Forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 er gitt med hjemmel i lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven) § 13 andre ledd. Forskriften betegnes vanligvis som yrkesskadeforskriften (eller standardforskriften) og har to sentrale forarbeidsdokumenter:

• Standardisert erstatning for personskader voldt ved yrkesskade eller yrkessykdom, utredning fra et utvalg oppnevnt av Justisdepartementet 30. august 1989. Innstillingen ble avgitt 15. oktober 1990 og er inntatt som vedlegg I til NOU 1994: 20 Personskadeerstatning.

• Kronprinsregentens resolusjon 21. desember 1990 om forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Resolusjonen er inntatt som vedlegg II til NOU 1994: 20 og inneholder Justisdepartementets merknader til endringene som ble gjort sammenliknet med utkastet.

Utvalgets innstilling av 15. oktober 1990 lå til grunn for forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven – yrkesskadeforskriften. Utvalget foretok også en vurdering av forskriften, og innstillingen har derfor karakter av å være et «etterarbeid».

Av fremstillingshensyn vises det i denne lov- og forskriftskommentaren kun til NOU 1994: 20 i den løpende teksten, uten nærmere henvisning til vedlegg. Sidenummereringen i NOU-en er gjennomgående og entydig.

Oppgjør etter yrkesskadeforsikringsloven følger de alminnelige reglene for utmåling, med mindre loven selv eller forskrifter gitt i medhold av den fastsetter noe annet. Yrkesskadeforskriften åpner ikke for å velge mellom standardisert og individuell utmåling, dersom ikke forskriften selv inneholder regler som gir adgang til unntak. Sml. presiseringen i Serviceingeniør (HR-2025-978-A avsnitt 28). En serviceingeniør ble 100 prosent arbeidsufør etter en arbeidsulykke og krevde individuell utmåling av erstatning for tap i fremtidig inntekt etter skadeserstatningsloven. Forsikringsselskapet viste til yrkesskadeforskriften, som gir en standardisert utmåling med lavere erstatning. Høyesterett fastslo at yrkesskadeforsikringsloven § 3 ikke åpner for individuell beregning, og at standarderstatningen er uttømmende. Det skal helt spesielle situasjoner til for å fravike den standardiserte ordningen. Dommen tydeliggjør dermed at standardiseringen ligger fast. Det ligger i standardiseringens natur at en mer sjablongmessig fastsatt erstatning noen ganger gir overkompensasjon og andre ganger underkompensasjon. Denne reduserte treffsikkerheten, sammenliknet med en konkret og individuelt utmålt erstatning, er noe lovgiver bevisst har «ofret på standardiseringens alter» for å oppnå raskere, enklere og mindre belastende erstatningsoppgjør gjennom en standardisert utmåling.

Før yrkesskadeforskriften trådte i kraft 1. januar 1991, ble alle poster fastsatt etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Etter ikrafttredelsen er det i hovedsak forskriften som styrer utmålingen.

Selv om betydningen av yrkesskadeforsikringsloven § 13 første ledd i dag er mer begrenset for de praktiske utmålingsspørsmålene, har bestemmelsen fortsatt selvstendig verdi på enkelte punkter. Henvisningen til skadeserstatningsloven kapittel 3 gjør blant annet at skadeserstatningsloven § 3-10 om råderettsgrenser mv. kommer til anvendelse også ved yrkesskader. Se nærmere John Asland, «Om arv av erstatningskrav i alminnelighet, og om dommen i Rt-2006-684 i særdeleshet», Tidsskrift for Erstatningsrett, 2007.

Det finnes begrenset juridisk teori om yrkesskadeforskriften. Det kan vises til Morten Kjelland, Yrkesskadeforsikringsloven med lov- og forskriftskommentarer, Juridika, 2024. Og for en utførlig fremstilling av bestemmelsene i yrkesskadeforsikringsloven med forskrifter se Lars Olav Skårberg, Yrkesskade – forsikring og trygd, 2. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2024.

Reglene i yrkesskadeforsikringsloven må ses i sammenheng med reglene om yrkesskadefordeler i folketrygdloven, se Morten Kjelland, kommentarene til folketrygdloven kapittel 13, Karnov Group Norway.