Redaksjonell note

Lov 11. juni 2021 nr. 79 om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Loven trådte i kraft 1. januar 2022, jf. kgl.res. 3. september 2021 nr. 2653.

Forskrift 13. september 2021 nr. 2744 (tolkeforskriften) utfyller og presiserer tolkeloven. Forskriften trådte i likhet med loven i kraft 1. januar 2022. Den opphevet forskrift 6. juni 1997 nr. 571 om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven og forskrift 2. juli 2020 nr. 1525 om Nasjonalt tolkeregister.

Tolkeloven har sin bakgrunn i Granavolden-plattformen og følger opp forslagene i NOU 2014: 8. Andre sentrale forarbeider er Prop. 156 L (2020–2021), Innst. 605 L (2020–2021) og Lovvedtak 152 (2020–2021). Se også Stortingets førstegangsbehandling 4. juni 2021 (sak nr. 7) og annengangsbehandling 7. juni 2021 (sak nr. 13).

Tolkeloven er den første loven i Norge som samler bestemmelser om tolking i offentlig sektor. Hovedformålet er å tydeliggjøre offentlige organers ansvar for å bruke tolk. Videre skal loven bidra til en kvalitetsreform på tolkefeltet, ved at det er innført krav om å bruke kvalifisert tolk der bruk av tolk er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet og for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Kravet om å bruke tolk skal også styrke kvaliteten på oppdragene som utføres i offentlig sektor og bidra til at befolkningen får tilgang til tolk når det er nødvendig. Se Prop. 156 L (2020–2021) punkt 1.1.

P.t. foreligger det ingen juridisk litteratur av vesentlig betydning for tolkning av lovteksten. Utlendingsdirektoratet har tidligere gitt ulike retningslinjer om tolkeoppdrag. Retningslinjene er imidlertid under revisjon på grunn av den nye tolkeloven. Se som eksempel RUDI-2011-27, RUDI-2011-39, RUDI-2011-50 og RUDI-2011-51.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. På IMDis nettside finnes råd, veiledning og informasjon om tolking.