Till övergripande innehåll för webbplatsen

Lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs

Karnov har Norges mest oppdaterte juridiske oppslagsverk med nyskrevne og ajourførte kommentarer til lover, forskrifter, konvensjoner, forordninger og direktiver. Oppslagsverket inneholder også artikler og en rekke norske, svenske og danske fremstillinger – alt lenket opp til Lovdatas kilder. Kommentarene skrives og ajourføres av landets fremste jurister. Karnov tilbyr historiske versjoner av lovkommentarene, så nå kan alle aktører innen rettspleien trygt henvise til en note.

Med Karnov Lovkommentarer blir rettskildene i Lovdata Pro beriket med enda mer verdifullt innhold, slik at du til enhver tid er oppdatert og kan arbeide målrettet og effektivt.

Få gratis prøvetilgang

Ta kontakt om du vil ha gratis prøvetilgang til Karnov Lovkommentarer

Terje Hernes Pettersen

Advokat, Norsk Sjømannsforbund

Pål Tangen

Forhandlingsdirektør - Advokat, Norges Rederiforbund

Stjernenote

Stjernenote

Lovens fulle tittel er lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Lovens tittel ble endret ved lov 22. november 2019 nr. 72 i forbindelse med en større omlegging av pensjonstrygden. Frem til 2019 var tittelen «lov om pensjonstrygd for sjømenn». Ansvarlig departement for loven er Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Ordningen forvaltes av Maritim Pensjonskasse, som frem til 1. januar 2023 het Pensjonstrygden for sjømenn (PTS).

Lovens innhold

Loven har 11 kapitler og 43 paragrafer. Ved lov 22. november 2019 nr. 72 ble det gjort vesentlige endringer i loven. Ordningen som hadde vært frem til da, med opptjening i form av pensjonsgivende fartstid, ble videreført for personer født før 1. januar 1970. Denne ordningen er reflektert i lovens kapittel I til VI. Samtidig ble det fastsatt en ny, inntektsbasert ordning for personer født etter denne datoen, som fremgår av kapittel X. Loven er således langt på vei todelt. I tillegg har loven bestemmelser om administrasjon (kapittel VII) og diverse bestemmelser, herunder om forvaltningstiltak og straff (kapittel VIII), som gjelder begge ordningene.



Kapittel I fastsetter pensjonstrygdens omfang og regulerer nærmere hvem som omfattes av lovens pensjonsordning, herunder hvilke skip som kan gi medlemskap i pensjonstrygden. Hovedregelen er at loven omfatter enhver norsk statsborger eller person med fast bopel i Norge som er fast ansatt på skip eller flyttbar innretning med bruttotonnasje større enn 100 tonnasjeenheter/registertonn. Arbeidstakere på statens fartøyer som er medlemmer i Statens pensjonskasse, er unntatt fra pensjonstrygden. Det samme er personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet på NIS-registrerte cruiseskip.

Kapittel II gjelder beregning av pensjonsgivende fartstid. En fast ansatt sjømann i et 1 : 1-system opparbeider pensjonsgivende fartstid både i arbeidsperioder og friperioder. Pensjonstrygden har etablert et medlemsregister som viser avgifter som er innbetalt.

Kapittel III omhandler alderspensjon, herunder rett til alderspensjon, beregning av alderspensjon og tilleggspensjon. Hovedregelen er at det kreves minst 150 pensjonsgivende fartsmåneder for å få rett til pensjon. Pensjonsalderen er 60 år, og pensjon ytes til 67 år. At ytelsen løper til 67 år, har sammenheng med at medlemmer av folketrygden normalt har rett til alderspensjon etter folketrygdloven fra fylte 67 år. Dersom arbeidstakeren fortsetter å arbeide til sjøs etter fylte 60 år, får vedkommende ikke pensjon. Fra fylte 62 år kan imidlertid arbeidstaker til sjøs både jobbe og motta alderspensjon uten avkortning. Det gis også tilleggspensjon på visse vilkår.

Kapittel IV regulerer utbetaling av sjømannspensjon – når den starter, og hvor lenge den løper. Hovedregelen er at sjømannspensjonen opphører ved fylte 67 år eller fra det tidspunktet arbeidstakeren mottar arbeidsavklaringspenger (AAP), 100 prosent uføretrygd eller 100 prosent offentlig avtalefestet pensjon (AFP). Arbeidstaker må fremme krav om utbetaling av pensjon, og pensjonsytelsen kan ikke gå lenger tilbake i tid enn tre år fra kravet ble fremsatt. Venter arbeidstakeren for lenge, kan han eller hun således gå glipp av pensjon.

Kapittel V gjelder dekning av utgiftene. Pensjonsordningen finansieres etter et utligningsprinsipp, der utgiftene dekkes løpende av ordningens inntekter. Inntektene består av pensjonspremie fra arbeidstakere og rederier, avkastning fra ordningens reguleringsfond og et mindre, lovfestet tilskudd fra staten. Premieinnbetalingene fra arbeidstaker og rederier utgjør de klart største inndekningspostene. Trygden er garantert av staten.



Kapittel VI omhandler tilbakebetaling av avgift til arbeidstaker til sjøs i form av en engangsutbetaling når nærmere vilkår er oppfylt. Sentrale vilkår for å kunne få en engangsutbetaling er at arbeidstakeren har opptjent mindre enn 150 pensjonsgivende fartsmåneder ved pensjonsalderen, at vedkommende har sluttet å tjene opp pensjonsgivende fartstid, og at arbeidstakeren har minst opptjent 36 pensjonsgivende fartsmåneder. Retten til å kreve tilbakebetaling opphører fra arbeidstakeren fyller 67 år, eller ved død.



Kapittel VII gjelder administrasjon av pensjonstrygden. Maritim pensjonskasse (tidligere Pensjonstrygden for sjømenn) har et styre på fem representanter, der partene i arbeidslivet har to medlemmer hver, mens styrelederen har en nøytral tilhørighet. Daglig leder tilsettes av departementet, mens regnskapene revideres av Riksrevisjonen.



Kapittel VIII fastsetter ulike bestemmelser, blant annet at Maritim pensjonskasse skal ha tilgang til alle nødvendige opplysninger, og at arbeidstakeren har en opplysningsplikt. Videre fremgår det at Maritim pensjonskasse kan behandle personopplysninger, og at ytelser som er mottatt i strid med redelighet og god tro, kan kreves tilbakebetalt. Kapitlet inneholder også et straffebud.



Kapittel IX har overgangsregler for arbeidstaker som har fylt 67 år før 1. januar 2001, og om alderspensjonist som har opptjent pensjonsgivende fartstid før 1. januar 1967.



Kapittel X omhandler alderspensjon etter de nye reglene som ble vedtatt i 2019, som er inntektsbasert. Den nye ordningen gjelder personer født 1. januar 1970 eller senere. Både arbeidstaker og rederiet betaler inn pensjonspremie, i likhet med i den gamle ordningen (som gjelder personer født før 1. januar 1970), men premien er ikke den samme. Premien blir regnet hver kalendermåned, av maks 12 G (grunnbeløpet i folketrygden) av den årlige bruttoinntekten om bord. Rederiet har ansvar for å utføre korrekt trekk av premie fra lønnen for å innbetale videre til Pensjonstrygden for sjømenn. Det er et krav om tre års opptjeningstid for å få rett til pensjon. Uttaket av pensjonen kan starte fra og med fylte 62 år til og med den måneden arbeidstakeren fyller 70 år. Det er med andre ord større fleksibilitet for uttak etter den nye ordningen, og man kan fritt kombinere arbeid og pensjon. Videre tjener arbeidstakeren opp nye pensjonsretter frem til fylte 70 år hvis vedkommende står i tjenesten. Arbeidstaker kan få utbetalt pensjon helt til fylte 80 år, men man kan ikke velge kortere utbetalingsperiode enn 7 år. Når utbetalingsperiode først er valgt, kan den ikke endres.



Kapittel XI fastsetter lovens ikrafttredelse, som var straks loven ble vedtatt, 3. desember 1948.



Når det gjelder lovens paragrafinndeling, var lovteknikken annerledes i 1948 enn i dag. Den gang ble en paragraf først inndelt i nummer, deretter i ledd og så i bokstaver. I dag deles en paragraf inn i ledd, deretter i bokstaver og så eventuelt i nummer. Eksempelvis ville det som nå er § 1 nr. 1, i en moderne lov vært § 1 første ledd.



Historikk

NOU 2014: 17 Pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs punkt 3.3.1 gir en utførlig redegjørelse av lovens historikk:

Sjøfolk kunne fra 1913 søke om pensjon fra Statens Sjømannsfond, som var finansiert gjennom en del av overskuddet fra laste- og fyravgiftene. Pensjonen ble normalt gitt fra fylte 60 år, men med en mulighet til uttak allerede fra 55 år, og ble innvilget for ett år av gangen. Det var svært høye krav til tjenestetid for å kvalifisere til pensjon. Etter hvert ble det nødvendig å tære på fondets kapital og få tilskudd fra staten for å finansiere pensjonene.

Spørsmålet om å opprette en egen, fullverdig pensjonsordning for sjømenn ble reist i mellomkrigstiden, uten at dette ga konkrete resultater. Sjømennenes og redernes organisasjoner tok spørsmålet opp med den norske regjeringen i London under krigen, og i 1946 forelå det et forslag fra et utredningsutvalg oppnevnt av Sosialdepartementet. Resultatet ble lov om pensjonstrygd for sjømenn, som ble vedtatt av Stortinget i 1948. Finansieringen av pensjonene ble basert på et utligningsprinsipp. Det var avsatt 186 millioner kroner ved Nortraship-oppgjøret i 1946, og disse midlene gikk inn som et fast grunnfond i pensjonsordningen. Reguleringsfondet fikk tilført 1,3 millioner kroner, som var de gjenværende midlene fra Statens Sjømannsfond. Staten forpliktet seg til å bidra ved finansieringen ved siden av avgiftene fra sjømenn og rederier. Fartstid før ordningen trådte i kraft, skulle medregnes ved beregningen av pensjonene.

Selv om det var forskjellige meninger om hvordan ordningen skulle finansieres, var det bred enighet om å opprette en egen pensjonsordning for sjøfolk, og om at aldersgrensen skulle være lavere enn det som ellers gjaldt. Det ble lagt vekt på at sjømannsyrket var et yrke med spesielle arbeidsvilkår, med stadig skiftende arbeidsforhold og lange fravær fra hjemmet. Det ble også lagt vekt på sjømennenes innsats under krigen, skipsfartens økonomiske betydning for landet, og at gode sosiale vilkår ville medvirke til å sikre stabilitet og rekruttering til sjømannsyrket. Disse hensynene tilsa at det ble opprettet en sjømannspensjonsordning. På denne tiden var de sosiale trygdene lite utbygd. Alderstrygden, som var innført noen år før krigen, ga pensjon fra 70 år, med lave beløp, etter behovsprøving. Formålet med pensjonsordningen for sjømenn da den ble opprettet, var derfor å gi sjømennene en livsvarig pensjon fra fylte 60 år. I tillegg skulle sjømenns etterlatte sikres pensjon.

Forskjellige sider av sjømannspensjonsordningen har gjennom årene vært utredet av utvalg og arbeidsgrupper. I NOU 2014: 17 punkt 3.3.1 er de mest sentrale utredningene nevnt.

Blant de temaene som har blitt vurdert flere ganger, er finansieringen av ordningen og størrelsen på pensjonene.

Gjennom årene har det skjedd en utvidelse av personkretsen, blant annet på grunn av avtaler Norge har inngått med andre land. Pensjonsutbetalingene har opp gjennom årene blitt forhøyet, dels ved ulike tillegg og dels ved økning av pensjonssatsene. I dag har pensjonene samme regulering som alderspensjon fra folketrygden (se lov 28. februar 1997 nr. 19). Pensjonsalderen er blitt høyere for arbeidstakere som ikke har opptjent minst 120 pensjonsgivende fartsmåneder (10 år) etter fylte 40 år.

Statens bidrag til finansieringen var opprinnelig å dekke årlige underskudd, men likevel minst 10 prosent av de årlige utgiftene. Senere ble dette endret, slik at staten dekker visse spesifiserte utgifter og garanterer for ordningen.

De største endringene i sjømannspensjonsordningen har imidlertid skjedd som følge av tilpasninger til folketrygdens pensjonssystem. Som en del av det offentlige pensjonssystemet er Maritim pensjonskasse blitt sett i sammenheng med hva som ytes fra folketrygden.

Sjømannspensjonstrygdloven, som opprinnelig ga livsvarig pensjon til sjømenn fra 60 år, og dessuten enkepensjoner, barnepensjoner og uførestønader, er endret flere ganger for å tilpasse ordningen til hva som ytes fra folketrygden. Formålet med pensjonsordningen er etter disse tilpasningene å gi en førtidsalderspensjon frem til 67 år, som var pensjonsalderen i folketrygden frem til 2011, da det ble innført mulighet for fleksibelt pensjonsuttak fra fylte 62 år som en del av pensjonsreformen.



Lovendringer og forarbeider

Som det fremgår av historikken ovenfor, er loven endret en rekke ganger siden 1948, og det foreligger en betydelig mengde lovforarbeider. Mye av dette er i dag kun av historisk interesse. Av forarbeidene til den store omleggingen av ordningen som kom i 2019, vises det til NOU 2014: 17 og Prop. 118 L (2018–2019). I notene til den enkelte paragraf er det vist til ulike lovforarbeider.



Sammenheng med annen lovgivning og tariffsystemet

Loven må ses i særlig sammenheng med folketrygdloven (lov 28. februar 1997 nr. 19). Som nevnt ovenfor er loven de senere år ved flere anledninger tilpasset folketrygdloven, og medlemskap i folketrygden er som hovedregel en forutsetning for medlemskap i pensjonstrygden.

Videre må loven ses i sammenheng med lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere (fiskerpensjonsloven). Enkelte stillinger på fiskefartøy er omfattet av pensjonstrygden. De som ikke er omfattet, typisk fiskere, er da omfattet av fiskerpensjonsloven.

Arbeidsgiverorganisasjonene og sjømannsorganisasjonene har inngått tariffavtaler om tilleggspensjon. Opptjent pensjon utbetales i hovedsak som tillegg til sjømannspensjon fra 60 til 67 år. Ordningene har 30 års opptjeningstid. Tariffestet tilleggspensjon utgjør sammen med sjømannspensjon 60 prosent av sluttlønn som kommer til utbetaling fra man er 60 til man er 67 år. Dette forutsetter da at arbeidstaker har full opptjening både i pensjonstrygden og den tariffavtalte ordningen. Ordningene er lukket fra 2020 og opptjente verdier er omgjort til fripoliser. Det er også inngått tariffavtaler om avtalefestet pensjon (AFP) for de som omfattes av den nye ordningen (jf. kapittel X). AFP kan tas ut ved fylte 62 år.



Internasjonale forpliktelser

Norge er bundet av ILO-konvensjon nr. 71 om pensjoner til sjømenn, som oppstiller en plikt for en ratifiserende stat å «opprette eller sørge for opprettelsen av en ordning for betaling av pensjoner til sjømenn når de trekker seg tilbake fra sjømannsyrket», jf. artikkel 2. Lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs gjennomfører konvensjonen. For nærmere omtale av konvensjonen, se NOU 2014: 17 kapittel 5.

ILOs Maritime Labour Convention (MLC) 2006 oppstiller krav til trygdedekning i regel 4.5. Den legger til grunn et bostedsprinsipp. Pensjon er en av ni trygderettigheter (sektorer) nevnt i konvensjonen som ratifiserende stater gradvis skal forbedre. På ratifikasjonstidspunktet (februar 2009 for Norges vedkommende) skal trygdedekningen omfatte minst tre av de ni rettigheter, jf. standard A4.5 nr. 1. Konvensjonen fastlegger imidlertid få detaljer om pensjon. For nærmere omtale av gjennomføringen av konvensjonens trygde- og pensjonsrettigheter i norsk rett se Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) punkt 6. Selve konvensjonen er inntatt som vedlegg i St.prp. nr. 73 (2007–2008).

Den mest sentrale internasjonale forpliktelsen Norge er bundet av, er EUs trygdeforordning (forordning (EF) nr. 883/2004). Denne er basert på flaggstatsprinsippet for EØS-registrerte skip. Etter forordningen er statsborgere fra land innen EU/EØS-området og Sveits som er arbeidstakere om bord på norskregistrerte skip (NOR eller NIS), som hovedregel medlemmer i pensjonstrygden på lik linje med norske statsborgere.

I tillegg har de nordiske statene i lang tid hatt konvensjoner som regulerer trygdekoordineringen mellom statene.

Se NOU 2021: 8 Trygd over landegrensene — Gjennomføring og synliggjøring av Norges trygdekoordineringsforpliktelser for en mer utførlig gjennomgang av Norges internasjonale trygdeforpliktelser.



Forskrifter og rundskriv

Det er i liten grad fastsatt utfyllende bestemmelser til loven. Se imidlertid forskrift 15. november 2000 nr. 1274 om sjømannspensjonering. I tillegg utgir Maritim pensjonskasse et hovedrundskriv, som jevnlig oppdateres. I notene til paragrafene er det vist til både forskriften og rundskrivet.



Rettspraksis

Det foreligger lite rettspraksis knyttet til loven direkte, og det som finnes, er i all hovedsak kjennelser fra Trygderetten. De mest sentrale av disse er det vist til i notene til de enkelte paragrafene.



Juridisk litteratur

Det foreligger lite juridisk teori som omhandler loven. Se imidlertid Tron Dalheim, Tonje Urdal Sand og Anders Østre, Sjømannsrett, Oslo: Universitetsforlaget, 2008, s. 339 til 349. Mer fyldig informasjon om loven og utviklingen av loven finnes primært i ulike offentlige utredninger, se blant annet NOU 1989: 12, utredning avgitt 4. januar 1991 om Pensjonstrygden for sjømenns økonomi og fremtidige utvikling, NOU 1999: 6 Sjømannspensjon og NOU 2014: 17 Pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs.

Få gratis prøvetilgang

Ta kontakt om du vil ha gratis prøvetilgang til Karnov Lovkommentarer

Sosialtjenesteloven

Folketrygdloven

Innskuddspensjonsloven

Trygderettsloven

Kontantstøtteloven

A-opplysningsloven

OTP-loven

Bustøttelova

Utdanningsstøtteloven

Husbankloven

Fiskerpensjonsloven

Statens pensjonskasseloven

Boligsosialloven