Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Loven trådte i kraft samme dag som den ble vedtatt, den 15. desember 1950.

Beredskapsloven er den mest generelle av den uensartede gruppen av lover som kan omtales som «beredskapslovene» eller «beredskapslovgivningen». Beredskapsloven ble vedtatt etter omfattende diskusjoner i Stortinget. Loven var opprinnelig gitt midlertidig gyldighet, men ble ved lov 25. juni 1954 nr. 6 gjort permanent. Loven ble vedtatt samme dag som lov om fiendegods og lov om forbod mot samkvem med personar som har tilhald på fiendeområde o.a. Det ble samtidig vedtatt endringer i lov om kontroll av post- og teletjenester og i straffeloven av 1902. De førstnevnte er, sammen med beredskapsloven, tidvis omtalt som (de opprinnelige) beredskapslovene. Senere er en rekke andre lover, enkeltbestemmelser i lover og forskrifter føyd til denne gruppen.

Beredskapslovens saklige virkeområde er i dag delvis overlappende med en rekke andre – sektorvise – beredskapslover og beredskapshjemler. Det vises blant annet til kommentarene til kapittel V nedenfor.

Loven har i det vesentlige vært uforandret siden vedtakelsen. Det er foretatt endringer av mer redaksjonell art, blant annet som følge av innføring av to-instansordningen i straffesaker, opphevelse av juryordningen, endringer i navn på tingrettene og innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen.

Bakgrunnen for beredskapsloven var diskusjon om behovet for særlige straffereaksjoner (herunder dødsstraff) for ellers alminnelige lovbrudd på beleiret område. Ved vedtakelsen av militær straffelov 22. mai 1902 nr. 13 (militær straffelov) og opphevelsen av den gamle militære straffelov av 23. mars 1866 (herunder §§ 58–60), var denne muligheten til straffskjerpelse for handlinger som kunne skade krigsmakten, bortfalt. Den sakkyndige kommisjonen som hadde foreslått ny militær straffelov, anså spørsmålet om bestemmelser om beleiringstilstand å ligge utenfor kommisjonens mandat. Fra Stortingets justiskomité ble derfor regjeringen henstilt om å utrede spørsmålet. Etter dette skulle det imidlertid gå nesten femti år før en midlertidig beredskapslov ble vedtatt.

Justisdepartementets første lovforslag kom med Ot.prp. nr. 16 (1918). Det ble her foreslått fullmaktsbestemmelser for Kongen eller den Kongen bemyndiger, til å utferdige de bestemmelser som finnes påkrevd til opprettholdelse av den offentlige orden og rikets ytre og indre sikkerhet mv. Videre ble det foreslått at de militære myndigheter skulle ha adgang til å anvende militærmakt for å opprettholde sikkerhet og orden på krigsskueplassen. Endelig inneholdt utkastet bestemmelser om forenkling av rettspleien. Utkastets bestemmelser skulle uten videre tre i anvendelse når riket var i krig. En del av bestemmelsene i utkastet, blant annet Kongens fullmakter, skulle også komme til anvendelse under krigsfare såfremt Kongen bestemte det. Utkastet ble gjort til gjenstand for inngående drøftelser i Stortinget, men møtte motstand. Saken ble til slutt henlagt på grunn av den tid som hadde medgått (se Innst. O. XV (1950) s. 1).

I 1939 ble spørsmålet om beredskapslovgivning tatt opp på nytt og et nytt utvalg, Christensen-komiteen, ble opprettet. Det ble foreslått bestemmelser om krigsskueplass, om særlige regler for strafferettspleien, om sensur og andre former for kontroll med pressen samt forskriftshjemler. Bestemmelsen ble foreslått gitt anvendelse automatisk ved tilfelle av krig og med samtykke av Stortinget i fredstid (under forberedelse til krig). Innstillingen ble trykt som bilag til Ot.prp. nr. 36 (1940) og fremmet i Ot.prp. nr. 64 (1940). Regjeringen ønsket ikke å gi loven anvendelse i andre situasjoner enn i krig, men for øvrig ble forslaget – med enkelte modifikasjoner – fremmet 5. april 1940. På grunn av krigens utbrudd 9. april 1940 ble imidlertid ikke forslaget behandlet av Stortinget. Isteden ble lovutkastet, mer eller mindre uforandret, benyttet som grunnlag for provisorisk anordning av 14. april 1940 om særlige rådgjerder under krig («krigsanordningen»). Krigsanordningen ble senere avløst av provisorisk anordning av 26. februar 1943 om polititjenesten i Norge under krig («politianordningen»). Begge anordningene opphørte å gjelde i løpet av 1946. Med hjemmel i anordningene ble det gitt forskrifter i 1940 og 1943 om statsfiendtlig aktivitet, herunder adgang til fengslig forvaring av personer på nærmere bestemte vilkår, ut over den adgang som fantes til pågripelse og varetektsfengsling i straffeprosessloven (anordningens tekst er gjengitt i Ot.prp. nr. 78 (1950) s. 32).

Våren 1948 nedsatte Justisdepartementet et utvalg (Krigslovutvalget) som skulle utrede og utforme forslag til en «krigslov» med sikte på å gi myndighetene de nødvendige fullmakter for tilfelle av at landet skulle komme i krig eller annen krisesituasjon som følge av «den truende internasjonale utvikling» (inntatt som vedlegg til Ot.prp. nr. 78 (1950) s. 16). Utvalget skulle se hen til «krigsanordningen» og «politianordningen» med forskrifter, omtalt ovenfor. Etter opprettelsen fikk utvalget i tilleggsoppdrag å fremme forslag om regler for behandlingen av forræderisaker, om pressekontroll og en ny «Elverumsfullmakt» (se note til kapitel 1 nedenfor).

Krigslovutvalget la 15. mars 1950 frem et lovforslag, med ti kapitler, der forslaget om forræderidomstol var det som avvek fra rettstilstanden som var gjeldende under andre verdenskrig. Departementet sluttet seg i all hovedsak til utvalgets innstilling i Ot.prp. nr. 78 (1950), avgitt den 25. august 1950. Lovforslaget medførte imidlertid store offentlige protester, og Justisdepartementet måtte besørge ytterligere utredninger. Særskilte høringsuttalelser og en redegjørelse for rettstilstanden i andre land ble samlet i Ot.meld. nr. 1 (1950) og fremmet for justiskomiteen 27. oktober 1950. I tillegg ble en utgreiing av konstitusjonelle spørsmål foretatt av professorene Frede Castberg og Johs. Andenæs og publisert i Dokument nr. 11 (1950). Endelig lovforslag ble oversendt Odelstinget 27. november 1950 i Innst. O. XV (1950).

Krigslovutvalgets (og regjeringens) lovforslag inneholdt et kapittel IV om dødsstraff for enkelte forbrytelser mot statens selvstendighet mv. Til å behandle dødsstraffsakene ble det foreslått opprettet forræderidomstoler (se Ot.prp. nr. 78 (1950) s. 11).

Utvalgets forslag inneholdt også et kapittel V om administrative sikringstiltak, i form av fengslig forvaring eller mindre inngripende tiltak (blant annet forbud mot opphold på bestemte steder, meldeplikt mv.), overfor personer som kunne mistenkes for å utføre forbrytelser som ville være til fare for rikets sikkerhet. Forvaringsadgangen var en videreføring av rettstilstanden under krigen (se Ot.prp. nr. 78 (1950) s. 12–13).

Det ble dernest foreslått et kapittel VI som ga adgang til å føre kontroll med at ikke ytrings- og pressefriheten ble brukt på en måte som var farlig for rikets sikkerhet (Ot.prp. nr. 78 (1950) s. 13–14).

Disse tre kapitlene ble altså ikke med i det endelige lovforslaget som ble oversendt Odelstinget, etter at forslaget hadde møtt store protester.

Under de statsrettslige drøftelser, blant annet av professorene Castberg og Andenæs i Dokument nr. 11 (1950), og dernest under stortingsbehandlingen, ble det vurdert om man i realiteten hadde å gjøre med en smidig fortolkning av Grunnloven, tilpasset de ekstraordinære omstendighetene, eller om det var snakk om tiltak hjemlet i den konstitusjonelle nødretten (se bl.a. Dokument nr. 11 (1950) s. 4 og Innst. O. XV (1950) s. 15). Grunnloven skiller seg fra andre lands forfatninger ved at den ikke regulerer kriser som innimellom krever unntak fra maktfordelingsreglene eller menneskerettighetene, se nærmere Eirik Holmøyvik, Utgreiing av statsrettslege spørsmål i samband med styresmaktenes handtering av Covid-19, s. 7, utgitt som vedlegg 5 til NOU 2021: 6. Unntak fra Grunnloven kan likevel skje med hjemmel i den uskrevne konstitusjonelle nødrett. At grensene for den konstitusjonelle nødretten må bero på en konkret, skjønnsmessig vurdering som vanskelig lar seg beskrive på forhånd, synes klart (Innst. O. XV (1950) s. 15 og Dokument 16 (2011–2012) s. 91). Disse skjønnsmessige grensene har antakelig ikke vært gjenstand for vesentlig endring fra 1950 og frem til i dag (NOU 1995: 31 avsnitt 4.2.1 og NOU 2019: 13 s. 79). En nærmere gjennomgang av den konstitusjonelle nødretten, dens grenser og forholdet til både de internasjonale menneskerettighetene og beredskapsloven finnes i Ola Rambjør Heide, Konstitusjonell nødrett, sett i lys av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 15 (Oslo: Tano Aschehoug, 1998).

Blant de springende punkter å vurdere ved vedtakelsen av beredskapsloven – og hvor uenigheten nettopp stod – var hvorvidt det beste utgangspunktet var å ha skrevne unntaksregler eller å basere seg på uskreven nødrett, der sistnevnte til enhver tid måtte kunne berettige de tiltak som ble iverksatt. Nødrettens ubestemte innhold var blant de betenkeligheter som lå til grunn da det heller ikke ved innstillingen til midlertidig lov fra justisnemnda var enstemmighet om forslaget til beredskapslov. Fra flertallet ble det fremhevet at beredskapslovforslaget, under henvisning til Forsvarskommisjonen av 1946, måtte anses som et ledd i oppbygningen av «vårt totale forsvar» (Innst. O. XV (1950) s. 14). Flertallet fant i denne sammenheng grunn til å sitere Forsvarskommisjonen, som hadde pekt på at en eventuell motstander ville søke å kombinere alle midler og metoder som han anså nødvendige, formålstjenlige og mulige for å nå sitt mål (Innst. O. XV (1950) s. 14). Sistnevnte er for øvrig ikke ulikt dagens henvisninger til hybride trusler. Mindretallet (to medlemmer) mente blant annet at hva som lå i «konstitusjonell nødrett», måtte utredes bedre, og at nødstilstand ikke under noen omstendighet kunne begrunne fravikelse fra Grunnloven §§ 96, 97 og 102 (Innst. O. XV (1950) s. 20). Under henvisning til at den omforente løsningen var et kompromiss, der kapittel IV, V og VI ble tatt ut av loven, mente justisnemndas flertall at det var større fordeler ved å ha vedtatt regelverk som tilkjennega hvordan nødretten kunne tolkes og vurderes, enn de ulemper det medførte å ha mulige unntaksregler fremme i bevisstheten dersom en ekstraordinær situasjon oppstod (Innst. O. XV (1950) s. 16).

Ved at kapittel IV, V og VI ble tatt ut av departementets lovforslag, fant ikke justisnemnda det nødvendig å ha med et eget kapittel om lovens anvendelsesområde. I hver bestemmelse er det isteden gitt særskilt uttrykk for når den kommer til anvendelse.

Med langt på vei tilsvarende begrunnelse som justisnemndas flertall for beredskapsloven foreslo Menneskerettighetsutvalget en derogasjonshjemmel i Grunnloven § 116 i forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014. Forslaget ble ikke vedtatt – men da slik at flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen langt på vei viste til tilsvarende begrunnelse som det daværende mindretallet i justisnemnda i 1950 – nemlig at den konstitusjonelle nødrettens grenser var for uklare (Innst. 187 S (2013–2014) punkt 2.11 og Dokument 16 (2011–2012) s. 94 og 98). Dette betyr at rettsgrunnlaget for å fravike eventuelle grunnlovsfestede rettigheter fremdeles er den uskrevne konstitusjonelle nødrett.

I NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket. Lovstrukturutvalgets delutredning II ble det slått fast at beredskapslovens bestemmelser fint kunne vært plassert andre steder i lovverket, men at de (da) fire lovene omtalt som beredskapslover med fordel kunne vært samlet til én lov (punkt 8). I NOU 1995: 31 vurderte Beredskapslovutvalget at det ikke var hensiktsmessig å foreslå endringer i regelverket.