Lov 24. juni 2011 nr. 39 om elsertifikater (elsertifikatloven) hører under Olje- og energidepartementet (OED). Loven ble vedtatt for å følge opp forpliktelsene etter direktiv 2009/28/EF om økt bruk av fornybar energi, også kalt «fornybardirektiv 2».

Lovens forarbeider fremkommer av Prop. 101 L (2010–2011). Loven har blitt endret flere ganger, blant annet gjennom Prop. 97 L (2014–2015) og Prop. 95 L (2016–2017).

Kraftprodusentene produserer den elektriske kraften. I Norge står vannkraft for den klart største andelen produsert kraft, mens sol-, bioenergi- og særlig vindkraft tar en stadig større andel av produksjonen. Den norske kraftproduksjonen er i all hovedsak fornybar. Kraften omsettes i første rekke på børs til kraftleverandørene og, i enkelte større næringsforhold, direkte fra kraftprodusent. Kraften transporteres av nettselskapene og leveres av kraftleverandør til sluttbruker. Kraften som mates inn på nettet, følger fysiske lover og flyter «minste motstands vei», slik at det ikke er mulig å skille ulike kraftleveranser fra hverandre. Når kraften «tas ut» av nettet gjennom forbruk, er det ikke mulig å vite hvem som har produsert kraften, eller hvor langt den er transportert gjennom nettet.

Nettselskapene holder oversikt over hvor mye kraft den enkelte produsent leverer, samt hvor mye den enkelte sluttbruker tar ut. Dette danner grunnlag for avregning i forbruksleddet. Produsentene får betalt for den mengde kraft som «mates inn», og sluttbrukere betaler for det avregnede forbruket. Selve kraftmarkedet kan deles inn i engrosmarkedet og sluttbrukermarkedet. I engrosmarkedet kjøpes og selges store kraftvolum. Aktører i engrosmarkedet er kraftprodusenter, meglere, kraftleverandører og store industrikunder. Kraftleverandører handler på vegne av små og mellomstore sluttbrukere, næring og industri. I sluttbrukermarkedet er det den enkelte sluttbruker som inngår avtale om kjøp av kraft fra en fritt valgt kraftleverandør. I Norge består sluttbrukermarkedet av om lag en tredel husholdningskunder, en tredel industri og en tredel mellomstore sluttbrukere.

Elsertifikater er en støtteordning for kraft som er produsert gjennom nye fornybare energikilder, slik som bioenergi, vann, sol eller vind. Ordningen finansieres fra et overordnet perspektiv ved at kraftleverandørene legger elsertifikatkostnaden inn i strømprisen i sluttbrukerleddet. Formålet med elsertifikatloven var å skape et elsertifikatmarked som skulle kobles sammen med det svenske elsertifikatmarkedet fra 1. januar 2012.

Loven gjelder bare for ny produksjon. Kvantitativt var målet at dette felles markedet skulle gi 26,4 TWh ny elproduksjon basert på fornybare energikilder i Norge og Sverige i 2020. Fristen for å sette i drift anlegg under sertifikatordningen var opprinnelig 31. desember 2020, men ble gjennom Prop. 97 L (2014–2015) forlenget til 31. desember 2021. Systemet var opprinnelig ment å vare fra 2012 til 2036.

Av dette totalmålet på 26,4 TWh skulle Norge finansiere 13,2 TWh. Sverige økte imidlertid i 2015 ensidig sitt mål for 2020 til 15,2 TWh, slik at det totale målet ble justert til 28,4. I 2017 satte i tillegg Sverige et eget mål om ytterligere 18 TWh i 2030 og forlenget samtidig elsertifikatsystemet til 2045. Kvartalsrapportene for elsertifikatmarkedet som utarbeides av NVE, viste at det per 1. april 2020 var godkjent anlegg med en normalårsproduksjon på 10,7 TWh i Norge og 26,1 TWh i Sverige, til sammen 36,8 TWh. Det felles-nordiske målet var dermed nådd.

Systemet fungerer slik at kraftverk som er godkjent for elsertifikater, mottar ett elsertifikat for hver produserte megawattime (MWh), som tilsvarer 1000 kWh. Det er NVE som godkjenner hvert enkelt kraftverk som kan få rett til elsertifikater. Produsentene som er med på ordningen, får tildelt et gitt antall sertifikater, med utgangspunkt i hvor mye kraft som produseres i løpet av året.

Den andre «siden» av sertifikatordningen innebærer at kraftleverandørene, altså leverandørene i det siste omsetningsleddet ut mot sluttbruker, er lovpålagt å kjøpe et tilsvarende gitt antall sertifikater fra kraftleverandørene. Omfanget av denne kjøpsplikten avhenger av hvor mye strøm leverandøren har levert til sine kunder i løpet av året. På denne måten fungerer sertifikatsystemet som en «tvungen» økonomisk støtteordning.

Produsentene av fornybar kraft får på den måten inntekten fra salg av elsertifikater i tillegg til kraftprisen, noe som øker lønnsomheten på produksjonen. Kraftleverandørene legger deretter kostnaden for elsertifikater inn i strømregningen ut mot sluttbruker. Hovedprinsippet er at alt forbruk av elektrisk kraft som er underlagt forbruksavgift (elavgift), er sertifikatpliktig.

På den måten er det i praksis strømkundene som finansierer elsertifikatordningen. I Norge er omtrentlig 80 TWh av det totale normalforbruket på 130 TWh sertifikatpliktig, hvilket innebærer at det er fritak for blant annet kraftkrevende industri, veksthusnæringen og jernbanedrift. For kundene som inngår i sertifikatplikten, er det en variabel andel av forbruket som skal dekkes med elsertifikater. For 2021 utgjorde andelen 18,8 prosent. Det finnes noen typer kraftforbruk som ikke er unntatt elsertifikatplikten som følge av fritak fra elavgift, men som likevel kan søke om unntak.

Kraftprodusenten kan velge å selge sertifikatene løpende eller spare dem for senere salg. Sertifikatene handles enten direkte mellom produsenter og kraftleverandører, gjennom ulike meglere eller på kraftbørsen Nordpool. Det er nettselskapet som er ansvarlig for å rapportere sertifikatpliktig forbruk til kraftleverandør innen 1. mars påfølgende år.

Det skapes dermed et marked hvor prisen på sertifikatene styres av tilbud og etterspørsel, det vil si hvor mye kraft som produseres, og hvor mange sertifikater leverandørene er pålagt å kjøpe. En stor del av den sertifikatberettigete produksjonen er vindkraft og ikke-regulerbar vannkraft. Det som kjennetegner denne type produksjon, er at den ikke kan styres, men varierer avhengig av vær, vind og nedbør. Motsetningen til dette er regulert vannkraft, der råvaren som brukes til å produsere den elektriske kraften, kan lagres i magasiner.

Antall sertifikat som blir tilgjengelig for salg, er med andre ord usikkert og variabelt. Samtidig er også sertifikatpliktig forbruk variabelt på grunn av temperaturforhold, konjunkturer, økonomi, endret energiforbruk med mer. Produsentene kan velge å beholde sertifikatene i flere år og må derfor vurdere om de tror de kan få bedre betalt senere, eller selge mest mulig i det sertifikatene tildeles. Dette påvirker selvsagt tilbudssiden, og derved prisnivået, i markedet.

Det er mulig å handle og overføre sertifikater knyttet til kraft som allerede er produsert (spot-kontrakt), eller inngå avtale om handel med sertifikater som først skal overføres innen 1. april påfølgende år (mars-kontrakt). Det er normalt en viss prisforskjell på disse kontraktene på grunn av ulik likviditet og markedsutvikling. I sum medfører dette store månedlige prisvariasjoner på sertifikatene.

Det er gitt en egen forskrift i medhold av loven, forskrift 16. desember 2011 nr. 1398, som utfyller loven på sentrale og viktige punkter. Lovkommentarene viser derfor tidvis videre til forskriften.

Av sentral litteratur nevnes Maria Therese Mikkelsen og Dag Horsberg Hansen, Elsertifikatloven med kommentarer, Gyldendal Juridisk, 2013.