Lov 1. april 2005 nr. 14 om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE-loven) hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Loven trådte i kraft 1. april 2005, jf. kgl.res. 1. april 2005 nr. 269.

Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 17 (2004–2005), Innst. O. nr. 54 (2004–2005), Besl. O. nr. 47 (2004–2005), odelstingsvedtak 4. mars 2005 (sak nr. 1) og lagtingsvedtak 17. mars 2005 (sak nr. 5).

Loven ble sist endret 1. juni 2021, jf. lov 28. mai 2021 nr. 51.

SE-loven gjennomfører SE-forordningen (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) i norsk rett, jf. § 1. Se også EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a. Norge ble bundet av forordningen ved EØS-komiteens beslutning 25. juni 2002 (nr. 93/2002), jf. Stortingets vedtak 19. desember 2002 og St.prp. nr. 35 (2002–2003). Se Ot.prp. nr. 17 (2004–2005) kapittel 1.

SE-forordningen suppleres av rådsdirektiv (EF) nr. 86/2001 om utfylling av vedtektene for det europeiske selskap med hensyn til arbeidstakernes innflytelse (SE-direktivet). SE-forordningen inneholder regler for europeisk allmennaksjeselskap, også kalt SE og Societas Europaea, jf. artikkel 1. Det følger av Ot.prp. nr. 17 (2004–2005) punkt 2.2 at selskapsformen kan betraktes som et tilbud til selskaper som ser mer enn én medlemsstat som sitt marked, om å lette deres muligheter til å drive grenseoverskridende virksomhet. Videre følger det av proposisjonen at formålet med forordningen er å tilrettelegge for at et selskap skal kunne flytte sitt hovedkontor eller omorganiseres uten at det må oppløses og nystiftes fordi flyttingen eller omorganiseringen vil innebære overskridelse av en nasjonal grense innen EØS. Før SE-forordningen ble en del av norsk rett, var utgangspunktet at et selskap som ønsket å flytte hovedkontor til en annen stat, måtte gå veien om oppløsning i Norge og nystiftelse i den nye staten etter den aktuelle stats lovgivning.

Det er gitt én forskrift med hjemmel i SE-loven, se forskrift 1. april 2005 nr. 273 om arbeidstakernes rett til innflytelse i europeiske selskaper. Forskriftens formål er å sikre arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon i europeiske selskaper, jf. § 1. Forskriften gjelder for SE-selskaper som har eller skal ha forretningskontor i Norge, jf. § 2.

De andre nordiske landene har også gjennomført SE-forordningen. I Sverige er forordningen gjennomført ved lag (2004:575) om europabolag, i Danmark er den gjennomført ved lov nr. 363 af 19. maj 2004 om det europæiske selskab og i Finland ble lag om europabolag vedtatt 13. august 2004. Island har basert sin særlov på den svenske loven og har gjennomført forordningen ved lov 27. april 2004 nr. 26 om europeiske selskap.

Av relevant rettspraksis kan nevnes Oslo tingretts dom 1. mars 2013 (TOSLO-2010-147861 – UTV-2013-1050). Saken reiste flere problemstillinger, blant annet selskapsrettslig hjemmehørighet. Se også Skattedirektoratets bindende forhåndsuttalelse BFU-2007-58 om beskatning av aksjonær ved omdanning og flytting av dansk selskap, BFU-2007-56 om fusjon over landegrensene, BFU-2007-31 om fusjon mellom SE-selskaper hjemmehørende i Norge og aksjeselskaper og BFU-2006-37 om skattemessige konsekvenser ved omdanning av allmennaksjeselskap til SE-selskap og flytting av SE-selskap ut av Norge. Videre kan Finansdepartementets uttalelse 24. august 2007 (UFIN-2007-19A –UTV-2007-1370) om fusjon med kontinuitet etter reglene i skatteloven § 11-1 flg. mellom norsk stiftet SE-selskap og norsk aksjeselskap og Oslo Børs uttalelse 25. oktober 2006 om opptaksvilkår være av interesse.

Sentral litteratur er blant annet

• Tore Bråthen, Selskapsrett, 7. utg., Vigmostad & Bjørke, 2022

• Geir Woxholth, Selskapsrett, 7. utg., Gyldendal, 2021

• Anne Cathrine Sundby, «Det nye selskapsrettslige landskap», Lov og Rett, 2005 s. 387–422 (LOR-2005-387)

• Anne Cathrine Sundby, «EUs arbeid med modernisering av selskapsretten», Tidsskrift for Forretningsjus, 4/2003 s. 427–472 (TFF-2003-427)

• Gaute Gravir, «Det europeiske selskap – reguleringer og muligheter», Tidsskrift for Forretningsjus, 3/2003 s. 281–288

• Søren Friis Hansen, «Selskabers fri bevægelighed – Hovedsædeteorien er død, registreringsteorien lønge leve!», Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, 2003

• Ruth Nielsen, «Medarbeiderindflydelse i SE-selskaber», Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, 2002

• Jon Stockholm, «Hvem vil efterspørge et SE-selskab?», Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, 2002

• Erik Werlauff, «Grænseoverskridende flytning af et SE-selskab – et hjemstedskrav i strid med etableringsretten i Traktaten», Ugeskrift for Retsvæsen, 2004

• Gunnar Aardal, «The protection of minory shareholders in a European company (SE)», Tidsskrift for Forretningsjus, 3/2002 s. 422–437

• Peer Schaumburg-Müller og Erik Werlauff, SE-selskabet: det europæiske aktieselskab, Jurist- og Økonomiforbundets Forlag, 2011

• Christensen, Jan Schans og Sanne Del Laursen. Det Europæiske Selskab. Forlaget Thomsen, 2007

• Johan Danelius, «Europabolaget i svensk rätt», Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, 2004 s. 391–401

• Christian Lindekilde Schmidt, «Tilsynsmæssige konsekvenser ved finansielle virksomheders stiftelse af et Europæisk Selskab (SE)», Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, 2004 s. 278–294

• Lone L. Hansen, International fusion og spaltning – særlig om medbestemmelse, Jurist- og Økonomiforbundets Forlag, 2007.