31 og 36 om henholdsvis etableringsretten og retten til å yte tjenester.
Statsborgerforskriften kapittel 1 til 8 gjelder vilkår for erverv av norsk statsborgerskap. Kapittel 1 gjelder kravet til klarlagt identitet, kapittel 2 gjelder kravet til å forbli bosatt i riket, kapittel 3 gjelder kravet om oppholdstid, kapittel 4 gjelder kravet om kunnskaper i norsk og samfunnskunnskap, kapittel 5 gjelder kravet om utholdt karenstid, kapittel 6 gjelder krav om inntekt, kapittel 7 gjelder oppholdskrav for ektefeller og kapittel 8 gjelder krav for særlige grupper søkere.
Statsborgerforskriften kapittel 9 gjelder tap av norsk statsborgerskap ved fravær fra Norge. Kapittel 10 til 15 gjelder saksbehandling av ulike saker om statsborgerskap, deling av personopplysninger og gebyr for å søke norsk statsborgerskap. Kapittel 16 gjelder ikrafttredelse.
I statsborgerloven § 2 annet ledd er det gitt en generell hjemmel for at Kongen (regjeringen ved AID) kan gi utfyllende forskrifter til loven. I tillegg er det gitt flere hjemler i statsborgerloven for forskriftsbestemmelser om de nærmere krav for norsk statsborgerskap:
Etter statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a er det et vilkår om klarlagt identitet for å få norsk statsborgerskap. I bestemmelsen vises det til femte ledd, der det står at Kongen kan gi utfyllende bestemmelser om kravet til klarlagt identitet i forskrift.
I statsborgerloven § 8 annet ledd er det gitt hjemmel for forskriftsbestemmelser om kravene til kunnskaper i norsk og samfunnskunnskap. Slike er gitt i statsborgerforskriften kapittel 4. I kapittelet er det gjennomgående henvisninger til lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven). Introduksjonsloven ble opphevet ved ikrafttredelse av lov 6. november 2020 nr. 127 om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven).
I statsborgerloven § 9 første ledd er det gitt hjemmel for at reglene om karenstid ved straffbare forhold reguleres i forskrift. Dette er gjort i statsborgerforskriften kapittel 5.
I statsborgerloven § 10 tredje ledd fremgår det at hva som anses som tilstrekkelig inntekt, kan reguleres i forskrift. Slik forskrift er gitt i statsborgerforskriften § 6-1.
Etter statsborgerloven § 18 kan også bestemmelser om særlige grupper søkere fastsettes ved forskrift. Slike bestemmelser må imidlertid gis ved forskrift fastsatt av Kongen i statsråd. Slike bestemmelser er gitt i statsborgerforskriften kapittel 8. I Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) s. 227 fremgår:
«Hjemmelen skal dekke et behov for å regulere ervervsvilkår for særlige grupper som av forskjellige grunner ikke er inntatt i selve loven. Dette skyldes blant annet at man ikke ønsker å gjøre loven unødvendig komplisert med bestemmelser som kun er relevant for svært få søkere. Fordi hjemmelen gir adgang til å gi materielle regler om ervervsvilkår, og ikke bare utfyllende bestemmelser, legges kompetansen til å gi forskriften til Kongen i statsråd. Dette innebærer at denne kompetansen ikke kan delegeres til departementet.»
Statsborgerloven § 20 gjelder erverv av statsborgerskap ved melding. Det er krav om fremleggelse av politiattest. Etter annet ledd kan Kongen gi bestemmelser om politiattest ved forskrift. Pr. august 2023 er det ikke gitt forskrifter med hjemmel i bestemmelsen. Forskriftsbestemmelser om politiattester er gitt i forskrift 20. september 2013 nr. 1097 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften).
Etter statsborgerloven § 22 a om gjenerverv av statsborgerskap ved melding er det krav om klarlagt identitet. Det er også krav knyttet til vandel, og melderen må fremlegge en uttømmende og utvidet politiattest. Etter siste ledd i bestemmelsen kan det gis forskrifter om kravet til klarlagt identitet og politiattest. Pr. august 2023 er det ikke gitt forskrifter med hjemmel i bestemmelsen. I statsborgerforskriften kapittel 1 er det gitt nærmere regler om klarlagt identitet og regler om politiattest er gitt i politiregisterforskriften.
For statsrettslig litteratur om statsborgerretten se Johs. Andenæs v/Arne Fliflet, Statsforfatningen i Norge, 11. utg., Universitetsforlaget, 2017, del 4, s. 155–164. For eldre litteratur se Erik Dons, Norsk statsborgerrett, Tanum, 1947 og Kaare Andre Kopperud, Om statsborgerskap, personnavn, pass og visering, Grøndahl, 1984, s. 9 flg. NOU 2015: 4 kapittel 3 gir en grundig fremstilling av reglene om statsborgerskap frem til endringene ved vedtakelsen av §§ 26 a og 26 b. Av eldre forarbeider og fremstillinger om reglene se NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap.