Lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering (steriliseringsloven eller sterill.) hører under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Loven trådte i kraft 1. januar 1978.

Forarbeidene til steriliseringsloven er Ot.prp. nr. 46 (1976–77) og Innst. O. nr. 62 (1976–77).

Historisk bakgrunn

Steriliseringsloven fra 1977 er den andre steriliseringsloven gitt av landets lovlige myndigheter. Den første loven kom i 1934 (lov 1. juni 1934 nr. 2 om adgang til sterilisering m. v.), på et tidspunkt da rasehygiene og eugenikk sto sentralt som styrende ideer for folkehelsen. Disse ideene hadde grobunn ikke bare i Nazi-Tyskland, og ble lagt til grunn i mange europeiske land, deriblant Norge. Her hjemme skjedde dette parallelt med innstramninger i straffeloven, økt bruk av sikring og andre tidsubestemte reaksjoner.

Under krigen ble det gitt en egen steriliseringslov, lov nr. 1 til vern om folkeætten av 23. juli 1942; denne ble suspendert ved frigjøringen. Steriliseringsloven av 1934 – og i enda sterkere grad 1942-loven – hjemlet steriliserings- og kastreringsinngrep på grunnlag av rasehygieniske prinsipper og i en viss utstrekning uten personens samtykke. Se Aslak Syse, «Om åndssvakhet og tvangssterilisering på eugenisk grunnlag», Kritisk Juss, 2001 s. 35–64. Befring redegjør for eugenikken og sammenhenger mellom genetisk «kunnskap» og hvordan sterilisering ble benyttet for å hindre at dårlige egenskaper ble nedarvet, se Anne Kjersti Befring, Persontilpasset medisin. Rettslige perspektiver, Gyldendal, 2019 kapittel 4.

Per Haave, «Sterilisering: tvang og frivillighet», i Norgeshistorie (nettutgaven), Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, sist oppdatert 22. januar 2024 redegjør for hvordan steriliseringsloven av 1934 endret praksis til ikke-medisinske, det vil si eugeniske, grunner til å kunne foreta steriliseringsinngrep. 1934-loven åpnet for «en øket kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten», slik et medlem av forarbeidene til loven uttrykte det. I tillegg fikk «psykisk normale», både kvinner og menn, mulighet til å velge sterilisering som prevensjon. Totalt ble 43 731 personer sterilisert med hjemmel i 1934-loven.

Med «mindreverdige» ble det i 1934-loven særlig siktet til «sinnssyke» og «åndssvake» som ikke kunne antas å forsørge barn, eller som ville få «arvedefekte» barn. Totalt ble 2123 «mindreverdige» sterilisert – 1900 kvinner og 223 menn. Lenge utgjorde de «mindreverdige» en stor andel av alle steriliserte – før krigen hele 75 prosent, i siste halvdel av 1940-årene rundt 50 prosent. «Mindreverdige» som ble sterilisert, kan deles i to grupper: De som ble sterilisert etter søknad fra andre, og de som selv søkte om et slikt inngrep.

Foreldre som nektet å gi samtykke til sterilisering av sine mindreårige barn, ble ofte erstattet med en samtykkevillig verge eller hjelpeverge. Det skjedde både når den mindreårige undertegnet søknaden, og når vedkommende ble begjært sterilisert av andre.

Fra slutten av 1960-årene endret steriliseringspraksisen karakter. Det ble langt færre åpenbare tvangssteriliseringer og frivillige steriliseringer med tvangspreg. Eugeniske begrunnelser spilte en stadig mindre rolle. Det samme gjorde sosial og økonomisk nød.

I stedet ble praksisen preget av at både kvinner og menn, særlig med middelklassebakgrunn, valgte sterilisering som prevensjon. I perioden 1972–1977, som var 1934-lovens siste år, utgjorde disse en stor andel av alle steriliserte i gruppen «psykisk normale» over myndighetsalder, som nå sto for mer enn 99 prosent av alle steriliseringene.

Sentrale punkter i loven og sammenhenger med EMK

Sterilisering som inngrep har en endret begrunnelse fra det å hindre formering av personer som ble oppfattet som mindreverdig menneskemateriale, til å bli en akseptert prevensjonsmetode for personer som ikke har et ønske om (flere) barn. Steriliseringspraksisen endret seg altså i løpet av ca. femti år helt vesentlig fra å være inngrep på eugenisk grunnlag rettet mot bestemte målgrupper der en fryktet for en «degenerasjon» av arvemassen, til å bli et vanlig brukt prevensjonsmiddel for folk flest, særlig for personer i en alder da flere barnefødsler fremsto som uaktuelt.

Dagens lov regulerer i hovedsak adgangen til frivillig sterilisering av personer som ikke ønsker å få (flere) barn. Loven er delt opp i fire kapitler, hvorav kapittel I om lovens virkeområde bare består av én paragraf. Kapittel II om sterilisering har seks paragrafer (§§ 2 til 7). Kapittel III om kastrering har to paragrafer (§§ 8 og 9), mens kapittel IV med forskjellige bestemmelser har fem paragrafer (§§ 10 til 14) samt § 15 om iverksetting.

Hovedregelen er at personen selv fremsetter begjæring om sterilisering, se § 4 første ledd. Dagens lov har imidlertid også et videre omfang, idet den hjemler en begrenset adgang til sterilisering av ikke-samtykkende personer etter søknad fra personens verge; det kreves da at den som skal steriliseres, mangler beslutningskompetanse på varig basis, men det kreves samtidig at inngrepet utvilsomt er til personens eget beste, se § 4 tredje ledd.

Det er steriliseringsloven som i dag også hjemler lovlige seksualinngrep (kastrering), jf. kapittel III. Slike kirurgiske inngrep for å fjerne seksualevnen på varig vis utføres ikke i dag. Imidlertid kan både menn og kvinner miste seksualevnen på grunn av nødvendige kirurgiske inngrep, stråling eller hormonbehandling ved for eksempel kreftlidelser som angriper prostata, urinblære, endetarm, eggstokker eller testikler der kjønnscellene blir produsert og det i tillegg produseres hormoner av betydning for kjønnsdriften. Også forplantningsevnen kan gjennom medisinske behandlinger bli rammet på tilsvarende måte som ved steriliseringsinngrep.

I tillegg til personer som ønsker sterilisering som en sikker prevensjonsmåte, og der begjæringsalderen er 25 år, er det mulig å få løyve til sterilisering på nærmere bestemte vilkår. Det kan skje før fylte 25 år, men sjelden før fylte 18 år. Slik søknad behandles av en fylkesvis steriliseringsnemnd, og avslag kan påklages til et nasjonalt steriliseringsråd.

Dette vil være et inngrep i retten til familieliv, beskyttet blant annet av den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, og det har vært saker for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vedrørende sterilisering, se oppsummeringen foretatt av EMDs sekretariat, sist oppdatert 31. august 2025. I avsnitt 143 fremgår følgende:

«Article 8 also applies to sterilisation procedures. As it concerns one of the essential bodily functions of human beings, sterilisation bears on manifold aspects of the individual’s personal integrity, including his or her physical and mental wellbeing and emotional, spiritual and family life (V.C. v. Slovakia, 2011, § 106; Y.P. v. Russia, 2022, § 51). The Court has determined that States have a positive obligation to ensure effective legal safeguards to protect women from non-consensual sterilisation, with a particular emphasis on the protection of reproductive health for women of Roma origin. In several cases, the Court has found that Roma women required protection against sterilisation because of a history of non-consensual sterilisation against this vulnerable ethnic minority (V.C. v. Slovakia, §§ 154-155; I.G. and Others v. Slovakia, 2012, §§ 143-146). This jurisprudence also applies in a more general context, including inadvertent sterilisation, when the doctor fails to perform adequate checks or obtain informed consent during an abortion procedure (Csoma v. Romania, 2013, §§ 65-68), or where the health professionals, faced with an unexpected and urgent situation in the context of a routine medical intervention, have to decide on sterilisation (Y.P. v. Russia, 2022, § 54 and below).»

I kommentarene i proposisjonen om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30) med virkning fra 1. januar 2026 reises spørsmålet om steriliseringsloven kan være i strid med CRPD artikkel 12, se Prop. 162 L (2024–2025) punkt 7.8 knyttet til CRPD artikkel 23, med departementets vurderinger i punkt 7.8.4.4 («Særlig om steriliseringsloven»).

Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 2-4 gir rett til valg av behandlingssted, noe som kan ha redusert ventetiden i de regionene der den tidligere har vært særlig lang, slik at retten til et steriliseringsinngrep kan bli oppfylt.

I hvert fylke skal det være en steriliseringsnemnd. Nemndene behandler alle søknader om sterilisering fra personer under 25 år, og i tillegg der søkeren blir vurdert å være psykisk utviklingshemmet, slik at personens begjæring ikke er tilstrekkelig. Etter § 2 gjelder dette personer som har en «alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket». I steriliseringspraksis gjaldt dette stort sett personer med psykisk utviklingshemming.

Dersom steriliseringsnemnda ikke tillater sterilisering, kan den aktuelle personen, eventuelt personens verge, klage til et statlig steriliseringsråd, se § 6. Steriliseringsrådet har i perioden 2021–2023 behandlet totalt seks klagesaker. Det har over lengre tid vært svært få klagesaker. Det holdes årlige møter for å diskutere utviklingen på feltet og aktuelle problemstillinger i forkant av utarbeidelsen av en årlig statusoversikt som oversendes Helse- og omsorgsdepartementet.

Fra 1. januar 2024 ble det oppnevnt et nytt steriliseringsråd for fire år, nå ledet av Morten Andersen, urolog ved Moelv Spesialistsenter.

Steriliseringsloven har som nevnt også regler om kastrering. Ingen har krav på å få utført kastrering, selv om det settes frem begjæring. Kastrering krever alltid særskilt tillatelse fra Steriliseringsrådet, jf. § 8. Slik tillatelse er sjelden blitt gitt, se kommentarene til kapittel III. På flere tiår er det ikke behandlet én eneste søknad om kastrering.

Ved lov 30. juni 2006 nr. 44 ble steriliseringsloven §§ 5 og 9 endret som en tilpasning til Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin (biomedisinkonvensjonen, Oviedo-konvensjonen) forut for ratifiseringen av denne. Forarbeidene til endringene er Ot.prp. nr. 63 (2005–2006) og Innst. O. nr. 62 (2005–2006). Endringene medførte neppe endringer i lovforståelsen slik den var forut for endringene. Det ble også vedtatt materielle endringer i kapittel III om kastrering, men dette er som nevnt bestemmelser som ikke benyttes i praksis.

Endringer av loven. Forskrifter

Loven ble stort sett ikke endret på noe vesentlig punkt etter vedtakelsen og frem til 2006. De mindre endringene som er blitt foretatt, skyldes administrative forhold, som for eksempel at fylkeslegeembetene ble innlemmet i fylkesmannsembetene, nå statsforvalterembetene, jf. §§ 6 og 10, og at verge nå oppnevnes av statsforvalteren og ikke av tingretten, jf. § 4 siste ledd.

Det er bare gitt én forskrift til loven, forskrift 23. juni 2000 nr. 589 om godkjenning av virksomheter utenfor sykehus for sterilisering av kvinner og om innberetning til Helsedirektoratet om sterilisering. Forskriften ble endret i 2013 på grunn av ikrafttredelsen av helse- og omsorgstjenesteloven (lov 24. juni 2011 nr. 30), og i 2021 da det ble det innført en kjønnsnøytral tittel (statsforvalter) på den tidligere fylkesmannen. I tillegg er det gitt to rene delegasjonsforskrifter. I forskrift 22. juni 2015 nr. 747 om anvendelse av helselover og -forskrifter for Svalbard og Jan Mayen er det i § 14 slått fast at steriliseringsloven, og forskrifter med hjemmel i steriliseringsloven, gjelder for Svalbard. Etter bestemmelsen er det steriliseringsnemnda i Troms som skal være steriliseringsnemnda på Svalbard, og statsforvalteren i henhold til forvaltningsbestemmelsene i loven skal være Statsforvalteren i Troms og Finnmark.

Antall steriliseringsinngrep. Egenandeler. Kjønnsperspektiv

I 1999 ble det sterilisert vel 8000 personer her i landet; dette var en stigning på nær 1000 personer fra 1995, og sterilisering var da blitt et populært prevensjonsmiddel.

Stortinget innførte med virkning fra 1. januar 2002 egenbetaling for sterilisering samtidig med en tilsvarende betalingsordning for kunstig befruktning. Dette ble begrunnet med at steriliseringsinngrep ikke anses som medisinsk nødvendige. Kravet om egenbetaling førte til at etterspørselen etter steriliseringsinngrep gikk ned, se nedenfor om rapport fra Helsedirektoratet, og slik sett fremstår den nye ordningen som et spennende eksperiment der etterspørselen etter et ikke-nødvendig inngrep forsvinner med økte egenandeler. Tilgangen på andre og sikrere og billigere prevensjonsmidler kan også ha spilt inn.

Mens steriliseringsinngrep i offentlige sykehus i 2001 medførte en kostnad for pasienten på 193 kroner, mens sykehuset mottok refusjoner på om lag 2000 kroner for kvinner og 1000 kroner for menn fra folketrygden og overføringer for diagnoserelaterte poeng (ISF-ordningen), ble det fra 2002 innført full pasientbetaling, dog med maksimalpriser. For sterilisering av kvinner ble egenandelen satt til 6079 kroner, for menn til 1268 kroner, og beløpene er videreført uendret, senest for 2026 (jf. Helsenorge). Kvinner kan fritas for egenbetaling dersom inngrepet skjer mens hun er innlagt på sykehus for annen behandling eller årsak, for eksempel i forbindelse med fødsel eller svangerskapsavbrudd.

Videre er det fritak for forhøyet egenandel, det vil si den egenbetalingen som er nevnt ovenfor og som overstiger normal egenandel ved poliklinisk behandling, dersom ett av følgende vilkår er oppfylt: i) ved medisinske tilstander der graviditet bør unngås (der det er fare for liv eller alvorlig helseskade); ii) hvis kvinnen ikke tolererer annen prevensjon; og iii) ved inngrep etter vedtak i steriliseringsnemnd i henhold til lovens bestemmelser. Vilkår iii gjelder for begge kjønn. Det er en egen takstkode for fritak for forhøyet egenandel (B23i). Det er en nedgang i bruken av denne takstkoden.

Likestillingsombudet har vurdert den ulike egenandelen for kvinner og menn for sterilisering til å være i strid med den dagjeldende likestillingsloven (nå likestillings- og diskrimineringsloven (lov 16. juni 2017 nr. 51)). Vurderingen ble av Helsedepartementet klaget inn for den daværende Klagenemnda for likestilling, som i vedtak 21. mars 2003 (LKN-2003-4) med fire mot to stemmer forkastet klagen og fastslo at likestillingsloven ikke var overtrådt.

Antall inngrep

Det er et begrenset tilbud om mannlig sterilisering (vasektomi, det vil si avknytning av sædlederne slik at sædceller ikke kommer med ved ejakulasjon) ved offentlige sykehus. En vesentlig andel av inngrepene foregår hos privatpraktiserende spesialister som har driftsavtale med regionale helseforetak (avtalespesialister), og hos privatpraktiserende spesialister uten en slik avtale.

Norsk Pasientregister har fra 2014 rapportert antallet mannlige steriliseringer som er utført ved offentlige sykehus og hos avtalespesialister. Det har vært en nedgang i antallet steriliseringer av menn gjennom de siste årene. Aldersfordelingen er ganske lik fra år til år. Det er flest steriliseringer i aldersgruppen 35–39 år (i likhet med kvinner) og deretter i aldersgruppen 40–44 år. Det er få steriliseringer i aldersgruppene under 29 år. Totalt ble det rapportert at 1439 menn ble sterilisert i 2014, mens antallet var sunket til 568 i 2023.

Myndighetene har ikke fullstendig oversikt over omfanget av steriliseringer, og da særlig av menn, fordi private uten avtale med det offentlige ikke har hatt rapporteringsplikt, og fordi en stor andel av steriliseringene av menn foretas av private uten avtale med den offentlige helsetjenesten.

Sterilisering foretas i hovedsak av helsevesenet på grunnlag av en persons egen begjæring. I så måte er det en parallell til reguleringen av abortinngrep i svangerskapets første 18 uker. Det er imidlertid store forskjeller i reguleringsmåten: En gravid kvinne er gitt en rett til abort (selvbestemt abort), og spesialisthelsetjenesten (det regionale helseforetak) har plikt til å sørge for at denne retten blir oppfylt. Det foreligger ingen slik rett til sterilisering etter at begjæring om dette er fremsatt. Her utløses det bare en rett til å «stå i sykehuskø». Selv når en kvinne blir gravid mens hun venter på å få utført sterilisering, utløses det bare en rett til abort, ingen rett til å få utført den begjærte steriliseringen, selv om dette ofte vil bli foretatt i samme seanse, jf. Aslak Syse, Abortloven. Juss og verdier, Ad Notam Gyldendal, 1993 s. 120.

Tallene viser at antallet steriliseringer av kvinner har falt drastisk med i overkant av 85 prosent etter at den forhøyede egenandelen ble innført: fra over 5000 rapporterte inngrep årlig i 1999, 2000 og 2001 til så få som 731 i 2023, se statusrapporten på steriliseringsfeltet fra Steriliseringsrådet for 2021–2023.

Nedgangen i bruken av sterilisering som prevensjonsmetode startet imidlertid noe tidligere enn i 2002, og det kan følge av at nye prevensjonsmidler kom på markedet. Den sterke nedgangen i antallet steriliseringer av kvinner gjenspeiles ikke i en økning av aborttallene.

I perioden 2009–2023 har antallet søknader fra personer med psykisk utviklingshemming med søknadskompetanse, jf. § 4 første ledd, variert mellom 2 og 18. Antallet søknader fra personer med psykisk utviklingshemming med søknadskompetanse, men med redusert beslutningskompetanse som søkte med samtykke fra verge, jf. § 4 andre ledd, har variert fra 2 til 5 årlig. Antallet søknader fra verge på vegne av personer med psykisk utviklingshemming uten samtykkekompetanse, jf. § 4 tredje ledd, er blitt redusert, og har variert fra 5 til ingen slike saker i 2020. De siste fem årene har det vært 2 eller færre slike søknader.

Tallene er lave, og det er derfor vanskelig å generalisere når det gjelder årsaken til denne nedgangen, men endring i vergemålsloven (lov 26. mars 2010 nr. 9) og en økt oppmerksomhet om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser kan ha bidratt til en endring mot at flere vurderes til å ha søknadskompetanse.

Fra 1. juni 2026 blir begrepet «samtykkekompetanse» endret til «beslutningskompetanse» i helselovgivningen for øvrig, se lov 20. juni 2025 nr. 67. Ingen av begrepene anvendes i steriliseringsloven, men er innforstått i §§ 3 og 4.

Etter 2015 er loven kun endret ved lov 7. mai 2021 nr. 34, som innførte kjønnsnøytral tittel (statsforvalter) på den tidligere fylkesmannen. Dette førte til endringer i §§ 4, 6 og 10. Også forskriften til loven ble som nevnt endret av samme grunn. Etter dette er det – frem til mars 2026 – ikke foretatt lovendringer. Det er heller ikke foreslått eller varslet behov for lovendringer.

Litteratur og rundskriv

Steriliseringsloven er lite kommentert i juridisk og rettsmedisinsk litteratur. Anne Kjersti Befring, Helseretten, Cappelen Damm Akademisk, 2022 behandler sentrale deler av helseretten. I andre utgave, som kommer i 2026, behandles steriliseringsloven, abortloven (lov 20. desember 2024 nr. 96) og bioteknologiloven (lov 5. desember 2003 nr. 100) (reproduktive rettigheter).

Videre kan nevnes Leo Eitinger og Nils Retterstøl, Rettspsykiatri, 4. utgave, Universitetsforlaget, 1990 s. 52–55, som tar for seg adgangen til å foreta inngrep, mens Aslak Syse, Abortloven. Juss og verdier, Ad Notam Gyldendal, 1993 s. 118–120 fokuserer på spørsmålet om det foreligger en «rett til steriliseringsinngrep».

Aslak Syse, Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmete, Ad Notam Gyldendal, 1995 s. 547–551 drøfter steriliseringslovens særbestemmelser for personer med utviklingshemming.

Se også Anne Kjersti Befring, Helse- og omsorgsrett, 2. utgave, Cappelen Damm Akademisk, 2025, der aldersgrensen er kommentert og sammenlignet med kompetansen som gjelder generelt.

Anne Kjersti Befring, Persontilpasset medisin. Rettslige perspektiver, Gyldendal, 2019 kapittel 4 og 5 tar for seg rettsutviklingen og eugenikken, der steriliseringsloven hadde en sentral plass. Den norske steriliseringspraksisen etter 1934-loven er også beskrevet og vurdert i Per Haave, Sterilisering av tatere 1934–1977, Norges forskningsråd, 2000.

For et komparativt nordisk perspektiv, se Aslak Syse, «Om åndssvakhet og tvangssterilisering på eugenisk grunnlag», Kritisk Juss, nr. 1-2 2001 s. 35–58 (KRJU-2001-35).

Per Haave har skrevet om «Sterilisering: tvang og frivillighet», i Norgeshistorie (nettutgaven), Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, sist oppdatert 22. januar 2024.

Statusrapporten på steriliseringsfeltet fra Steriliseringsrådet for 2021–2023 er tilgjengelig her.

Helsedirektoratet utga i 2018 et rundskriv til loven, «Steriliseringsloven med kommentarer». Rundskrivet er ikke oppdatert etter 2018. I rundskrivet er det vedlagt skjemaer og to sjekklister: Skjemaet gjelder «Begjæring om sterilisering», og sjekklistene er i) for leger ved oversendelse av søknad om sterilisering og ii) for steriliseringsnemndene ved mottatt søknad om sterilisering.