Lov 4. november 1948 nr. 1 om avgift på omsetning av billedkunst m.m. (kunstavgiftsloven) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).

Kunstavgiftsloven ble vedtatt i 1948 som et nasjonalt svar på at det tok tid å innføre et internasjonalt regelverk om såkalt følgerett, altså at en billedkunstner skal kunne få ta del i verdistigning av sine verk ved videresalg, jf. Ot.prp. nr. 14 (1948). Slik følgerett på videresalg ble først innført med gjennomføringen av direktiv 2001/84/EF i åndsverkloven (lov 15. juni 2018 nr. 40), jf. Ot.prp. nr. 88 (2005–2006). Systemet med kunstavgift ble samtidig tilpasset følgerettsordningen, jf. Ot.prp. nr. 101 (2005–2006). Følgerett utløses ved annenhåndssalg av kunstverk med salgspris over EUR 3 000. Se også kommentarene til § 1 sjette ledd.

Kunstavgiftsloven fastsetter plikt til å svare kunstavgift på offentlig omsetning av kunstverk av norsk eller utenlandsk opphav, jf. § 1 første ledd. Avgiften innbetales til Bildende kunstneres hjelpefond (BKH) som en kollektiv ordning. Bare norske billedkunstnere kan søke støtte fra fondet.

Kunstavgift og følgerettsvederlag går under fellesbetegnelsen kunstavgiften.

I henhold til § 1 tredje ledd skal det også svares kunstavgift i enkelte andre tilfeller, selv om omsetningen ikke er offentlig (såkalt likestilt omsetning). Overordnet fremstilt gjelder dette for det første når verket er ervervet med sikte på offentlig visning i gallerier, museer osv. (§ 1 tredje ledd nr. 1). For det andre gjelder det erverv av bestillingsverk eller utsmykkingsoppdrag direkte fra kunstneren som har skapt verket (§ 1 tredje ledd nr. 2).

En utvidelse av avgiftsgrunnlaget ble vedtatt. Det vises til Ot.prp. nr. 2 (1988–89) og NOU 1982: 37 3 % avgift på omsetning av billedkunst og kunsthåndverk. Det uttalte målet var å fange opp endringer i kunstomsetningens struktur, hvor en langt større del av kunstomsetningen kom til å falle utenom det som naturlig var omfattet av begrepet «offentlig omsetning», så som erverv fra private eller fra kunstneren selv.

Ved offentlig omsetning, og erverv som etter loven er likestilt med offentlig omsetning, av kunstverk av norsk eller fremmed opphav skal kjøperen i tillegg til kjøpesummen betale en avgift på inntil 5 prosent av denne. I lovendring ved lov 22. desember 2006 nr. 102 om endringer i lov om avgift på omsetning av billedkunst m.m. ble uttrykket «billedkunst» erstattet med «kunstverk», noe som utvidet avgiftsplikten.

Hva som regnes som kunstverk i lovens forstand, vil eksempelvis være originaleksemplar av kunstverk som malerier, kollasjer, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer og relieffer, tekstilbilledkunst, keramikk, glassmalerier og glasskunst, mosaikk og andre andre materialbilder og fotografiske verk. Som originaleksemplar regnes eksemplar av kunstverk som er utført i et begrenset antall av kunstneren selv eller med kunstnerens samtykke.

Opplistingen av eksempler i § 1 fjerde ledd på verkstyper som omfattes av kunstavgiften, er ikke uttømmende, se Ot.prp. nr. 101 (2005–2006) s. 10, også kunstverk utført i andre materialer og med andre teknikker og nye verkstyper som utvikles innenfor praksis i det aktuelle kunstfeltet, for eksempel verk utført i kombinerte teknikker, verk med innslag fra andre kunstarter, installasjonskunst m.m. omfattes av loven.

Med fremveksten av ny teknologi, og med det digital kunst, reises spørsmålet om digital kunst eller kryptokunst, også omtalt som NFT, omfattes av kunstavgiftsloven.

I EUs følgerettsdirektiv er det omtalt hvilke objekter (kunstverk) som omfattes av følgeretten. I fortalen til følgerettsdirektivet punkt 2 fremgår det at «[g]jenstanden for følgeretten er det fysiske verket». I en studie 15. november 2022 utført på oppdrag fra EU-parlamentet (the European Parliament’s Policy Department for Citizens’ Rights and Constitutional Affairs) konkluderes det også med at følgerett ikke gjelder NFT-kunst (se side 40 andre avsnitt). Siden følgerett og kunsavgift er samordnet, tilsier dette at kunstavgiften gjelder fysiske verk, og at digital kunst ikke omfattes av avgiftsplikten. Definisjonen i loven tilsier også det, da den gjelder kunstverk som malerier, kollasjer, tegninger mv.

Selve formålet med følgerett kan langt på vei oppfylles og reguleres privatrettslig, ved å regulere en eventuell andel av vederlaget ved fremtidig salg i smartkontrakten (digital salgskontrakt som kodes inn på blokkjeden). I så måte antas det å være et mindre behov for å utvide følgeretten til å omfatte digital kunst. Noe annet er tilfelle for kunstavgiften.

Siden objekter omfattet av følgeretten og kunstavgiftsloven har blitt samordnet, er det mest nærliggende å legge til grunn at det verken foreligger følgerettsvederlag ved videreomsetning eller kunstavgift ved offentlig omsetning av digitale kunstverk. At digital kunst, etter gjeldende rett, ikke likebehandles med fysiske verk, synes det imidlertid ikke å være gode grunner til.