1. Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven eller mrl.) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Menneskerettsloven er den sentrale loven om inkorporering i norsk rett av menneskerettighetskonvensjoner som Norge har sluttet seg til.

Et lovvedtak om inkorporasjon er et effektivt tiltak for å overkomme det grunnleggende utgangspunktet om at norsk rett og folkeretten er to separate rettssystemer (dualismegrunnsetningen). Høyesterett omtalte dualismen slik i plenumsdommen inntatt i Rt-2010-1445 (avsnitt 133): «norske domstoler [kan ikke] benytte folkeretten som umiddelbart rettsgrunnlag uten at den er inkorporert i eller transformert til norsk rett (det dualistiske prinsipp)». Ved en lov om inkorporering blir de folkerettslige reglene en del av den interne retten og kan dermed påberopes og anvendes direkte av rettsanvenderne i ulike sammenhenger på linje med øvrig norsk lovgivning. Inkorporasjon vil si at det ved lov bestemmes at folkerettslige regler – for eksempel de som fremgår av folkerettslige avtaler – skal gjelde direkte i norsk rett. Konvensjonene «blir da norsk lov i sin autentiske språkdrakt og skal fortolkes under hensyn til sin internasjonale opprinnelse», jf. Ot.prp. nr. 3 (1998–99) Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) punkt 6.1.1.

Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven) § 92 fastslår at «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». I plenumsdommen inntatt i HR-2016-2554-P (avsnitt 70) uttalte Høyesterett at bestemmelsen «ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse» av Norges menneskerettslige forpliktelser på konstitusjonelt nivå. Den ble ansett som «et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett». For de konvensjoner som er inkorporert i menneskerettsloven, betyr det at de har «lovs trinnhøyde» (avsnitt 65). Det medfører at menneskerettighetskonvensjonene som er inkorporert i denne loven, er inkorporert på formell lovs nivå. De kan dermed fravikes ved lov hvis Stortinget beslutter det. Det er heller ikke gitt at det er sammenfall mellom det som måtte følge av inkorporerte menneskerettighetskonvensjoner og Grunnlovens rettighetsbestemmelser. Vernet etter Grunnloven kan rekke lengre eller kortere enn det som følger av konvensjonene som er inkorporert som følge av menneskerettsloven. Det som følger av EMK vil imidlertid kunne bli tillagt rettskildemessig vekt ved tolkingen av Grunnlovens korresponderende rettigheter.

2. I noen aspekter vil menneskerettsloven suppleres av andre rettslige mekanismer som tar sikte på å innrette norsk rett i forhold til Norges menneskerettighetsforpliktelser.

Menneskerettsloven er for det første ikke den eneste inkorporasjonsloven på menneskerettsfeltet. Lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven) § 3 slår i første punktum fast at «Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater». Under henvisning til uttalelser i Innst. O. nr. 80 (2004–2005) Innstilling fra justiskomiteen om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven) side 33 (punkt 7.4.3), la Høyesterett i HR-2018-456-P (avsnitt 102) til grunn at bestemmelsen innebar en «delvis inkorporering» av ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, noe som betyr at konvensjonen bare er gjennomført for Finnmarkslovens anvendelsesområde, jf. HR-2016-2030-A (avsnitt 76). Konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (FNs rasediskrimineringskonvensjon) er gjennomført ved inkorporasjon gjennom særskilt lovvedtak, se nå § 5 i lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven), som avløste en tilsvarende inkorporering i § 2 i den tidligere lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven). Denne konvensjonen var for øvrig til dels allerede transformert i norsk rett gjennom Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (Straffeloven 1902 eller strl. 1902) § 135 a, tilføyd ved lov 5. juni 1970 nr. 34 og videreført i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven eller strl.) § 185, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) side 247 og side 343.

Dette leder til det andre poenget, at forpliktelsene alternativt kan innføres i norsk rett ved transformasjon, altså slik at «det vedtas en lov som gjengir, i mer eller mindre bearbeidet form, de materielle bestemmelsene i de aktuelle konvensjonene i norsk språkdrakt», jf. Ot.prp. nr. 3 (1998-99) punkt 6.1.1. Det vil da være den norske lovteksten som gjelder som norsk lov, selv om dens folkerettslige forbilde vil være et tolkningsmoment ved anvendelsen av loven. En relevant transformasjonsbestemmelse er den nå opphevede § 117 a i Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven 1902), innført ved lov 25. juni 2004 nr. 52, som setter straff for offentlige tjenestemenn som utøver tortur. Se om bakgrunnen Ot.prp. nr. 59 (2003–2004) kapittel 7. Bestemmelsen er videreført i nåværende lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 174 og § 175. De er eksempler på gjennomføring i norsk rett av noen av forpliktelsene i Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (FNs torturkonvensjon).

For det tredje kan lovgiver konstatere eller etablere rettsharmoni, slik situasjonen stort sett hadde vært frem til inneværende lov ble vedtatt, jf. Ot.prp. nr. 3 (1998–99) punkt 6.1.4. Om begrepene transformasjon, inkorporasjon og konstatering av rettsharmoni, se blant annet den såkalte transformasjonskomiteens innstilling i NOU 1972: 16 Gjennomføring av lovkonvensjoner i norsk rett side 14–15.

For det fjerde kan menneskerettslige og andre folkerettslige regler få virkning i norsk rett gjennom det som av mange kalles sektormonistiske lovbestemmelser, se blant annet lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven eller tvangsl.) § 1-4, lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 1-2 (som erstattet den tidligere lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 36 a), lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 2 (som videreførte Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (Straffeloven) § 1 annet ledd), lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven eller strpl.) § 4 og lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 4 (videreføring av lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 4). Et annet eksempel er lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven) § 3 annet punktum, om at «Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensevassdragene», jf. HR-2018-456-P (avsnitt 103).

For det femte gir Grunnlovens bestemmelser om rettighetsbeskyttelse i noen tilfeller et rettighetsvern tilsvarende det som følger av folkerettslige regler, se Grunnloven § 92 og bestemmelsene i kapittel E (§§ 93–113) og § 16 første ledd første punktum.

For det sjette vil det uskrevne presumsjonsprinsippet, om at norsk rett så vidt mulig skal tolkes i samsvar med folkeretten, være et supplement til loven med betydning for de menneskerettighetskonvensjoner som ikke er en del av norsk rett, se blant annet. Høyesteretts generelle formuleringer av presumsjonsprinsippet i Rt-2010-1445 (avsnitt 133) og Rt-2007-234 (avsnitt 54) med henvisning til Rt-2000-1811 (side 1830–1831). Se også særskilt om presumsjonsprinsippets anvendelse for ikke-inkorporerte menneskerettslige forpliktelser i blant annet HR-2020-1167-A (avsnitt 88) (mindretallet) og HR-2016-2591-A (avsnitt 48 og avsnitt 63) (om FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og Rt-1997-580 på side 590–592 (om blant annet ILO-konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og beskyttelse av organisasjonsfriheten og ILO-konvensjon nr. 98 om gjennomføring av prinsippene for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger og Den europeiske sosialpakt).

3. I lys av dette kan menneskerettsloven i dag sies å ha tre særskilte funksjoner som til dels henger sammen. Det ene er at loven gjør konvensjonene til norsk rett uavhengig av andre lovers saklige anvendelsesområde. En annen særegen funksjon er at den generelt gir rettighetsbestemmelsene i de aktuelle konvensjonene status som norsk lov og dermed gjør dem til internrettslige rettighetsnormer (hva dette innebærer, kan imidlertid variere, se note 3 til § 3). For det tredje har loven den særskilte funksjon at den løser en bestemt type regelkonflikttilfeller – «motstrid» – på den måte som fremgår av § 3, se note 1 til § 3.

4. De sentrale lovforarbeidene for menneskerettslovens opprinnelige versjon er NOU 1993: 18 Lovgivning om menneskerettigheter, Ot.prp. nr. 3 (1998–99) Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), Innst. O. nr. 51 (1998–99) Innstilling frå justiskomiteen om lov om styrking av menneskerettane si stilling i norsk rett (menneskerettsloven) og Besl. O. nr. 58 (1998–99) Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Den opprinnelige loven omfattet Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) av 1950 med endringer og tillegg, samt FNs to konvensjoner av 1966 om henholdsvis sivile og politiske (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Se kommentarnoter 3 til og med 16 til henholdsvis § 2 nr. 1, 3 og 2.

Loven har fått tre tillegg av materiell art, det vil si nye rettigheter er innlemmet ved inkorporasjon. Ved lov 1. august 2003 nr. 86 om endringer i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov), ble FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK) og to tilleggsprotokoller til denne tatt inn i norsk lov (se nærmere i noten til § 4 nr. 4 under). Forarbeidene til lovendringen er Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov), Innst. O. nr. 92 (2002–2003) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av Barnekonvensjonen i norsk lov) og Besl. O. nr. 108 (2002–2003) Lov om endringer i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov).

FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK) ble tilføyd ved lov 19. juni 2009 nr. 80 om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen) (se nærmere omtale i note 16 til § 4 nr. 5 nedenfor). Forarbeidene er Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) Om lov om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen), Innst. O. nr. 115 (2008–2009) Innstilling frå justiskomiteen om lov om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen) og Besl. O. nr. 116 (2008–2009) Lov om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen).

Ved lov 10. juni 2005 nr. 49 om endringar i menneskerettslova (inkorporasjon av protokoll nr. 13 og 14 til den europeiske menneskerettskonvensjonen), ble EMKs tilleggsprotokoll nr. 13 om avskaffelse av dødsstraff under enhver omstendighet innlemmet i loven. Forarbeidene er Ot.prp. nr. 90 (2004–2005) Om lov om endringar i menneskerettslova (inkorporasjon av protokoll nr. 13 og 14 til den europeiske menneskerettskonvensjon), Innst. O. nr. 91 (2004–2005) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringar i menneskerettslova (inkorporasjon av protokoll nr. 13 og 14 til den europeiske menneskerettskonvensjonen) og Besl. O. nr. 81 (2004–2005) Lov om endringar i menneskerettslova (inkorporasjon av protokoll nr. 13 og 14 til den europeiske menneskerettskonvensjon). Denne lovendringen ble satt i kraft i to omganger, først ved kgl.res. 2. september 2005 nr. 965 (lovens § 2 nr. 1 ny bokstav e om protokoll nr. 13) og deretter ved kgl.res. 18. juni 2010 nr. 846 (protokoll nr. 14), jf. statsrådsforedraget gjengitt som PRE-2010-06-18-846.

Den delen av endringsloven av 2005 som refererer seg til protokoll nr. 14 om endring av konvensjonens kontrollsystem, innebar ikke innføring av nye rettigheter i norsk lov. Det var en teknisk lovendring som følge av at den opprinnelige loven valgte å inkorporere ikke bare konvensjonens materielle bestemmelser, men også dens regler om Den europeiske menneskerettighetsdomstols og Europarådets Ministerkomités overvåkingsfunksjoner. Når det ble vedtatt endringer i Den europeiske menneskerettighetsdomstols funksjoner ved protokoll nr. 14, var det naturlig å oppdatere menneskerettslovens henvisning til konvensjonen for å reflektere dette, slik at det innledningsvis i § 1 nr. 1 gikk frem at det var konvensjonen slik den fremstod ved endringer gjennom protokoll nr. 14, som var norsk lov.

Ved lov 9. mai 2014 nr. 14 om endringer i menneskerettsloven ble ordlyden innledningsvis i § 2 nr. 1 endret igjen, nå for å reflektere innholdet i konvensjonen per endringer i og med ikrafttredelsen av protokoll nr. 15 om endring av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Her er forarbeidene Prop. 30 LS (2013–2014) Samtykke til ratifikasjon av protokoll nr. 15 av 24. juni 2013 om endring av den europeiske menneskerettskonvensjon og endringer i menneskerettsloven, Innst. 139 L (2013-2014) Innstilling fra justiskomiteen om endringer i menneskerettsloven og lovvedtak 46 (2013–2014) Lov om endringer i menneskerettsloven. Denne lovendringen trådte i kraft 1. august 2021 i henhold til kgl.res. 18. juni 2021 nr. 1966, som følge av den folkerettslige ikrafttredelsen av protokoll nr. 15. Se også note 1 til § 6.

5. Av litteratur knyttet mer eller mindre spesifikt til menneskerettslovens bestemmelser og tolkingen av dem (utenom innholdet i konvensjonene den viser til) kan nevnes: Jørgen Aall: «Menneskerettsloven», Lov og Rett 1999 side 387–401 (LOR-1999-387), Asbjørn Strandbakken og Peter Garde: «Simpson i Tvillingerigerne», TfR 1999 side 421–453 (TFR-1999-421), Carsten Smith: «Fra konvensjon til lov», Mennesker og Rettigheter 1999 side 266–274 (NMR-1999-266), Gunnar Aasland: «Noen betraktninger om rettskildespørsmål i Høyesteretts praksis», Jussens Venner 2000 side 157–179 (JV-2000-157), Lars Oftedal Broch: «Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens inkorporering i norsk rett», Mennesker og Rettigheter 2000 side 176–181 (NMR-2000-176), Jens Petter Berg: «Nytt lys over striden mellom JD og UD om utformingen av menneskerettsloven § 3», Kritisk Juss 2000 side 343–350 (KRJU-2000-343), Arnfinn Bårdsen: «Gjennomføring av økonomiske, sosiale og kulturelle konvensjonsbaserte menneskerettigheter i nasjonal rett sammenlignet med gjennomføring av sivile og politiske», Jussens Venner 2000 side 61 (JV-2000-61), Jørgen Aall: «EMK- og EØS-plenumsdommenes bidrag til avklaring av folkerettens stilling i norsk rett», Jussens Venner 2001 side 73–88 (JV-2001-73), Eivind Smith: «’Semi-konstitusjonell karakter’», Lov og Rett 2001 side 385–386 (LOR-2001-385), Dag Michalsen: «Internasjonaliseringens historie i norsk rett», Lov og rett 2001 side 451–473 (LOR-2001-451), Jens Edvin A. Skoghøy: «Norske domstolers lovkontroll i forhold til inkorporerte menneskerettskonvensjoner», Lov og Rett 2002 side 337–354 (LOR-2002-337), Jens Edvin A. Skoghøy: «Høyesteretts bruk av menneskerettskonvensjonene som rettskilde før og etter menneskerettsloven», Rettsteori og rettsliv – festskrift til Carsten Smith side 733–761 (FEST-2002-cs-733), Hans Petter Graver: «Dømmer Høyesterett i siste instans?», Jussens Venner 2002 side 263–281 (JV-2002-263), Marius Emberland: «To måter å bringe rettigheter hjem på», Retfærd 2002 side 3 (RETF-2002-96-3), Inge Lorange Backer: «Om gjennomføring av barnekonvensjonen i norsk rett», i Bonus pater familias – Festskrift til Peter Lødrup side 69–88 (FEST-2002-pl-69), Hans Petter Graver: «Internasjonale konvensjoner som rettskilde», Lov og Rett 2003 side 468–489 (LOR-2003-468), Christian Børge Sørensen: «Læren om statens skjønnsmargin etter EMK og betydningen for norsk domstolskontroll med forvaltningen», TfR 2004 side 134–196 (TFR-2004-134), Jon Petter Rui Johansen: «Ikke inkorporert folkerett i konflikt med norsk rett», Jubileumsskrift til Universitetet i Tromsø: Fra Driftssentralen til Teoribygget 2004 side 117 (JUB-2004-uit-117), Marius Emberland: «Internasjonale tilsynsorganers synspunkter på oppfølgningen av Norges menneskerettighetsforpliktelser», Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter side 206–221 (NIMR-2004-206), Geir Ulfstein: «Internasjonale menneskerettigheter – er det gått for langt?» Lov og Rett 2005 side 257–258 (LOR-2005-257, Ken Uggerud: «Den andre bølge? Om menneskerettighetenes tilfeldige tilværelse i norsk rett», Festskrift til Carl August Fleischer, dog Fred er ej det Bedste side 577–603 (FEST-2006-caf-57), Geir Ulfstein: «Menneskerettslige overvåkningsorganer – betydningen i folkeretten og norsk rett», Arbeid og rett: Festskrift til Henning Jakhellns 70-årsdag side 605–622 (FEST-2009-hj-605), Karl Harald Søvig: «FNs barnekonvensjon i Høyesterett», Liv, lov og lære: Festskrift til Inge Lorange Backer side 533–547 (FEST-2016-ilb-533), Geir Ulfstein: «Høyesteretts anvendelse av traktatorganers tolkningspraksis», Lov og Rett 2016 side 395–404 (LOR-2016-395), Jon Petter Rui: «FNs menneskerettslige traktatorganer og betydningen i norsk rett», Lov og Rett 2016 side 393–394 (LOR-2016-393), Cecilie Østensen Berglund: «Domstolene og FNs traktatorganer – en praktisk tilnærming», Lov og Rett 2016 side 405–413 (LOR-2016-405), Arnfinn Bårdsen: «Betydningen i norsk rett av FN-komiteenes uttalelser i individuelle klagesaker», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2017 side 160–187 (TFR-2017-160) og Thom Arne Hellerslia: «Uttalelser fra FN-komiteene – en strukturell analyse», Jussens Venner 2018 side 71–111 (JV-2018-71).