Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) hører under Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). Kunnskapsdepartementet (KUD) har fått delegert forskriftsmyndighet etter lovens § 3-8 om rett til opplæring i samisk språk. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har ansvaret for å utvikle sameloven.

Samelovens tittel kan tyde på at loven i tillegg til å gi regler om Sametinget uttømmende regulerer samiske rettsforhold. Det er ikke tilfellet, men loven er utformet for at reglene om Sametinget skal kunne suppleres med regler om andre samiske rettsforhold. Hvert kapittel i loven har derfor sin egen paragrafnummerering, slik at tilføyelse av nye kapitler ikke vil påvirke eksisterende paragrafnumre, jf. Ot.prp. nr. 33 (1986–87) s. 116 (spesialmerknadene til lovens tittel og oppbygging).

Sameloven ble vedtatt i tre etapper. I sin opprinnelige utforming trådte loven i kraft 24. februar 1989, jf. res. 24. februar 1989 nr. 101. Den inneholdt da de allmenne bestemmelsene i §§ 1-1 til 1-4, bestemmelsene om Sametinget i kapittel 2 og overgangs- og ikrafttredelsesreglene i dagens kapittel 5 (daværende kapittel 3). De viktigste forarbeidene til disse bestemmelsene er NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, Ot.prp. nr. 33 (1986–87) og Innst. O. nr. 79 (1986–87).

Dagens kapittel 3 om samisk språk ble sammen med § 1-5 tilføyd ved lov 21. desember 1990 nr. 78 (i kraft 1. januar 1992, jf. res. 20. desember 1991 nr. 823). De viktigste forarbeidene til lovens kapittel 3 er NOU 1985: 14 Samisk kultur og utdanning, Ot.prp. nr. 60 (1989–90) og Innst. O nr. 3 (1990–91).

Kapittel 4 om konsultasjoner, samt § 1-1 andre ledd, ble tilføyd ved lov 11. juni 2021 nr. 76 (i kraft 1. juli 2021, jf. res. 11. juni 2021 nr. 1870). De viktigste forarbeidene til lovens kapittel 4 er NOU 2007: 13 Den nye sameretten, Prop. 116 L (2017–2018), Innst. 253 L (2018–2019), Prop. 86 L (2020–2021) og Innst. 620 L (2020–2021).

Sameloven har vært endret også ved flere andre anledninger. Blant annet ble det ved lov 11. april 2003 nr. 22 inntatt en ny § 1-6 om det samiske flagget i loven (samtidig ikrafttredelse, jf. endringslovens kapittel III), jf. Ot.prp. nr. 34 (2002–2003) og Innst. S. nr. 59 (2002–2003) og note 1 til § 1-6. De øvrige endringene er dels av materiell art, dels av teknisk art og ofte forårsaket av endringer i andre lover. Se note 1 til kapittel 2 og note 1 til kapittel 3 med videre notehenvisninger.

Høyesterett har pr. mars 2023 ikke avsagt noen avgjørelser som mer eksplisitt tolker bestemmelser i sameloven, men sameloven er likevel berørt i enkelte høyesterettsavgjørelser:

Kjennelsen i HR-2020-1956-A gjaldt spørsmålet om hvorvidt Sametinget kunne erklære partshjelp etter lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 15-7 første ledd bokstav b om representativ partshjelp. I den konkrete vurderingen av tvistelovens bestemmelse tok Høyesterett utgangspunkt i sameloven § 2-1, jf. § 1-1 og besvarte spørsmålet bekreftende. Se særlig kjennelsens avsnitt 49 til 53 og note 3 til § 2-1. Sameloven § 2-1 jf. § 1-1 er også trukket inn som et moment i mindretallets vurdering i HR-2017-2428-A avsnitt 131, jf. note 2 til § 1-1.

I HR-2021-1975-S (Fosen vindkraft) viste førstvoterende til at det med virkning fra 1. juli 2021 er tatt inn bestemmelser om konsultasjoner i sameloven kapittel 4, men omtaler ikke bestemmelsene nærmere (avsnitt 122). HR-2021-2580-A gjaldt en sak der det var anført at forskrift 19. juni 2012 nr. 592 om tilskudd til siidaandeler og tamreinlag var ugyldig på grunn av manglende konsultasjoner under den dagjeldende konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget. Høyesterett fant at anførselen ikke kunne føre frem, fordi Sametinget var konsultert før forskriften ble vedtatt. Se dommens avsnitt 35–41 og note 2 til § 4-9.

Sameloven er også berørt i enkelte underrettsavgjørelser. Se særlig Hålogaland lagmannsretts dom 18. september 2014 (LH-2014-54643), der blant annet § 3-2 om oversettelse av regler mv. er omtalt, jf. note 3 til § 3-2. Hålogaland lagmannsrett behandlet i dom 20. august 2019 (LH 2019-40816 og LH-2019-40823) spørsmålet om hvorvidt Sametinget kunne opptre som partshjelper etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b, og viste til sameloven § 2-1 som tolkningsmoment. Lagmannsretten la i imidlertid motsetning til Høyesterett i HR-2020-1956-A til grunn at vilkårene for at Sametinget kunne opptre i saken som partshjelper, ikke var oppfylt.

Det foreligger ellers flere uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling om forståelsen av ulike bestemmelser i sameloven, blant annet JDLOV-2007-6550 om rekkevidden av Sametingets søksmålskompetanse i lys av sameloven § 2-1, jf. note 3 til § 2-1. Lovavdelingen har også avgitt uttalelser om tolkningen av bestemmelser i sameloven kapittel 3, jf. JDLOV-2014-1222 (§ 3-1), JDLOV-2003-6005 (§ 3-2), JDLOV-2004-87 (§ 3-4) og JDLOV-2000-14443 (§ 3-4) samt JDLOV-1999-6728 (rekkevidden av § 1-5 og kapittel 3 mer generelt). Se også Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2007/2313 (SOMB-2009-59), som blant annet gjaldt sameloven § 3-4.

Det finnes i juridisk litteratur ingen systematisk redegjørelse for sameloven. Reglene i lovens kapittel 2 og 3 er omtalt i Susann Funderud Skogvang, Samerett, 4. utg., Universitetsforlaget, 2023 kapittel 6 og 7. Reglene om konsultasjoner i lovens kapittel 4 er ikke omtalt i et eget kapittel, men i et underpunkt (4.6.5) i redegjørelsen for folkerettslige forpliktelser i bokens kapittel 4. Se også Øyvind Ravna, Same- og reindriftsrett, Gyldendal, 2019 punkt 1.3 og 1.4. Av andre bidrag kan nevnes Carsten Smith, Rettstenkning i samtiden, Universitetsforlaget, 1992 s. 109–128 og 177–180, Svanhild Andersen og Johan Strömgren, Evaluering av samelovens språkregler, utredning 1/2007, Nordisk samisk institutt, 2017, og Johan Greger Aulstad, «Sametinget og forvaltningsloven», i Jon Petter Rui, red., Rettshjelp fra kyst til vidde, Gyldendal Akademisk, 2009 s. 41–57.

Lovens kapittel 3 er også behandlet i NOU 2016: 18 Hjertespråket, s. 81–82, 136–138, 141–143, 164–167, 185, 188–190, 200 og 229. Utredningen foreslår en rekke endringer i og utvidelser av reglene, jf. s. 259–260 og 266–273.

Sameloven må tolkes i lys av sameparagrafen i Grunnloven § 108 (tidligere § 110 a) og relevante folkerettslige instrumenter. Se blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 (SP) artikkel 27 jf. artikkel 1. Konvensjonen er inkorporert i norsk rett og gitt forrang fremfor annen norsk lovgivning, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) §§ 2 og 3. Av andre viktige konvensjoner på saksfeltet kan nevnes ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 27. juni 1989, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (CERD) av 7. mars 1966 og Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk av 5. november 1992. Se også note 6 til § 1-1.