Konvensjon om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område (forkynningskonvensjonen) inneholder regler om forkynning av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område. Ansvarlig departement er Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Forkynningskonvensjonen oppstiller en rettslig plikt for konvensjonspartene til å forkynne dokumentene fra den anmodende staten, så lenge vilkårene i konvensjonen er oppfylt. Formålet med konvensjonen er å sikre muligheten til, og å forenkle, forkynning av dokumenter på tvers av landegrensene i de landene som har ratifisert konvensjonen. Forkynningskonvensjonen avgrenser etter sin ordlyd klart mot strafferetten; hvorvidt konvensjonen også avgrenser mot andre rettsområder, er drøftet nærmere i note 1 til artikkel 1.

I tilfeller der landet som sender en anmodning, og staten som mottar anmodningen, har ratifisert forkynningskonvensjonen, erstatter konvensjon om forkynnelse i utlandet forkynningsreglene i overenskomst 1. mars 1954 om den sivile prosess (sivilprosesskonvensjonen 1954) kapittel I.

Konvensjonen er ratifisert av Norge i henhold til kongelig resolusjon 4. juli 1969 og trådte for Norges vedkommende i kraft 1. oktober 1969, jf. rundskriv fra Justisdepartementet 30. september 1969. Ratifiseringen skjedde etter forutgående samtykke fra Stortinget i Stortingsvedtak 23. juni 1969.

Konvensjonen er pr. juni 2026 ratifisert av følgende stater: Albania, Andorra, Antigua og Barbuda, Argentina, Armenia, Australia, Aserbajdsjan, Bahamas, Barbados, Belarus, Belgia, Belize, Bosnia-Hercegovina, Botswana, Bulgaria, Canada, Colombia, Costa Rica, Danmark, Den dominikanske republikk, Egypt, El Salvador, Estland, Filippinene, Finland, Frankrike, Georgia, Hellas, India, Irland, Island, Israel, Italia, Japan, Kasakhstan, Kina, Sør-Korea, Kroatia, Kuwait, Kypros, Latvia, Litauen, Luxembourg, Nord-Makedonia, Malawi, Malta, Marokko, Marshalløyene, Mexico, Moldova, Monaco, Montenegro, Nederland, Pakistan, Paraguay, Polen, Portugal, Romania, Russland, San Marino, Serbia, Seychellene, Singapore, Slovakia, Slovenia, Spania, Sri Lanka, Saint Vincent og Grenadinene, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tunisia, Tyrkia, Tyskland, Tsjekkia, Ungarn, USA, Venezuela og Vietnam.

Det er ingen egen lov om forkynning av rettsdokumenter og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område, men enkelte bestemmelser følger av lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) kapittel 2 og 9. Viktige rettskilder er særlig rundskriv G-2022-2 fra Justis- og beredskapsdepartementet. Rundskrivet erstatter det tidligere rundskrivet G-2007-4 og opphever rundskriv G-2007-3. Det er også laget en praktisk håndbok for konvensjonsstatene, som er tilgjengelig mot betaling på https://www.hcch.net/

En til enhver tid oppdatert liste over kontraherende parter og ansvarlige myndigheter og annen informasjon om praktisering av konvensjonen er tilgjengelig på https://www.hcch.net/

Konvensjonen gjelder som nevnt ikke forkynnelse av rettslige dokumenter på strafferettens område. For forkynning av straffesaksdokumenter er den viktigste konvensjonen som gjelder for Norge, den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker 20. april 1959 og dens tilleggsprotokoll 17. mars 1978, jf. også rundskriv G-2001-19.