Lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk (brannfarligvareloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Etter lovens § 35 er det Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (i dag Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB) og kommunestyret som skal føre tilsyn med at lovens regler og vedtak i medhold av loven overholdes.

Loven trådte i kraft 1. januar 1975, jf. kgl.res. 6. desember 1974, og erstattet lov 3. mai 1871 nr. 4 om ildsfarlige varer (ildsfarlighetsloven). For Svalbard trådte loven i kraft 1. januar 1988, jf. kgl.res. 30. oktober 1987 nr. 840. Med unntak for Svalbard er loven i dag opphevet for fastlands-Norge, idet loven I 2002 ble erstattet av lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven). Den nye loven trådte i kraft 1. juli 2002, jf. kgl.res. 14. juni 2002 nr. 536, men gjelder inntil videre ikke på Svalbard.

Bakgrunnen for at brannfarligvareloven ble erstattet, var at daværende Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i 1994 gjennomførte et forprosjekt som avdekket svakheter og begrensninger i dagjeldende regelverk, og at de anbefalte en revidering av flere lover. Direktoratet påpekte blant annet at brannfarligvareloven ble oppfattet som lite hensiktsmessig som en produktkontrollov når den ikke var samordnet med produktkontrolloven og de tilsynsformene som den la opp til. Se Ot.prp. nr. 28 (2001–2002) punkt 3.1. På bakgrunn av direktoratets anbefaling ble det ved kongelig resolusjon 28. juni 1996 opprettet et nytt utvalg som skulle revidere loven. Utvalget startet sitt arbeid i september 1996 og leverte sin utredning (NOU 1999: 4) i desember 1998. Arbeidet var konsentrert om tre hovedområder, herunder 1) et behov for regulering av farlige stoffer, 2) organisering og regulering av brannvesenets rolle i redningstjenesten i vid forstand og 3) forholdet mellom den nye loven og kommunelovens prinsipper når det gjaldt krav til etablering av brannvesen. Se NOU 1999: 4 kapittel 1.

Brannfarligvarelovens forarbeider er Ot.prp. nr. 1 (1970–71), Innst. O. nr. VII (1970–71), forhandlinger i Odelstinget for perioden 1970–71 (side 246–254) og forhandlinger i Lagtinget for perioden 1970–1971 (side 59).

Lovens formål er å sikre at enhver omgang med brannfarlige varer og med væsker og gasser under trykk skjer under forhold med minst mulig risiko for ulykker. Loven omfatter alle former for håndtering av varene, herunder blant annet tilvirkning, oppbevaring, transport, bruk, lasting, lossing og avfallshåndtering. Se § 1 og Ot.prp. nr. 28 (2001–2002) punkt 2.3.

Loven inneholder 48 paragrafer som etablerer de materielle kravene og de administrative ordningene som er nødvendige for å sikre at enhver befatning nevnt ovenfor skjer på en lovlig og betryggende måte, jf. Ot.prp. nr. 28 (2001–2002) punkt 2.3. Som eksempel nevnes at loven oppstiller et omfattende system med tillatelser og godkjenninger fra tilsynsmyndighetenes side.

Loven utfylles av en rekke forskrifter. Se blant annet forskrift 10. juli 1995 nr. 684 om avgift på enkelte farlige stoffer, anlegg og innretninger som omfattes av lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver, forskrift 17. februar 1978 nr. 2 om unntak fra lov og forskrifter om brannfarlige varer og forskrift 1. mars 1996 nr. 229 om aerosolbeholdere. Lovens bestemmelser må også tolkes i sammenheng med forskrift 20. august 1993 nr. 815 om brannvern på Svalbard.