Lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven eller Nav-loven) hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Loven trådte i kraft 1. juli 2006, jf. § 17 og kgl.res. 16. juni 2006 nr. 631.

Grunnloven § 110 første ledd slår fast at

«[s]tatens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige».

Det følger av Grunnloven § 110 første ledd første punktum en plikt for statens myndigheter til å legge til rette for størst mulig sysselsetting, jf. Dokument 16 (2011–2022) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven s. 231. I andre punktum sikres den som ikke selv har økonomiske midler til livsopphold, en rett til støtte fra det offentlige. Det gir uttrykk for at den norske staten må sikre at enkeltindividene skal kunne leve et liv i verdighet, der de mest elementære og grunnleggende menneskelige behov er dekket. Menneskerettighetsutvalget understreker i Dokument 16 (2011–2022) at «[k]valiteten og omfanget av … godene må … holde et visst nivå», se s. 238.

Økonomiske og sosiale rettigheter er også vernet i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har forpliktet seg til å omsette i nasjonal rett og politikk. FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 6 nr. 1 regulerer statens plikt til å anerkjenne retten til arbeid, som innebærer at staten skal anerkjenne enhvers mulighet til å kunne sørge for sitt livsopphold ved arbeid som er valgt fritt. Staten er dessuten forpliktet til å treffe de nødvendige tiltak for å trygge retten til arbeid. I ØSK artikkel 6 nr. 2 spesifiseres det hvilke tiltak staten skal iverksette for å virkeliggjøre retten til arbeid og den enkeltes mulighet til selvforsørgelse ved arbeid: teknisk og yrkesmessig veiledning, fastsettelse av retningslinjer og fremgangsmåter for å sikre en jevn økonomisk, sosial og kulturell utvikling, samt full og produktiv sysselsetting. FNs komité om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-komiteen), som overvåker konvensjonspartenes virkeliggjøring av menneskerettighetene nedfelt i ØSK, understreker i Generell kommentar nr. 18 (2005) at retten til arbeid handler om muligheten til å få dekket sitt livsopphold, og understreker også betydningen av arbeid for personlig utvikling og for sosial og økonomisk inkludering. Se også note 1 til ØSK artikkel 6.

Også den reviderte europeiske sosialpakt (ETS nr. 163 (EPS)) artikkel 1 forplikter konvensjonspartene, herunder Norge, til å sikre en effektiv gjennomføring av retten til arbeid. Det innebærer at Norge skal ha som et av sine grunnleggende mål og plikter å oppnå og opprettholde et så høyt og stabilt sysselsettingsnivå som mulig, jf. artikkel 1 nr. 1, å effektivt verne arbeidstakernes rett til å tjene til sitt underhold i et frivillig valgt yrke, jf. artikkel 1 nr. 2, å opprette eller opprettholde vederlagsfri arbeidsformidling for alle arbeidstakere, jf. artikkel 1 nr. 3, og å sørge for eller fremme egnet yrkesveiledning, yrkesopplæring og attføring, jf. artikkel 1 nr. 4.

Det finnes ikke en ILO-konvensjon som direkte forplikter Norge til å virkeliggjøre «retten til arbeid» i den brede betydningen som ØSK artikkel 6 eller EPS artikkel 1 gjør. Plikten etter disse bestemmelsene er imidlertid en generell positiv plikt til å sikre sysselsetting, og at denne sikringen også innebærer å opprette et system som støtter opp om overgang til arbeid for dem som står utenfor arbeidslivet med mål om selvforsørgelse. ILO-konvensjon om diskriminering i sysselsetting og yrke fra 1958 (ILO-konvensjon nr. 111) omhandler forbud mot diskriminering i arbeidslivet, noe som er et viktig aspekt ved retten til arbeid, både for å komme inn i arbeidslivet og for ikke å bli holdt utenfor arbeidslivet. Norge har dessuten forpliktet seg til ILO-standard nr. 122 (ILO Employment Policy Convention, 1964) som forplikter statens myndigheter til blant annet å føre en økonomisk og sosial politikk som også inkluderer arbeidsmarkedstiltak, jf. ILO-standard nr. 122 artikkel 2, for å oppnå mål om full sysselsetting, jf. artikkel 1.

Som Grunnloven § 110 andre punktum gir uttrykk for, kan ikke enhver sørge for inntekt ved arbeid eller næring. Den enkelte som ikke kan sørge for sitt livsopphold, har i så fall rett til å motta støtte fra det offentlige. Retten til økonomisk og sosial sikkerhet for den som ikke kan sørge for seg selv, er nedfelt i ØSK artikkel 9–12, i FNs barnekonvensjon artikkel 26 og 27 for barn under 18 år, i ILO-konvensjon C102 om sosial sikkerhet som minimumsstandard artikkel 20 og i EPS artikkel 12 og 13.

Norske myndigheter valgte å etablere en organisasjon, Nav, for å løse og møte tidens og fremtidens velferdsutfordringer og velferdsbehov (Ot.prp. nr. 47 (2005–2006)). Etableringen av Nav kan ses som en operasjonalisering av hvordan statens myndigheter, jf. Grunnloven § 110 første punktum, har valgt å organisere sentrale deler av arbeidet med å legge til rette for at mennesker i landet skal kunne skaffe seg egen inntekt ved eget arbeid. For personer som ikke kan arbeide eller får arbeid, har staten en forpliktelse til å gi inntektssikring, jf. Grunnloven § 110 andre punktum. Denne inntektssikringen er også i stor grad lagt til Navs ansvarsområde. Nav som organisasjon, regulert gjennom Nav-loven, kobles sosialpolitisk til den såkalte arbeidslinja, som «innebærer at mennesker som kan og vil arbeide, skal bruke sine evner i størst mulig grad. Bruk av restarbeidsevne er også viktig, slik at flere kan kombinere arbeid og trygd» (Mary Ann Stamsø, Velferdsstaten i Endring, Gyldendal, 2017 s. 169).

Reformbehovet som lå til grunn for Nav-reformen (2006), beskrives i St.prp. nr. 46 (2004–2005).

Nav-reformen krevde justeringer i gjeldende særlover og innføring av nye bestemmelser. Den nye statsetaten overtok oppgaver fra tidligere Aetat og Trygdeetaten, og disse ble koblet sammen med kommunens sosiale tjenester. Det ble diskutert hvorvidt reformens konsekvenser og innhold skulle gjenspeiles og innarbeides i eksisterende særlover, eller om elementer fra særlover og nye reguleringer skulle legges til en egen lov, Nav-loven (Ot.prp. nr. 47 (2005–2006) kapittel 4). Valget falt på å etablere en egen lov, som i hovedsak var tenkt som en organisatorisk lov. Samtidig skulle denne videreføre viktige elementer fra arbeidsmarkedsloven (2004) og folketrygdloven (lov 28. februar 1997 nr. 19). Nav-loven angir hovedprinsippene for organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen (Ot.prp. nr. 47 (2005–2006) s. 31), samtidig som den også har elementer av rettighets- og pliktbestemmelser.

Lovens formål følger av § 1. Det følger av bestemmelsen at loven skal tilrettelegge for en effektiv arbeids- og velferdsforvaltning, tilpasset den enkeltes og arbeidslivets behov – basert på en helhetlig og samordnet anvendelse av lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven), lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven), lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen og andre lover som forvaltes av arbeids- og velferdsforvaltningen. Videre skal arbeids- og velferdsforvaltningen møte hvert menneske med respekt, bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet. Med «arbeids- og velferdsforvaltningen» siktes det til Arbeids- og velferdsetaten og de delene av kommunens tjenester som inngår i de felles lokale kontorene etter § 13. Se også § 2.

Bakgrunnen for loven var Nav-reformen, der tidligere Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten ble slått sammen for å samarbeide om å levere tjenester til landets borgere. Reformen var den største på området i nyere tid. Den hadde sitt utspring i St.meld. nr. 14 (2002–2003), der regjeringen Bondevik II foreslo en ny organisering av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Formålet var å få flere i arbeid og aktivitet, forenkle tjenestene til brukerne, tilpasse tjenester til brukernes behov og gi en helhetlig og mer effektiv arbeids- og velferdsforvaltning (Nav). Det hadde lenge vært utfordringer med at mange stod varig eller midlertidig utenfor arbeidslivet. Regjeringen foreslo to statlige etater: en etat som skulle ha ansvar for tjenester og ytelser til personer i arbeidsfør alder som trengte hjelp til inntektssikring, og en etat som skulle ha ansvaret for pensjoner (som uførepensjoner og alderspensjon), familieytelser og refusjon for helsetjenester (St. meld. nr. 14 (2002–2003) s. 2). Videre ble det foreslått at kommune og stat skulle samarbeide om en førstelinjetjeneste for brukerne.

Ved kgl.res. 15. august 2003 ble det nedsatt et utvalg (Rattsø-utvalget), som fikk som mandat å utrede og vurdere løsninger med én felles etat. Utvalget la frem sin utredning 29. juni 2004, jf. NOU 2004: 13. Også dette utvalget anbefalte en modell med to statlige etater. Ifølge utvalget ville en annen modell kunne by på utfordringer med tanke på både intern kompleksitet, omstillingsevne og fleksibilitet, se NOU 2004: 13 kapittel 10. I mars 2005 ble St.prp. nr. 46 (2004–2005) lagt frem. Det ble der foreslått å opprette én statlig arbeids- og velferdsetat. Forslaget ble fulgt opp av Arbeids- og inkluderingsdepartementet i Ot.prp. nr. 47 (2005–2006). Se videre Innst. O. nr. 55 (2005–2006), Besl. O. nr. 59 (2005–2006), odelstingsvedtak 7. juni 2006 (sak nr. 1) og lagtingsvedtak 13. juni 2006 (sak nr. 5).

Loven er endret en rekke ganger.

Vesentlige endringer ble gjort ved innføringen av Nav-loven § 14 a, som ble tilføyd ved lov 19. desember 2008 nr. 106 (i kraft 1. februar 2010 ifølge kgl.res. 29. januar 2010 nr. 64). Senere ble § 4 a om behandling av personopplysninger tilføyd ved lov 4. desember 2020 nr. 132.

De siste endringene er gjort ved lov 11. juni 2021 nr. 78 (i kraft 1. august 2022) og lov 18. juni 2021 nr. 127 (i kraft 1. juli 2021). Ved førstnevnte lovendring ble § 15 fjerde ledd endret slik at Kongen i statsråd fikk hjemmel til å gi forskrift om individuell plan. Slik forskrift ble gitt i forskrift 22. juni 2022 nr. 1110. Videre ble det gitt en ny § 15 a om plikt for kontoret til å samarbeide med andre offentlige organer og tjenesteytere i oppfølgingen av en bestemt person som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Ved sistnevnte lovendring ble reglene om taushetsplikt vesentlig endret for å presisere at forvaltningsloven § 13 g om informasjonsdeling og annen behandling av taushetsbelagte opplysninger også gjelder for dem som er underlagt Nav-loven. Endringene tilrettela for en større adgang til å dele opplysninger med andre forvaltningsorganer. Lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven), i kraft 1. januar 2026, gir nye regler for innkrevingen hos Skatteetaten og alminnelig namsmann og sørger for en ny og helhetlig ordning for utleggstrekk, herunder nye arbeidsprosesser og IT-støtte som skal gjøre det enklere å administrere utleggstrekkene. Ved ikrafttredelsen av innkrevingsloven ble tidligere andre ledd i Nav-loven § 9 opphevet. Denne delen av Nav-loven § 9 hjemlet hvem som skulle opptre på vegne av staten ved rettslig innkreving og sikring av krav og i forhandlinger etter gjeldsordningsloven. Denne kompetansen ivaretas nå av innkrevingsmyndigheten etter bestemmelsene i innkrevingsloven § 36.

Egennavnet «Nav» ble ved etablering skrevet med store bokstaver (NAV), som var en forkortelse for «Ny arbeids- og velferdsforvaltning». Ordet «Nav» har gjennom årene blitt et egennavn og benevnes fra høsten 2024 med stor forbokstav og ellers små bokstaver, som andre egennavn.

Når loven benytter benevnelsen «bruker», er det en henvisning til borgere som benytter/bruker tjenester i eller fra Nav. «Bruker» har i Nav-loven ikke en legaldefinisjon tilsvarende den som finnes i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav f. Brukere av Navs tjenester er ikke sjelden både brukere av Navs tjenester og brukere av helse- og omsorgstjenester. Det kan derfor oppstå uklarheter. En bruker som søker bistand gjennom Nav, for eksempel ortopediske hjelpemidler, vil falle inn under brukerbegrepet etter Nav-loven. Samtidig vil denne brukeren også være bruker etter pasient- og brukerrettighetsloven. En bruker etter Nav-loven har ikke pasientrettigheter uten at dette er vurdert særlig i det enkelte tilfelle mot pasient- og brukerrettighetsloven.

Det mangler grundige og detaljerte juridiske fremstillinger om Nav som organisasjon, det vil si om lovbestemmelser i Nav-loven som oppretter og setter rammene for Arbeids- og velferdsetaten og Arbeids- og velferdsforvaltningen. I Gudrun Holgersens publikasjon omtales imidlertid organisasjonen Nav etter Nav-loven i et delkapittel. For øvrig finnes det juridiske fremstillinger om de materielle bestemmelsene i loven, for eksempel § 14 a om arbeidsevnevurdering, § 15 tredje ledd om individuell plan og § 7 om taushetsplikt. Se for eksempel

• Holgersen, Gudrun. Arbeidsavklaring og trygdeytelser. Fagbokforlaget, 2016, kapittel 4.2, s. 79–90.

• Kane, Aina A. «Navs vurdering av brukeres bistandsbehov – Rettssikkerhet ved overgang til arbeid». Tidsskrift for velferdsforskning, årg. 23, nr. 1, 2020, s. 35-48.

• Kane, Aina A. «Navs samarbeidsplikt som virkemiddel for arbeidsinkludering». I: Aina A. Kane og Øystein Spjelkavik, Arbeidsinkludering, læring og innovasjon i Nav. Orkana Akademisk, 2021, s. 191–214.

• Kane, Aina A. og Julia Köhler-Olsen. Personvern i Navs digitale saksbehandling. Digital praksis i arbeids- og velferdsforvaltning i lys av regelverk om taushetsplikt, personvern og informasjonsforvaltning. OsloMet – storbyuniversitetet, 2019.

• Pettersen, Ida Marie. «Organisering og samarbeid mellom kommune og Nav om introduksjonsprogrammet og hurtigsporet». I: Aina A. Kane og Øystein Spjelkavik, Arbeidsinkludering, læring og innovasjon i Nav. Orkana Akademisk, 2021, s. 219–311.

• Svele, Ane-Louise. «Arbeidsevnevurdering og aktivitetsplan som verktøy for Nav og som vilkår for trygderettigheter». Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett, årg. 9, nr. 1–2, 2012, s. 71–98.

Navs domene på Lovdata.no samler de mest sentrale lover, forskrifter, rundskriv m.m. som gjelder tjenester og ytelser i Nav. Nav har videre laget en endringslogg som gir en detaljert oversikt over endringer i enkelte rundskriv og vedlegg.

Sentrale forskrifter er blant annet

• forskrift 16. september 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsløshet

• forskrift 22. desember 2009 nr. 1810 om alderspensjon i folketrygden

• forskrift 18. desember 2009 nr. 1839 om legemidler til mennesker (legemiddelforskriften)

• forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 om arbeidsavklaringspenger

• forskrift 5. desember 2014 nr. 1602 om uføretrygd fra folketrygden

Av sentrale rundskriv kan blant annet nevnes

• RG30-00 – Rundskriv om Nav-loven – Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen – Hovednr. 30

• G-27/2017 om samarbeidet mellom kommunen og Arbeids- og velferdsetaten om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.