Da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994, medførte det gjennomgripende forandringer i norsk rett. Siden den gang har det skjedd endringer både i den EU-retten EØS-avtalen speiler og i den EU-retten EØS-avtalen ikke speiler. Dette har betydning for forståelsen av avtalen.
En rekke lover og forskrifter er vedtatt eller endret fordi EØS-avtalen krever det, og EØS-avtalens hoveddel gjelder som norsk lov, med forrang for hva som måtte følge av andre lover. Det betyr at EØS-avtalens krav til innholdet i norsk rett står helt sentralt når vi skal ta stilling til hva norsk rett går ut på. Hvilke føringer EØS-retten legger, kan både være lett å overse og vanskelig å ta stilling til. Professorene Christoffer Conrad Eriksen og Finn Arnesen, begge ved Universitetet i Oslo, har et særskilt ansvar for å sikre at lovkommentarene i Karnov også formidler relevant EØS-relatert innsikt.
Trygdesaken er nok det ferskeste, og forhåpentligvis det mest alvorlige, eksempelet på konsekvensene av å overse at EØS-rett også er norsk rett. Men det er mange rettsområder der EØS-retten har betydning. For eksempel tjener store deler av forbrukerlovgivningen til å gjennomføre direktiver i norsk rett. Til flere av disse direktivene er det knyttet omfattende praksis fra EU-domstolen. Uten kjennskap til denne, kan man vanskelig gi god veiledning om forståelsen av de aktuelle lovbestemmelsene.
Mange har også oversett at EØS-avtalens regler om fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital gir private parter rettigheter som ved konflikt skal gå foran annen norsk lovgivning.
EØS-retten har stor betydning i forvaltningsretten. Riktignok er utgangspunktet at EØS-rettslige forpliktelser skal gjennomføres innenfor rammene av nasjonal forvaltningsrett, men det har likevel vokst frem en rekke EØS-rettslige krav til forvaltningens saksbehandling og organisering. Dels er de nye kravene en følge av at EU-domstolen har utviklet generelle EU-rettslige prinsipper om nasjonale forvaltningsorganers behandling av EU-relaterte saker. Hovedregelen er at disse prinsippene gjelder tilsvarende i EØS-retten. I tillegg har EUs lovgivende organer de siste 10–15 årene vedtatt forordninger og direktiver som stiller krav til nasjonale forvaltningsmyndigheter – både når det gjelder organisering og saksbehandling. EØS-komiteen har gjort det aller meste av denne EU-lovgivningen til en del av EØS-avtalen.
Dommen i klimasaken (HR-2020-2472-P) viser hvordan direktiver omfattet av EØS-avtalen kan ha betydning for hvilke krav myndighetenes saksbehandling må tilfredsstille, og for vurderingen av hvilken betydning det skal ha at saksbehandlingen ikke tilfredsstiller kravene. Dissensen i saken viser at det også blant rikets øverste dommere kan være uenighet om dette.
Satsningen Karnov nå gjør, med så mange dyktige forfattere og fagredaktører om bord, blir avgjørende for mange jurister i tiden fremover. EØS-retten er litt som ginen i en tonic. Du ser den ikke, og er du ikke klar over at den er der, og i hvilken dose, kan du gå på en smell. Vi skal bidra til at det skjer litt sjeldnere, avslutter de.
