Lovens fulle tittel er lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven eller øksonl.) Loven trådte i kraft 17. desember 1976. Loven hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

Formålet med loven er å gi hjemmel til å opprette en økonomisk sone i havområdene utenfor Norge. Loven hjemler videre reguleringen av utlendingers fiske, fangst og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser i den økonomiske sonen.

Det folkerettslige grunnlaget for etablering av økonomiske soner er havretten. Konseptet om kyststaters rett til å etablere økonomiske soner ble fremforhandlet under FNs tredje havrettskonferanse. Konferansen pågikk i perioden 1973–1982 og resulterte i FNs havrettskonvensjon (United Nations Convention on the Law of the Sea) av 10. desember 1982. Forhandlingspartene var i stor grad enige om grunnprinsippene for etablering av økonomiske soner allerede i 1974, og flere stater, herunder Norge, etablerte derfor sine økonomiske soner før havrettskonvensjonens vedtakelse.

I den økonomiske sone har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte, utforske, bevare og forvalte både levende og ikke-levende ressurser, både de som befinner seg i vannmassen, på havbunnen og under havbunnen. Kyststaten er videre gitt en særlig miljø- og forskningsjurisdiksjon. Se FNs havrettskonvensjon artikkel 56. Samtidig opprettholdes andre staters frihet hva gjelder skipsfart, overflygning og legging av undersjøiske kabler og rørledninger, se FNs havrettskonvensjon artikkel 58. Konseptet med økonomiske soner var således en nyskapning innen havretten, hvor kyststatens særinteresser til naturressursene i sonen balanseres opp mot øvrige staters rettigheter.

Lov om Norges økonomiske sone er i overensstemmelse med reglene i FNs havrettskonvensjon kapittel V om eksklusive økonomiske soner.

Lovens sentrale forarbeider er Innst. O. nr. 7 (1976–77) Innstilling fra den forsterkede utenriks- og konstitusjonskomiteen om lov om Norges økonomiske sone og Ot.prp. nr. 4 (1976–77) Om lov om Norges økonomiske sone.

Lov om Norges økonomiske sone har i liten grad blitt endret etter at den ble vedtatt. De endringer som er gjort, dreier seg i hovedsak om mindre tilpasninger som følge av endringer i andre lover. Unntaket er tilføyelsen av bestemmelsene om overtredelsesgebyr i § 7 a og tvangsmulkt i § 7 b, som kom inn i loven ved lov 31. mai 2013 nr. 24 om endringer i deltakerloven, fiskeriforbudsloven mv., og § 8 tredje og fjerde ledd, som ble tilføyd ved lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v.

Lovens sentrale forskrifter er:

• forskrift 17. desember 1976 nr. 15 om iverksettelse av Norges økonomiske sone. Delegering av fullmakt

• forskrift 3. juni 1977 nr. 6 om fiskevernsone ved Svalbard

• forskrift 23. mai 1980 nr. 4 om opprettelse av fiskerisone ved Jan Mayen. Delegering av fullmakt

• forskrift 13. mai 1977 nr. 2 om utlendingers fiske og fangst mv. i Norges økonomiske sone og landinger til eller annen bruk av norsk havn

Lov om Norges økonomiske sone må ses i sammenheng med lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone (territorialfarvannsloven), som utvider Norges territorialfarvann fra 4 til 12 nautiske mil og gir hjemmel for å opprette tilstøtende soner ut til 24 nautiske mil fra grunnlinjene, og lov 18. juni 2021 nr. 89 om Norges kontinentalsokkel, som definerer Norges kontinentalsokkel. Andre relevante lover er blant andre lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova), lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (kystvaktloven), lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) og lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven).

For norsk litteratur om havretten se eksempelvis Morten Ruud, Geir Ulfstein og Ole Kristian Fauchald. Utvalgte emner i folkerett – metode, miljø, havrett, handel. Tano Aschehoug, 1997.