Innledning

Lov 17. juni 2005 nr. 102 om visse forhold vedrørende de politiske partiene (partiloven) hører under Kommunal- og distriktsdepartementet. Loven trådte i kraft 1. januar 2006. Loven regulerer registrering av politiske partier; offentlig støtte til politiske partier; private bidrag til politiske partier; og åpenhet om politiske partiers finansielle forhold. Loven etablerer en uavhengig nemnd, Partilovnemnda, som skal håndheve regelverket og avgjøre klagesaker.

Politiske partier spiller en sentral rolle i vårt demokratiske system. Det er i stor grad politiske partier som stiller valglister til så vel stortingsvalg som kommunestyre- og fylkestingsvalg, og som dermed får personer valgt inn i disse folkevalgte organene. Den sentrale rollen til politiske partier er forutsatt for eksempel i Grunnloven § 59 tredje ledd, som bestemmer at utjevningsmandater fordeles mellom de av de registrerte politiske partiene som har fått en oppslutning på minst 4 prosent på landsbasis.

De forskjellige funksjonene som politiske partier har i vårt demokrati, er oppsummert som følger i NOU 2004: 25 punkt 1.1.1:

«Til disse oppgavene hører det å: Formulere helhetlige politiske programmer; formidle innholdet i disse; stille lister i valg; samordne synspunkter og beslutninger i folkevalgte forsamlinger; sikre rekruttering og opplæring av politiske ledere, og; bidra til bredde og dybde i det offentlige ordskiftet.»

Om partiloven

Før partiloven av 2005 hadde vi ikke en egen lov som regulerte politiske partier. Flere av de forholdene som partiloven regulerer, var i stedet regulert i andre lover eller på andre måter.

Lovbestemmelser om registrering av politiske partier og rettsvirkningene av registrering sto i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven 2002) kapittel 5 og 6.

Statlige tilskudd til politiske partier ble bevilget gjennom forskjellige tilskuddsordninger. Disse ordningene var ikke lovregulert, men for statlige tilskudd i form av stemmestøtte og gruppestøtte var det gitt nærmere regler i rundskrivet P-650 av 24. mai 1993 (sist lest 15. juni 2026), utgitt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. En statlig partistøtteordning ble innført i Norge fra 1970, i samsvar med forslag i innstillingen fra Partifinansieringsutvalget av 1968 (avgitt 22. juli 1969), jf. NOU 2001: 3 vedlegg 5 kapittel 1. Til å administrere og tolke regelverket om statlig partistøtte og å avgjøre klager oppnevnte departementet Utvalget for fordeling av statsstøtte til de politiske partiene. Utvalget skulle opptre uavhengig, men var ikke særskilt lovregulert. Se Ot.prp. nr. 84 (2004–2005) punkt 5.1 og 8.1.

For private bidrag til politiske partier gjaldt det i all hovedsak ikke noen lovfastsatte begrensninger. Et unntak var en straffebestemmelse som forbød representanter for politiske partier å ta imot støtte fra fremmede makter, jf. lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig straffelov (straffeloven 1902) § 97 a.

For offentliggjøring av registrerte politiske partiers inntekter var det gitt egne lovregler i lov 22. mai 1998 nr. 30 om offentliggjøring av politiske partiers inntekter.

Partiloven av 2005 samlet denne typen regler i én lov og reviderte og utvidet regelverket. Hovedformålene med loven er å legge til rette for valg gjennom en offentlig registreringsordning for de politiske partiene, å sikre partiene et finansielt grunnlag for sin virksomhet gjennom en kombinasjon av offentlige tilskudd og selvfinansiering, og å motvirke korrupsjon og sikre tilliten til det demokratiske systemet ved at det er åpenhet om partienes finansielle forhold. Se § 1 første ledd.

Pågående lovendringsprosess

Ved kongelig resolusjon 19. desember 2025 ble det oppnevnt et offentlig utvalg, Partilovutvalget, som skal foreta en helhetlig gjennomgang av partiloven og foreslå enten en ny lov eller hvordan gjeldende lov kan oppdateres og revideres. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. juni 2027, og målet er at en ny eller oppdatert partilov skal tre i kraft før stortingsvalget i 2029. Ifølge mandatet gjelder følgende sentrale forutsetninger for utvalgets arbeid:

«Det er avgjørende for demokratiet vårt at vi har klare og forståelige regler om finansering av politiske partier. For at folk skal kunne ha tillit til at partiene ikke har skjulte motiver og bindinger, er det nødvendig med åpenhet om hvor partiene får penger og annen støtte fra. Utvalget skal gjennomføre en helhetlig gjennomgang av partiloven for å bidra til økt åpenhet rundt finansiering av partiene. Utvalgsarbeidet skal legge til rette for at de politiske partiene fortsatt har gode rammebetingelser og kan ivareta sin viktige oppgave i demokratiet vårt, både på nasjonalt og lokalt nivå. Utvalget skal gjennom sitt arbeid bidra til å sikre gode rammevilkår for demokratiet også i kommende år.»

For mer informasjon om Partilovutvalgets arbeid se utvalgets egne nettsider (sist lest 15. juni 2026).

Forarbeider

De sentrale forarbeidene til partiloven er:

NOU 2004: 25 Penger teller, men stemmer avgjør. Om partifinansiering, åpenhet og partipolitisk fjernsynsreklame (utredning fra Demokratifinansieringsutvalget)

Ot.prp. nr. 84 (2004–2005) Om lov om visse forhold vedrørende de politiske partiene (partiloven)

Innst. O. nr. 129 (2004–2005) Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om visse forhold vedrørende de politiske partiene (partiloven)

Lovendringer

Det er blitt gjort følgende endringer i partiloven siden vedtakelsen i 2005:

Lov 1. februar 2013 nr. 6 om endringar i partiloven (i kraft fra henholdsvis 1. mars 2013 og 1. januar 2014, jf. kgl.res. 1. februar 2013 nr. 128) innførte ytterligere bestemmelser som skal gi mer åpenhet om og kontroll med finansieringen av politiske partier i Norge. Plikten til å sende inn årlige inntektsregnskaper ble utvidet til å gjelde fullstendige regnskaper; det ble innført en særskilt rapporteringsplikt for gaver over en viss størrelse mottatt under valgkamp; det ble innført særskilte selvstendighetskrav for den som reviderer et politisk partis regnskaper; Partilovnemnda ble gitt utvidede kontrollmuligheter, inkludert bistand fra et særskilt kontrollorgan, Partirevisjonsutvalget; og det ble innført et bredere spekter av sanksjoner for brudd på partilovens bestemmelser. I tillegg ble visse terskelverdier i loven oppjustert i lys av utviklingen i konsumprisindeksen. Forarbeidene til endringsloven er Prop. 140 L (2011–2012) og Innst. 155 L (2012–2013). Et hovedformål med endringene var å følge opp en rekommandasjon av 16. februar 2009 til Norge fra Europarådets antikorrupsjonsorgan GRECO (Group of states against corruption). Se høringsnotat fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet av 17. november 2010.

Lov 19. juni 2015 nr. 65 om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) innførte en regel i partiloven § 24 sjette ledd om at taushetsplikt for revisorer ikke hindrer Partirevisjonsutvalget i å legge frem visse typer opplysninger for Partilovnemnda. For forarbeider se Prop. 64 L (2014–2015) og Innst. 331 L (2014–2015).

Lov 7. mai 2021 nr. 34 om endringar i lovgjevinga som følgje av innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen (i kraft fra 1. juni 2021) gjorde språklige endringer i partiloven §§ 12 og 13 (endret «fylkesmannen» til «statsforvalteren»). For forarbeider se Prop. 77 L (2020–2021) og Innst. 296 L (2020–2021).

Lov 18. juni 2021 nr. 127 om endringer i forvaltningsloven m.m. (utvidet adgang til informasjonsdeling) (i kraft fra 1. juli 2021) innførte en ny bestemmelse i § 24 sjuende ledd i partiloven om anvendelse for nye bestemmelser i forvaltningsloven (lov 10. februar 1967) om informasjonsdeling. For forarbeider se Prop. 166 L (2020–2021) og Innst. 632 L (2020–2021).

Lov 17. juni 2022 nr. 66 om endringar i vallova og partilova (høve til elektroniske underskrifter på listeforslag, tidspunkt for førebels oppteljing av førehandsrøyster m.m.) gjorde for det første språklige endringer i partiloven § 4 (erstattet «fylke» med «valgdistrikt» som en følge av at Grunnlovens valgdistrikter ikke lenger samsvarer med fylkesinndelingen). For det andre ble en språkfeil (henvisningsfeil) i partiloven § 18 første ledd rettet. For forarbeider se Prop. 95 L (2021–2022) og Innst. 401 L (2021–2022).

Lov 16. juni 2023 nr. 62 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) § 22-2 gjorde visse endringer i partiloven. For registrering av et politisk parti i Partiregisteret ble underskriftskravet økt fra 5000 til 10 000 personer (jf. partiloven § 3 andre ledd bokstav d). Kravene for å endre registrert partinavn og for å slå sammen partier under et nytt navn ble skjerpet på enkelte punkter (jf. § 4). Forskriftshjemmelen i § 9 fikk et nytt andre punktum om at det kan gis forskrift om krav til elektroniske underskrifter ved partiregistrering. For forarbeider se Prop. 45 L (2022–2023) punkt 33-22, 19.4.2 og 19.4.5. Disse endringene er ennå ikke trådt i kraft (pr. 19. august 2026).

Lov 20. juni 2025 nr. 94 om endringer i partiloven (innberetning og offentliggjøring av bidrag fra bakenforliggende givere) (i kraft fra henholdsvis 1. juli 2025 og 1. januar 2026) innførte nye regler i partiloven § 17 a og flere tilknyttede bestemmelser for å sikre åpenhet om bidrag fra såkalte bakenforliggende givere i tilfeller der private aktører gir bidrag via bestemte typer juridiske personer eller via en privatperson. I tillegg ble lovens terskelverdier for regnskapsplikt, bokføringsplikt og innberetningsplikt oppjustert i lys av utviklingen i konsumprisindeksen. For forarbeider se Prop. 144 L (2024–2025) og Innst. 528 L (2024–2025).

Lov 20. juni 2025 nr. 105 om Enhetsregisteret (enhetsregisterloven) § 13-3 gjorde en språklig endring i partiloven § 2 andre ledd (oppdatering av lovhenvisning) (i kraft fra 1. januar 2026). For forarbeider se Prop. 110 L (2024–2025) og Innst. 322 L (2024–2025).

Partilovens forhold til øvrig regelverk

Med hjemmel i partiloven § 9, § 22 a første ledd, § 27 og § 28 første ledd har departementet fastsatt forskrift 5. februar 2014 nr. 107 om visse forhold vedrørende de politiske partiene (partilovforskriften). Forskriften utfyller partilovens bestemmelser på en del områder. Forskriften gir nærmere regler om registreringsordningen, partienes innberetninger om finansielle forhold, partienes regnskapsføring og bokføring, hvordan partiene skal håndtere ulovlige bidrag, og når offentlig partistøtte kan avkortes. Forskriften gir også nærmere regler om Partilovnemndas og Partirevisjonsutvalgets sammensetning og saksbehandling.

Politiske partier er ikke direkte regulert i de grunnlovsbestemmelsene som gjelder gjennomføringen av stortingsvalg (Grunnloven kapittel C). Grunnloven § 59 om mandatfordelingen til Stortinget forutsetter likevel at stortingsvalg gjennomføres som valg mellom valglister, og at politiske partier stiller valglister til stortingsvalg. Videre forutsettes det at det finnes en registreringsordning for politiske partier. Se Grunnloven § 59 andre og tredje ledd.

Partiloven henger nær sammen med lov 16. juni 2023 nr. 62 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven). Partiloven § 1 første ledd første strekpunkt fastsetter at det er et av hovedformålene med partiloven å tilrettelegge for valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer etter valgloven. Det er først og fremst gjennom den registreringsordningen for politiske partier som partiloven kapittel 2 etablerer, at partiloven og valgloven samvirker. For å kunne stille valgliste ved kommunestyre,- fylkestings- eller stortingsvalg gjelder det i utgangspunktet et underskriftskrav, jf. valgloven § 5-4 andre ledd. Dersom et politisk parti først er registrert i Partiregisteret og enten ble registrert etter forrige stortingsvalg eller fikk et visst antall stemmer ved forrige stortingsvalg, trenger ikke partiet å samle underskrifter for sitt listeforslag, men kan stille liste ved ethvert valg etter forenklet regelverk, jf. valgloven § 5-4 første ledd (listeforslaget trenger bare å være underskrevet av to styremedlemmer i den aktuelle partiavdelingen). Dette henger sammen med at det gjelder et underskriftskrav for å bli registrert i Partiregisteret i første omgang, jf. partiloven § 3 andre ledd bokstav d.

Partiregisteret føres av Registerenheten i Brønnøysund. For å bli registrert i Partiregisteret må partiet først registreres i Enhetsregisteret, som er regulert av lov 20. juni 2025 nr. 105 om Enhetsregisteret (enhetsregisterloven), jf. partiloven § 2 andre ledd.

Hovedorganisasjonen til et politisk parti har revisjonsplikt etter lov 20. november 2020 nr. 128 om revisjon og revisorer (revisorloven), jf. partiloven § 21 a første ledd.

Politiske partier er vernet av grunnlovsfestede og internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Partilovens bestemmelser må tolkes og anvendes i lys av slike bestemmelser, jf. Grunnloven § 92 og lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) §§ 2 og 3. Spesielt viktig i forbindelse med regelverket i partiloven er bestemmelser om forsamlings- og foreningsfrihet. Se Grunnloven § 101 (der politiske partiers foreningsfrihet er særskilt fremhevet i første ledd), den europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november 1950 (EMK) artikkel 11 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 (SP) artikkel 21 og 22.

Særlig sentralt i denne forbindelse blir rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) om den foreningsfriheten (eller organisasjonsfriheten) som politiske partier har ifølge EMK artikkel 11, og om den betydningen dette har for demokratiet som styreform. Grunnloven § 101 skal som et utgangspunkt tolkes i samsvar med EMK artikkel 11 og EMDs rettspraksis om denne bestemmelsen, jf. Dokument 16 (2011–2012) s. 163 og HR-2016-2554-P (Holship) avsnitt 81. I dette ligger det blant annet at det må innfortolkes en inngrepsadgang i Grunnloven § 101 etter modell av EMK artikkel 11.

EMD har i en rekke avgjørelser understreket hvor viktige politiske partier er for at demokratiet skal fungere. I medhold av EMK artikkel 11, som på dette punktet henger nær sammen med retten til ytringsfrihet i EMK artikkel 10, må politiske partier ha stor frihet til å arbeide for sine politiske målsettinger og til å ta del i samfunnsdebatten. Se for eksempel EMD storkammerdom 30. januar 1998 United Communist Party mot Tyrkia (EMD-1992-19392) avsnitt 42–47; EMD storkammerdom 8. desember 1999 ÖZDEP mot Tyrkia (EMD-1994-23885) avsnitt 37–38; og EMD storkammerdom 13. februar 2003 Refah Partisi mfl. mot Tyrkia (EMD-1998-41340) avsnitt 86–89. Politiske partiers rett til å agitere og arbeide for samfunnsendringer i samsvar med sitt politiske program nyter et særlig sterkt vern, jf. for eksempel EMD dom 20. oktober 2005 United Macedonian Organisation Ilinden – Pirin mfl. (EMD-2000-59489) avsnitt 56–63. Også politiske partiers rett til autonomi og indre selvstyre er vernet, jf. for eksempel EMD dom 12. april 2011 Republican Party mot Russland (EMD-2007-12976) avsnitt 88.

Når det gjelder SP, har FNs menneskerettskomité understreket betydningen av friheten til å danne politiske partier, jf. for eksempel Menneskerettskomiteens General Comment No. 25 (1996): The right to participate in public affairs, voting rights and the right of equal access to public service (GC-1996-25-CCPR) avsnitt 25–27.

For finansiering og regulering av politiske partier har vi videre en omfattende soft law i form av rådgivende europeiske standarder, som utfyller de bindende reglene som følger av EMK. Særlig viktig her er Veneziakommisjonens og OSSEs (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) Joint guidelines on political party regulation av 2020.

I partilovkonteksten blir et av hovedpoengene at flere av reguleringene i partiloven kan anses å utgjøre eller hjemle inngrep i retten til foreningsfrihet etter EMK artikkel 11, slik at inngrepsvilkårene må være innfridd. Det vil kunne være tilfellet for eksempel for vilkårene for registrering i partiregisteret i partiloven § 3, slik som kravet om underskrift fra 5000 personer (vedtatt økt til 10 000 personer); for forbudsreglene mot bidrag fra visse bidragsytere i § 17 a; og for avkorting av statlig støtte fordi formelle krav til regnskapsføring mv. ikke etterleves, jf. § 28.

EMDs rettspraksis viser at denne typen inngrep i mange tilfeller kan anses å forfølge et legitimt formål og være forholdsmessige etter EMK artikkel 11 andre ledd, for det kan være viktig for at demokratiet skal fungere godt at politiske partier må etterleve denne typen krav. Se for eksempel EMD dom 18. oktober 2011 United Macedonian Organisation Ilinden – Pirin mfl. mot Bulgaria nr. 2 (EMD-2007-41561 og EMD-2008-20972) avsnitt 94 (om medlemskapskrav som vilkår for registrering); EMD dom 7. juni 2007 Parti Nationaliste Basque mot Frankrike (EMD-2001-71251) avsnitt 45 (om lovfastsatte forbud mot å motta visse typer bidrag); og EMD dom 5. mai 2020 Ignatencu og The Romanian Communist Party mot Romania (EMD-2013-78635) avsnitt 84–94 (om håndheving av visse formelle krav). Også i Veneziakommisjonens og OSSEs retningslinjer anbefales det at det av demokratiske hensyn stilles en del typer krav til politiske partier når det kommer til finansieringskilder, åpenhet om finansielle forhold, rapporteringsrutiner mv.

Norges forpliktelser i henhold til EØS-avtalen, jf. lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven), anses å ha begrenset betydning for de spørsmålene som nåværende partilov regulerer.

Øvrige rettskilder

Det er lite juridisk litteratur som spesifikt gjelder partiloven, og lite rettspraksis. Derimot er det etter hvert en ganske omfattende praksis, i form av tolkningsuttalelser og vedtak, fra Partilovnemnda.