Lov 8. mars 2024 nr. 9 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) trådte i kraft 1. august 2024. Loven hører under Kunnskapsdepartementet (KD).

Lovgivningshistorikk

Etter initiativ fra Selskabet for Norges Vel besluttet kong Frederik VI i et reskript av 2. september 1811 at det skulle opprettes et fullverdig universitet i Norge. Universitetet skulle ha nitten professorer og to lektorer, og ligge på Kongsberg. Året etter endret kongen denne planen, slik at det nye universitetet i stedet skulle legges til Christiania. Se nærmere om etableringen av Universitetet i Oslo i John Peter Collett, Universitetet i Oslo 1811–2011. Bok 1. 1811–1870. Universitetet i nasjonen, Unipub, 2011.

Den første lovreguleringen av høyere utdanning i Norge kom med vedtakelsen av en fundats for «det Kongelige Norske Frederiks Universitet i Christiania» 28. juli 1824. Fundatsen delte universitetet inn i fire fakulteter (teologisk, juridisk, medisinsk og filosofisk) og spesifiserte hvilke emner som inngikk i embetseksamen ved hvert enkelt fakultet (§§ 32–37).

Lovgivningstradisjonen på universitets- og høyskolefeltet var lenge at Stortinget ga særlover for hver enkelt institusjon: lov 28. juli 1824 indeholdende Fundats for det Kongelige Norske Frederiks Universitet i Christiania, lov 9. juli 1948 nr. 2 om universitetet i Bergen (Universitas Bergensis), lov 9. desember 1955 nr. 3 om Universitetet i Oslo (Universitas Osloensis), lov 29. juni 1962 nr. 1 om Norges landbrukshøgskole, lov 15. mai 1963 nr. 1 om Norges handelshøgskole, lov 2. april 1976 nr. 16 om Norges veterinærhøgskole.

Med lov 19. juni 1970 nr. 58 om eksamener og grader ved universiteter og høyskoler vedtok Stortinget den første loven som gjaldt for alle universitetene og de viktigste statlige høyskolene. Loven inneholdt hjemmel til å fastsette krav til de ulike studietilbudene i forskrift og opphevet en rekke eldre lover om eksamener og grader.

Lov 11. juli 1986 nr. 53 om private høyskoler var den første lovreguleringen av høyere utdanning i privat sektor. Loven tok sikte på å sikre kvalitet i utdanningstilbudet og å sikre de private utdanningsinstitusjonene trygge rammebetingelser, men også å bidra til kontrollen av statstilskudd til institusjonene.

Lov 16. juni 1989 nr. 77 om universiteter og vitenskapelige høgskoler opphevet særlovene for de offentlige universitetene og høyskolene. Loven gjaldt for Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Trondheim, Universitetet i Tromsø, Norges landbrukshøgskole, Norges handelshøgskole, Norges veterinærhøgskole, Norges idrettshøgskole, Norges musikkhøgskole og Arkitekthøgskolen i Oslo. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kunne i tillegg bestemme at enkelte deler av loven skulle gjelde for andre statlige høyskoler, jf. § 2.

Lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler sikret større selvstyre for universiteter og høyskoler, og innførte plikt til å ha eksterne representanter i institusjonens styrende organer.

Lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven 2005) samlet reguleringen av private og offentlige høyere utdanningsinstitusjoner. Lovens kapittel 2 etablerte samtidig NOKUT som uavhengig tilsynsorgan på feltet.

Universitets- og høyskolelovens systematikk

Lov 8. mars 2024 nr. 9 om universiteter og høyskoler regulerer flere typer spørsmål. Kapittel 1 angir formålene for sektoren, jf. § 1-1. Kapittel 2 dreier seg om universiteters og høyskolers ansvar for konkrete samfunnsoppdrag, men også for ivaretagelsen av grunnleggende hensyn knyttet til ytringsfrihet, åpenhet og prinsippet om at offentlig drevet utdanning skal være gratis. Kapittel 3 regulerer akkreditering og bruk av institusjonsbetegnelser og gradsbetegnelser. Kapittel 4 og 5 regulerer organisasjon og ledelse ved henholdsvis offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Kapittel 6 regulerer statstilskudd for private høyskoler. Kapittel 7 til 14 regulerer krav til faglig personale, opptak til studier, godkjenning av utdanning fra andre institusjoner, studentrettigheter og ordensregler. Kapittel 15 og 16 gir bestemmelser om rapportering av forskning og undervisning i nasjonale databaser samt regler for NOKUTs kvalitetsarbeid.

Rettskildebildet

Det er skrevet lite generell rettsvitenskapelig litteratur om universitets- og høyskolerett. Det sentrale arbeidet er Jan Fridthjof Bernt, Universitets- og høyskoleloven av 2005. Med kommentarer, 2. utgave, Fagbokforlaget, 2016. Selv om boken dreier seg om den gamle loven, er den fremdeles relevant fordi dagens lovgivning til en viss grad viderefører bestemmelsene fra tidligere lover.

Det er lite rettspraksis på universitets- og høyskolefeltet fordi slike tvister i all hovedsak finner en løsning gjennom klageordninger ved institusjonen eller i offentlige ombudsordninger. Det er i første rekke saker om arbeidsrett og fusk som når domstolene.

Forarbeider

De mest sentrale forarbeidene til loven er NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, Prop. 126 L (2022–2023) og Innst. 169 L (2023–2024).

Særlig om private universiteter og høyskoler

Loven er felles for statlige og private utdanningsinstitusjoner. Det er bare reglene om organisering og ledelse (kapittel 4 og 5) og reglene om statstilskudd, egenbetaling og tilsyn (kapittel 6) som er forskjellige for de to institusjonskategoriene.

Private universiteter og høyskoler anses som «forvaltningsorgan» når de fatter «enkeltvedtak» eller utferdiger «forskrift», jf. lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 1 andre punktum.

Private institusjoner fatter «enkeltvedtak» i saker som angår rettigheter og plikter for studenter, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det gjelder saker om opptak til studietilbud etter universitets- og høyskoleloven §§ 8-1, 8-2 og 8-5, saker om faglig godkjenning av utdannelse etter §§ 9-1 til 9-5, om individuell tilpasning etter § 10-5, om utsatt eksamen og permisjon etter §§ 10-6 og 10-7, om tap av studierett og rett til å gå opp til eksamen etter §§ 11-1 og 11-4, om språk ved eksamen etter § 11-5, om sensurvedtak og klage på karakterer etter §§ 11-7 og 11-10, om klager på formelle feil ved eksamen etter § 11-9, om atferds- og ordenssaker etter §§ 12-1 til 12-8 og om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning etter § 13-2. Hvilke avgjørelser som i alle tilfeller utgjorde enkeltvedtak, fremgikk uttrykkelig av universitets- og høyskoleloven 2005, jf. 2005-lovens § 7-6 andre ledd.

Oversikten i forrige avsnitt utgjør likevel ikke noen uttømmende oppregning. Etter forholdene kan også andre avgjørelser ved private universiteter og høyskoler utgjøre «enkeltvedtak», jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) s. 88.

Private institusjoner utferdiger «forskrift» når de lager generelle regler om studier og eksamen, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c.

Når private universiteter og høyskoler behandler saker om «enkeltvedtak» eller «forskrift», omfattes institusjonene av de generelle saksbehandlingsreglene som følger av forvaltningsloven, blant annet krav til habilitet og plikt til veiledning, jf. forvaltningsloven §§ 6 og 11. Forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder generelt for virksomheten ved private universiteter og høyskoler, jf. universitets- og høyskoleloven § 5-3. Der universitets- og høyskoleloven er taus, er det forvaltningslovens regler som gjelder i slike saker.

Allmennheten har rett til innsyn i dokumenter som angår saker om «enkeltvedtak» eller «forskrift» ved private universiteter og høyskoler, jf. lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd § 2 første ledd første punktum bokstav b.

Når det reises sak om enkeltvedtak fattet ved private universiteter og høyskoler, er det staten som skal saksøkes. Dersom saken gjelder et vedtak med klageorgan utenfor institusjonen, er det staten ved Kunnskapsdepartementet som er rett saksøkt. Dersom saken gjelder et vedtak der klageorganet er styret eller nemnda for studentsaker ved institusjonen, er det staten ved institusjonen som er rett saksøkt. Disse reglene fremgikk uttrykkelig av 2005-loven, jf. 2005-lovens § 12-2. Se også kommentarene til gjeldende lov § 12-10.