Lov 21. juni 2024 nr. 41 om Finanstilsynet (finanstilsynsloven eller finanstll.) hører under Finansdepartementet (FIN).

Overordnet om loven og Finanstilsynets virksomhet

Velfungerende finansmarkeder er av avgjørende betydning i enhver moderne økonomi. En av finansmarkedenes viktigste funksjoner er å skape muligheter til å spare eller investere kapital, og muligheter til å låne kapital. På denne måten allokeres kapital på en fornuftig måte som legger til rette for økonomisk vekst og velstand. En annen viktig funksjon er drift av betalingssystemer. Finansmarkeder gir også muligheter til risikohåndtering. Forsikringsordninger er et godt eksempel på dette.

Finansmarkeder blir imidlertid ikke nødvendigvis velfungerende av seg selv. Alle finansmarkeder utsettes derfor for en større eller mindre grad av offentlig inngripen for å sikre integritet, stabilitet, transparens og tillit, vern av sparere, investorer og lånere, og for å motvirke svindel, manipulasjon, overdreven risiko og andre former for markedssvikt.

Offentlig inngripen skjer hovedsakelig i form av utarbeidelse av regelverk og etablering av mekanismer som sørger for overholdelse av dette regelverket. Et sentralt virkemiddel for å sikre overholdelse av finansmarkedsregelverket er tilsynsvirksomhet. Dette innebærer blant annet overvåkning av finansmarkedet og aktørene der, for eksempel ved innhenting av informasjon på ulike måter, som gjennomføring av stedlig tilsyn. Videre innebærer det å reagere på eventuelle overskridelser, for eksempel ved ileggelse av ulike former for sanksjoner.

I norsk rett utføres en del av disse oppgavene av Finanstilsynet, som er et statlig forvaltningsorgan på finansmarkedsområdet. Finanstilsynet hører organisatorisk under Finansdepartementet, som 10. desember 2020 fastsatte en hovedinstruks for Finanstilsynet. Instruksen beskriver hvordan myndighet og ansvar er fordelt mellom departementet og tilsynet, hvilke krav og forventninger departementet har til tilsynet, og hvordan styringsdialogen skal innrettes (se instruksens punkt 1).

Ved siden av tilsynsvirksomheten har Finanstilsynet oppgaver knyttet til regelverksutforming, ulike former for forvaltningsoppgaver og oppgaver knyttet til veiledning, informasjon og kommunikasjon. Finanstilsynsloven regulerer i hovedsak Finanstilsynets organisering og tilsynsvirksomhet.

Finanstilsynet er lokalisert i Oslo og har omkring 350 ansatte.

Bakgrunn og tilblivelse

Dagens integrerte finanstilsyn, altså et felles tilsyn på tvers av foretakstyper og markeder, ble opprettet under navnet Kredittilsynet i 1986 ved en samordning av Bankinspeksjonen, som hadde ansvaret for tilsyn både med bankene og med verdipapirhandelen, og Forsikringsrådet. Bankinspeksjonsloven 1956 endret med det navn til kredittilsynsloven. Senere, i 2009, endret Kredittilsynet navn til Finanstilsynet. Kredittilsynsloven byttet dermed navn til finanstilsynsloven (lov 7. desember 1956 nr. 1).

På bakgrunn av store endringer siden vedtakelsen av 1956-loven – særlig i kjølvannet av finanskrisen i 2008 – både når det gjelder Finanstilsynets oppgaver og virksomhet, regelverket som tilsynet forvalter, og virkemidlene som tilsynet har til disposisjon, var det nødvendig med en helhetlig gjennomgang av loven.

Sentrale forarbeider til den nye loven er NOU 2023: 6, Prop. 75 L (2023–2024) og Innst. 364 L (2023–2024).

Loven ble vedtatt av Stortinget i juni 2024 og sanksjonert i statsråd 21. juni 2024. Se Lovvedtak 81 (2023–2024).

Loven er i kraft fra 1. april 2025.

Den nye loven innebærer i store trekk en videreføring av Finanstilsynets tilsynsfunksjon og oppgaver. På enkelte områder innebærer loven endringer sammenlignet med tidligere lov: Finanstilsynet gis økt formell uavhengighet av politiske myndigheter, blant annet ved at tilsynet som hovedregel ikke skal kunne instrueres i enkeltsaker. Som en konsekvens av økt uavhengighet fra politiske myndigheter etableres det en klagenemnd som skal behandle klager over enkelte av Finanstilsynets vedtak. Loven innebærer også endringer i den interne organiseringen av Finanstilsynet. Tilsynet skal ledes av en direktør som har det overordnede ansvaret for virksomheten, mens styret har ansvar for de sakene der instruksjonsadgangen er begrenset.

Sammenheng med andre nasjonale lover og forskrifter

Loven regulerer som nevnt Finanstilsynets organisering og tilsynsvirksomhet, som innebærer å overvåke overholdelsen av finansmarkedsregelverket og reagere på eventuelle overskridelser. Finanstilsynsloven må følgelig ses i sammenheng med det øvrige finansmarkedsregelverket.

Viktige finansmarkedslover i norsk rett er eksempelvis forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69), verdipapirhandelloven (lov 29. juni 2007 nr. 75), inkassoloven (lov 13. mai 1988 nr. 26), eiendomsmeglingsloven (lov 29. juni 2007 nr. 73), forsikringsvirksomhetsloven (lov 10. juni 2005 nr. 44), finansforetaksloven (lov 10. april 2015 nr. 17), foretakspensjonsloven (lov 24. mars 2000 nr. 16), stiftelsesloven (lov 15. juni 2001 nr. 59), innskuddspensjonsloven (lov 24. november 2000 nr. 81), verdipapirfondloven (lov 25. november 2011 nr. 44), lov om betalingssystemer (lov 17. desember 1999 nr. 95), lov om forvaltning av alternative investeringsfond (lov 20. juni 2014 nr. 28), lov om obligatorisk tjenestepensjon (lov 21. desember 2005 nr. 124), lov om individuell pensjonsordning (lov 27. juni 2008 nr. 62), tjenestepensjonsloven (lov 13. desember 2013 nr. 106), hvitvaskingsloven (lov 1. juni 2018 nr. 23), sjøtrygdelagloven (lov 3. juli 1953 nr. 2), verdipapirsentralloven (lov 15. mars 2019 nr. 6), valutaregisterloven (lov 28. mai 2004 nr. 29), lov om pensjonsrettigheter innen EØS (lov 14. desember 2001 nr. 95), gjeldsinformasjonsloven (lov 16. juni 2017 nr. 47), lov om kredittvurderingsbyråer (lov 20. juni 2014 nr. 30), referanseverdiloven (lov 4. desember 2015 nr. 95), lov om Bankenes sikringsfond (lov 23. mars 2018 nr. 3), låneformidlingsloven (lov 16. desember 2022 nr. 91), regnskapsførerloven (lov 16. desember 2022 nr. 90), forsikringsformidlingsloven (lov 22. desember 2021 nr. 163), lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren mv. (lov 22. desember 2021 nr. 161), lov om stemmerådgivere (lov 18. juni 2021 nr. 136) og finansavtaleloven (lov 18. desember 2020 nr. 146).

Verdipapirhandelloven (lov 29. juni 2007 nr. 75) illustrerer samspillet mellom finanstilsynsloven og det øvrige finansmarkedsregelverket i norsk rett. Finanstilsynsloven § 1-2 første ledd bokstav p slår fast at Finanstilsynet skal føre tilsyn med «verdipapirforetak og andre foretak som driver virksomhet i forbindelse med verdipapirhandel, samt med overholdelsen av bestemmelser om verdipapirhandel gitt i eller i medhold av lov». Verdipapirhandel er regulert i verdipapirhandelloven. Lovens § 1-1 slår fast at «[l]ovens formål er å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv handel i finansielle instrumenter og å sikre investorbeskyttelse». For å nå disse målsettingene etablerer verdipapirhandelloven et omfattende regelverk for verdipapirhandel. For å sikre overholdelsen av dette regelverket gir lovens § 19-1 første ledd Finanstilsynet ansvar for «[t]ilsynet med virksomheten til verdipapirforetak, handelsplasser, markedsoperatører, datarapporteringsforetak og sentrale motparter, samt med overholdelsen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven her». Bestemmelsens øvrige ledd og de øvrige bestemmelsene i lovens kapittel 19 og i loven ellers gir Finanstilsynet en rekke mer spesifikke oppgaver samt en rekke virkemidler for å gjennomføre disse oppgavene.

De fleste av de ovennevnte lovene har et mer eller mindre omfattende forskriftsverk som de aktuelle lovene og finanstilsynsloven må ses i sammenheng med. Finansforetaksloven (lov 10. april 2015 nr. 17) har for eksempel 26 sentrale forskrifter. Noen av disse er svært omfattende, som for eksempel finansforetaksforskriften (forskrift 9. desember 2016 nr. 1502), som inneholder over hundre paragrafer som utfyller finansforetaksloven. Andre er mer avgrensede, som for eksempel forskrift om unntak fra finansforetaksloven for avtaler inngått av amerikanske styrker med finansforetak (forskrift 29. juni 2022 nr. 1247). Som navnet tilsier, slår forskriften fast at finansforetaksloven ikke gjelder for nærmere bestemte avtaler inngått av amerikanske styrker med finansforetak.

I tillegg til lovene og forskriftene som regulerer Finanstilsynets virksomhet, er tilsynet delegert myndighet på en rekke områder, se for eksempel vedtak 29. mars 2022 nr. 484 om delegering av myndighet fra Finansdepartementet til Finanstilsynet.

Sammenheng med EØS-retten

Finanstilsynet er del av det europeiske finanstilsynssystemet, som ble etablert med forordning (EU) nr. 1092/2010 om Det europeiske rådet for systemrisiko (ESRB), forordning (EU) nr. 1093/2010 om Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA), forordning (EU) nr. 1094/2010 om Den europeiske tilsynsmyndigheten for forsikring og tjenestepensjon (EIOPA) og forordning (EU) nr. 1095/2010 om Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA). Disse forordningene ble gjennomført i norsk rett ved EØS-finanstilsynsloven (lov 17. juni 2016 nr. 30) i 2016. Forordningene regulerer i liten grad nasjonale tilsynsmyndigheters organisering, oppgaver, plikter og virkemidler. Disse forholdene er imidlertid regulert andre steder i EU- og EØS-rettens svært omfattende finansmarkedsregelverk. Regelverket består av et titalls direktiver og forordninger, og hundrevis av delegerte rettsakter. En betydelig andel av de ovennevnte norske lovene og forskriftene på finansmarkedsområdet er derfor helt eller delvis en gjennomføring av EØS-rettslige forpliktelser. Store deler av EØS-rettsaktene på finansmarkedsområdet fastsetter oppgaver, plikter og virkemidler for nasjonale finanstilsynsmyndigheter samt regler om samarbeid mellom de ulike aktørene i det europeiske finansmarkedsregelverket. Enkelte rettsakter inneholder også regler om organiseringen av nasjonale finanstilsynsmyndigheter. Et eksempel er det fjerde kapitalkravsdirektivet (direktiv 2013/36/EU) artikkel 4 nr. 4, som slår fast at medlemsstatene har plikt til å sikre at nasjonale finanstilsynsmyndigheter har «the expertise, resources, operational capacity, powers and independence necessary to carry out the functions relating to prudential supervision, investigations and penalties set out in» direktivet og i kapitalkravsforordningen (forordning (EU) nr. 575/2013).

For forholdet mellom EU- og EØS-retten gjelder homogenitetsprinsippet, som innebærer at EØS-retten i størst mulig grad skal være homogen med EU-retten. For forholdet mellom EØS-retten og norsk rett gjelder prinsippet om EØS-konform tolkning, som innebærer at norsk rett, så langt det lar seg gjøre, skal tolkes på en slik måte at Norge overholder sine EØS-rettslige forpliktelser. Dersom eventuell motstrid mellom det EØS-rettslige finansmarkedsregelverket og finanstilsynsloven lar seg løse ved tolkning, har rettsanvendere derfor plikt til å gjøre det. Dersom motstrid ikke lar seg løse gjennom tolkning, slår forrangsregelen i EØS-loven (lov 27. november 1992 nr. 109) § 2 inn.

Overordnet om innholdet i lovens ulike kapitler

Lovens kapittel 1 regulerer Finanstilsynets formål, oppgaver og uavhengighet. Videre regulerer kapittel 2 tilsynets organisering. Kapittel 3 gir regler om gjennomføring av tilsyn, og da særlig regler om tilgang til opplysninger og beviser. Reguleringen av Finanstilsynets virkemidler, som for eksempel pålegg om retting og tvangsmulkt, finnes i kapittel 4. Videre finnes regler om klage over Finanstilsynets vedtak i kapittel 5. Kapittel 6 inneholder diverse regler om finansiering av tilsynet, om gjennomføring av granskninger, om behandling av meldinger og tips og om straff. Avslutningsvis gir kapittel 7 regler om ikrafttreden, om overgangsbestemmelser og om endringer i andre lover.

Utfyllende regelverk

Finanstilsynsloven åpner på flere områder for å fastsette utfyllende regler til loven i forskrift. Forskrifter gitt i medhold av finanstilsynsloven 1956 gjelder som utgangspunkt også etter at den nye loven har trådt i kraft, jf. sistnevntes § 7-1 annet ledd annet punktum. Endringer i forskriftsverket ble sendt på høring 11. november 2024. Høringsnotatet kan finnes her. Finanstilsynsforskriften ble fastsatt av Finansdepartementet 27. mars 2025, se forskrift 27. mars 2025 nr. 543, og trådte i kraft sammen med loven den 1. april 2025.

Juridisk litteratur

Hilde L. Øksnes, kommentarer til lov 7. desember 1956 om tilsynet med finansforetak, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata

Ingrid Gaupås, «EUs finanstilsynsbyråers rolle i reguleringen av finansmarkedet i EØS», Lov og Rett, nr. 4 2023 s. 207–222

Ingrid Margrethe Halvorsen Barlund, «ESA som tilsynsmyndigheit av finansielle teneste i den indre marknad», Lov og Rett, nr. 5 2020 s. 261–273

Ingrid Margrethe Halvorsen Barlund, «Norsk finanspolitikk som skranke for ESAs myndigheit som finanstilsyn», Lov og Rett, nr. 4 2022 s. 246–266

Marte Dahl Reisæter, «Effektiv rettsbeskyttelse under EØS/EFTA-statenes tilknytning til Det europeiske finanstilsynssystemet», Lov og Rett, nr. 4 2021 s. 207–224

Sverre Knutsen og Gunhild J. Ecklund, Vern mot kriser? Norsk finanstilsyn gjennom 100 år, Fagbokforlaget, 2000

Tarjei Bekkedal og Ingrid Hertzberg, «Suverenitet og homogenitet. Om Norges tilslutning til EUs finansbyråer (I)», Lov og Rett, nr. 3 2018 s. 131–157

Tarjei Bekkedal og Ingrid Hertzberg, «Kompetanse uten kontroll? Om Norges tilslutning til EUs finansbyråer (II)», Lov og Rett, nr. 4 2018 s. 205–226

Tollef Otterdal Heggen, Er nasjonale tilsynsmyndigheiter for finansmarknaden eigentleg nasjonale? Krav om uavhengige nasjonale tilsynsmyndigheiter for finansmarknaden i EU, EØS og Noreg, Karnov Forlag, 2024

Trude Myklebust, Innføring i finansmarkedsrett, Fagbokforlaget, 2011