1. Lov 5. februar 1932 nr. 1 om ansvar for handlinger som påtales ved Riksrett (ansvarlighetsloven eller riksrl.) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Ansvarlighetslovens tittel var tidligere «lov om straff for handlinger som påtales ved riksrett».

Ansvarlighetsloven regulerer enkelte sider av det konstitusjonelle ansvaret etter Grunnloven § 86, der påtale- og domsmyndigheten forvaltes eksklusivt av henholdsvis Stortinget og Riksretten, se nærmere i note 1 til § 1.

2. Ansvarlighetsloven ble utarbeidet i forbindelse med riksrettsreformen i 1932, i kjølvannet av riksrettssaken mot statsminister Berge mfl. i perioden 1926–1927. De opprinnelige forarbeidene er Innst. O. I. (1932) Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen angående specialkomiteens (av 1927) innstilling om endringer i ansvarlighetslov og riksrettsreglement og utredningen til Specialkomiteen av 1927, det vil si Innstilling fra komiteen til revisjon av grunnlov, ansvarlighetslov og riksrettsreglement, O. Fredr. Arnesens Bok og Akcidenstrykkeri, 1929, som er inntatt som et vedlegg til Innst. S nr. 1 (1932). Innst. S nr. 1 (1932) inneholder for øvrig utenriks- og konstitusjonskomiteens innstilling til grunnlovsendringer i forbindelse med riksrettsreformen i 1932.

Riksrettsreformen i 2007 tok særlig sikte på å dempe det konstitusjonelle ansvarets politiske overtoner. Ansvarets rettslige karakter ble derfor styrket gjennom endringer i Grunnloven § 86; blant annet ble det konstitusjonelle ansvarets rekkevidde strammet inn, og Riksrettens sammensetning ble justert, slik at høyesterettsdommerne fikk en mer fremtredende stilling på bekostning av de «politiske» dommerne. Den sistnevnte kategorien av dommere skulle ikke lenger bestå av sittende stortingsrepresentanter utpekt for saken, men heller velges av Stortinget for en periode på seks år blant personer som verken er stortingsrepresentanter eller statsråder. I forbindelse med reformen ble også ansvarlighetsloven endret på flere punkter gjennom lov 30. mars 2007 nr. 13 om endringer i lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett og lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker; herunder fikk den sin nåværende tittel. Det sentrale forarbeidet til disse endringene i ansvarlighetsloven er Kosmo-utvalgets utredning Dokument nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen, som ble fulgt opp ved Innst. O. nr. 38 (2006–2007) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen angående representantlovforslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Berit Brørby og Ågot Valle om lov om endringer i lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett og lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker. Foruten Kosmo-utvalgets utredning er Innst. S. nr. 94 (2006–2007) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo, Inge Lønning, Lodve Solholm, Ågot Valle, Odd Holten, Berit Brørby og Carl I Hagen om endringer i Grunnloven §§ 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten) det sentrale forarbeidet for grunnlovsendringene som springer ut av riksrettsreformen i 2007.

3. Særskilt lovgivning om det konstitusjonelle ansvaret for medlemmer av de øverste statsmaktene har lang tradisjon. Ansvarlighetsloven avløste lov 7. juli 1828 indeholdende Straffebestemmelser for Statsraadets og Høiesterets Medlemmer for Embedsforbrydelser, samt for Storthingets og Rigsrettens Medlemmer for de Forbrydelser, de, som Saadanne, maatte begaae (ansvarlighetsloven 1828) og midlertidig lov 22. april 1927 nr. 5 om foreldelse av påtale i saker, som behandles ved Riksrett.

Ved enkelte anledninger har lovgiver vurdert å oppheve ansvarlighetsloven og ansvarlighetsloven 1828, men uten å erstatte den med en særskilt lov om konstitusjonelt ansvar. Argumentet for opphevelse har særlig vært en tanke om at særskilt lovgivning om det konstitusjonelle ansvaret er overflødig ved siden av det ansvaret som følger av den alminnelige straffelovgivningen med eventuelle tilpasninger, se blant annet redegjørelsen i Specialkomiteen av 1927 s. 24–26, Frøiland-utvalgets flertall i Dokument nr. 14 (2002–2003) s. 104–105, som ville avskaffe Riksretten, og senest Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 11–12.

Begrunnelsen for å holde fast ved en egen lov hviler på forestillinger om det konstitusjonelle ansvarets særegne karakter og prosessform: Det er «en himmelvid forskjel paa almindelige forbrydelser og de saakaldte politiske forbrydelser, – forbrydelser, som bestaar i krænkelse af mere eller mindre vigtige dele af statsforfatningen, eller som bestaar i misbrug af myndighed eller uforstandig benyttelse af den til skade for hele landet», se stortingsrepresentant Lars Kristian Abrahamsens bemerkninger i Ot.tid. (1901–02) s. 676 med tilslutning fra både Specialkomiteen av 1927 s. 26 og Kosmo-utvalget i Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 12.

4. Noen formålsbestemmelse inneholder ansvarlighetsloven ikke, og lovgiver har heller ikke på annen måte gitt autoritativt uttrykk for hvilke generelle hensyn som loven skal ivareta.

Ansvarlighetslovens formål sammenfaller ikke fullt ut med begrunnelsen for reglene om det konstitusjonelle ansvaret, men står i nær forbindelse med og må forstås i lys av dette ansvaret. Ansvarlighetsloven virker nemlig i forlengelsen av det konstitusjonelle ansvaret etter Grunnloven § 86, som helt overordnet skal motvirke brudd på konstitusjonelle rettsregler og at statsmakt misbrukes til skade for folket eller enkeltindividet.

Generelt sett er det en rekke forhold som bidrar til at konstitusjonelle rettsregler etterleves. En «sterk og ensartet rettsoverbevisning» i folket er «en mer virkningsfull beskyttelse for den bestående ordning enn noen institusjonell kontrollordning kan gi», se Frede Castberg, Norges statsforfatning, bind II, 3. utgave, Universitetsforlaget, 1964 (Castberg 1964) s. 311. Samtidig inneholder Grunnloven også en rekke institusjonelle kontrollordninger og regler som skal motvirke overtredelser av konstitusjonelle rettsregler og legge til rette for at det kan reageres mot brudd på slike rettsnormer, for eksempel domstolskontroll av myndighetsbeslutninger, jf. §§ 88, 89 og 95, parlamentarisk ansvar og kontroll, jf. §§ 15 og 75, samt ytringsfrihet og en robust offentlighet, jf. § 100. Blant Grunnlovens garantier mot at forfatningens regler brytes, har likevel det konstitusjonelle ansvaret i § 86 en særstilling. Dette er den eneste ordningen som åpner for å holde de som forvalter statsmakt, i siste instans individuelt ansvarlige – på strafferettslig eller erstatningsrettslig grunnlag – for deres brudd på Grunnlovens regler.

Siden ansvarlighetsloven konkret angir handlinger som statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere kan trekkes til ansvar for, og rettsvirkningene ved overtredelse, bidrar loven til at det konstitusjonelle ansvaret etter Grunnloven § 86 kan realiseres. Straffetrusselen i loven og håndhevelsen av ansvaret kan dermed bidra til å forebygge grunnlovsbrudd, slik at de verdiene som bærer de konstitusjonelle pliktene, sikres. Med andre ord kan ansvarlighetslovens straffebud gi ønskede preventive virkninger, omtrent slik straffelovgivningen for øvrig antas å gjøre. Dette må antas å være ansvarlighetslovens hovedformål.

Samtidig ivaretar ansvarlighetsloven også viktige rettssikkerhetshensyn med klangbunn i både Grunnloven selv, jf. § 96 første ledd, og det internasjonale menneskerettsvernet, især Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7. Loven angir mer spesifikt hvilke forbrytelser de konstitusjonelt ansvarlige kan straffes eller idømmes erstatning for. Den legger dermed til rette for at de ansvarlige kan forutberegne sin rettsstilling og innrette egen adferd deretter. Dette kan være av særlig betydning når en konstitusjonell plikt ikke tydelig lar seg utlede av Grunnlovens tekst isolert sett, men følger per fortolkning.

5. Det nærmere forholdet mellom ansvarlighetsloven og Grunnloven er sammensatt.

Oppmerksomhet om Grunnlovens regler om det konstitusjonelle ansvaret er for det første en forutsetning for å klargjøre innholdet i ansvaret etter ansvarlighetsloven. Særlig viktig er at det objektive gjerningsinnholdet som kan utledes av straffebudene i ansvarlighetsloven kapittel 2 og 3, må holdes innenfor rammene av de korresponderende «konstitusjonelle plikter», jf. Grunnloven § 86, som kan utledes av Grunnloven, som avgrenser området for Riksrettens domsmyndighet. Innstramningen av området for riksrettsansvaret fra «strafbart Forhold, de [konstitusjonelt ansvarlige] som saadanne maatte gjøre sig skyldige i» til brudd på «konstitusjonelle plikter» var et sentralt element i riksrettsreformen i 2007, se nærmere Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 12–14. Hvilke rammer Grunnloven § 86 og øvrige grunnlovsregler her setter, kan gi opphav til vanskelige statsrettslige spørsmål som det ikke skal gis definitive svar på i denne kommentaren, men enkelte forhold nevnes i note 1 til § 1 og i noen grad i tilknytning til de enkelte bestemmelsene.

For det andre kan det også tenkes at ansvarlighetsloven selv må tillegges en viss betydning når innholdet i de konstitusjonelle pliktene skal fastlegges. Hvis rekkevidden av det konstitusjonelle ansvaret er uklart, kan det standpunktet som lovgiver har inntatt gjennom ansvarlighetsloven, være av interesse for grunnlovstolkningen. Dette må særlig gjelde hvis dette standpunktet også lar seg forankre i rettskilder knyttet til riksrettsreformen i 2007, da både ansvarlighetslovens bestemmelser ble vurdert og området for det konstitusjonelle ansvaret etter Grunnloven § 86 ble strammet inn ved grunnlovsvedtak 20. februar 2007.

Foruten slike rettskildemessige dimensjoner som springer ut av samspillet mellom ansvarlighetsloven og Grunnloven, bidrar ansvarlighetsloven for det tredje til å oppfylle materielle grunnlovsregler. Straffebudene i ansvarlighetsloven angir, som andre straffebud, en handlingsbeskrivelse og en strafferamme. De innfrir dermed gjennomgående de grunnleggende rettssikkerhetskravene som stilles til utformingen av et straffansvar i medhold av det strafferettslige legalitetsprinsippet i Grunnloven § 96 første ledd.

6. For det konstitusjonelle ansvaret gir det strafferettslige legalitetsprinsippet opphav til særlige problemer, som fortjener en noe bredere omtale. Spørsmålet om Grunnloven § 96 rettslig sett kommer til anvendelse i riksrettssaker, og eventuelt hvordan, angår nemlig behovet for å ha en ansvarlighetslov overhodet, de generelle rammene for tolkningen av ansvarlighetsloven og forholdet mellom de konstitusjonelle pliktene i § 86 og lovgivning om det konstitusjonelle ansvaret.

Lovgiver har generelt søkt å utforme ansvarlighetsloven i tråd med de idealene som det strafferettslige legalitetsprinsippet bygger på, se Specialkomiteen av 1927 s. 34–35 og Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 33. Dette er også bakgrunnen for avskaffelsen av landsskadelighetsalternativet i Grunnloven § 30 og den tilsvarende endringen i den korresponderende bestemmelsen i ansvarlighetsloven § 11, se Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 22 og note 1 til § 11.

Hvorvidt Grunnloven § 96 rettslig sett også kommer til anvendelse, og hvilken betydning det strafferettslige legalitetsprinsippet eventuelt har i saker om konstitusjonelt ansvar, er også tatt opp til drøftelse i ansvarlighetslovens forarbeider. Men ved både riksrettsreformen i 1932 og riksrettsreformen i 2007 vek lovgiver tilbake fra å innta et bestemt standpunkt, se Specialkomiteen av 1927 s. 34–35 og Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 33. Spørsmålet må da besvares med utgangspunkt i rettskilder uten umiddelbar tilknytning til ansvarlighetsloven.

Hvis det strafferettslige legalitetsprinsippet i Grunnloven § 96 gjelder i saker for Riksretten, vil det statsrettslig sett være påkrevet med en ansvarlighetslov for å realisere det konstitusjonelle ansvaret. Samtidig kan det også innebære at det i riksrettssaker må stilles strenge krav til utformingen og fortolkningen av ansvarlighetsloven (og straffelovgivningen for øvrig). Hvis Riksretten skal idømme et straffansvar, må ansvaret i tilfelle kunne forankres i et straffebud som er tilstrekkelig presist og ligge innenfor rammen av ordlyden, uten at det er rom for utvidende tolkninger og analogislutninger. Dette vil styrke den konstitusjonelt ansvarliges rettssikkerhet og gi et vern mot misbruk, men på den annen side innebærer det også at Stortinget som lovgiver reelt sett vil ha stor innflytelse over det konstitusjonelle ansvarets innhold, med mulighet til å uthule ansvaret. Hvis det først erkjennes at konstitusjonelle forbrytelser kan anta en karakter som gjør det vanskeligere å fange dem inn gjennom presise handlingsbeskrivelser på forhånd, kan også det tale mot en like streng forståelse av det strafferettslige legalitetsprinsippet som i alminnelige straffesaker.

Denne spenningen mellom hensyn som tilsynelatende ikke lett lar seg forene, er antagelig grunnen til at det opp gjennom tiden har gjort seg gjeldende noe ulike oppfatninger om betydningen av Grunnloven § 96 første ledd i saker for Riksretten.

Den tradisjonelle oppfatningen er at Grunnloven § 96 gjelder helt generelt i riksrettssaker. Bestemmelsen «tjener til Beskyttelse lige saavel for Statsraadets, Storthingets og Høiesterets Medlemmer som for andre», og «Ansvarlighetsloven [må] udtømmende opregne og nøiagtigen bestemme alle Pligtovertrædelser, for hvilke constitutionelt ansvarlige Personer skulle kunne straffes», se Torkel Halvorsen Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning, bind III, 2. utgave, P. T. Mallings Boghandels Forlag, 1893 (Aschehoug 1893) s. 439 og 440. En lignende oppfatning gir seg til uttrykk hos enkelte av de høyesterettsdommerne som inngikk i mindretallsfraksjonen i dommen i riksrettssaken mot regjeringen Selmer, se førstvoterende assessor Hansteen og fjerdevoterende assessor Ottesen i Dokument nr. 1 (1930) henholdsvis på s. 114 og 154.

Det har også vært hevdet at Grunnloven § 96 kun gjelder når en riksrettssak omhandler alminnelige forbrytelser i tjenesten og ikke ved forgåelser av en genuin konstitusjonell karakter, se Mikael H. Lie, Minister-ansvaret ute og hjemme, A. W. Brøggers Boktrykkeris Forlag, 1926 (Lie 1926) s. 106. Dette skillet ble særlig satt i sammenheng med Grunnloven § 30 tredje ledd om statsrådenes plikt til å protestere mot enkelte kongelige resolusjoner. For det første er det vist til at den vagt formulerte plikten, som statsrådene tidligere hadde til å protestere mot en beslutning som «øiensynligen er skadelig for Riget», i seg selv ikke kan forenes med det strafferettslige legalitetsprinsippet, og at sistnevnte derfor må vike; landsskadelighet «kan ikke defineres i nogen lov», se Lie 1926 s. 107. Som nevnt ble alternativet om landsskadelighet opphevet ved grunnlovsvedtak 20. februar 2007, og de alternativene som står igjen, er manglende protest mot statsrådsbeslutninger som strider mot «statsformen» eller «rikets lover», se Grunnloven § 30 tredje ledd første punktum. For det andre er det blitt fremholdt at når Grunnloven § 30 tredje ledd annet punktum selv fastslår konstitusjonelt ansvar for unnlatelsen av å protestere mot så vel landsskadelige som grunnlovs- eller lovstridige statsrådsbeslutninger og riksrettstiltale som en mulig følge i forlengelsen, så kan ikke lovhjemmel være et ytterligere vilkår for ansvarets realisering, se Lie 1926 s. 107: «Bestemmelsens effektivitet, hvad der her er etablert av forfatningsgarantier, kan ikke være avhengig av, hvorvidt en særskilt lov i emnet er emanert.»

Tanken om å avgrense legalitetsprinsippet for å sikre gjennomslag for Grunnloven § 30 tredje ledd vant først en viss støtte. Dette kom særlig til uttrykk i riksrettssaken mot statsminister Berge mfl. knyttet til spørsmålet om statsrådsansvaret kunne begrenses av foreldelsesregler i straffeloven 1902 (lov 22. mai 1902 nr. 10), se for eksempel følgende uttalelse blant tredjevoterende assessor Bonnevies bemerkninger om betydningen av Grunnloven § 96 i Riksrettstidende 1926/1927 s. 2074:

«[S]elv om § 96 i grunnloven måtte ansees for her å nødvendiggjøre en lov, så betydde ikke dette at en sådan lov stod helt fritt og kunde gis et innhold som helt gjorde ministeransvaret illusorisk eller uthulet det utover rimelighetens grenser. Men jeg mener … at der i virkeligheten ikke trengtes eller var tenkt på nogen særskilt senere lov her. Grunnlovens § 30 er selv en lov så god som nogen, og ingen som dømmes efter selve grunnlovens bokstav, kan beklage sig over at han ikke dømmes efter lov.»

Dette synspunktet ble senere kritisert i den statsrettslige teorien, som heller la til grunn at disse grunnlovsbestemmelsene gjelder side om side og ikke skal avgrenses mot hverandre. Konsekvensen er da at § 96 står i veien for at § 30 «gi[r] riksretten fri myndighet til å fastsette en hvilken som helst straff for en hvilken som helst forsømmelse av protestplikten», se Castberg 1964 s. 337 og tilsvarende hos fjerdevoterende assessor Backer i riksrettssaken mot statsminister Berge mfl. i Riksrettstidende 1926/1927 s. 2089. Samtidig ble det understreket at «[l]ovgiveren er etter grunnlovens § 30 statsrettslig forpliktet til å tilveiebringe lovbestemmelser som rammer med straff det medlem av statsrådet som er ansvarlig for en forfatningsstridig, lovstridig eller øyensynlig landsskadelig beslutning av kongen», se Castberg 1964 s. 338 og tilsvarende i Aschehoug 1893 s. 451. I nyere juridisk teori er det også lagt til grunn at Grunnloven § 96 får anvendelse for det konstitusjonelle ansvaret helt generelt, herunder også innenfor anvendelsesområdet til § 30 tredje ledd, se Eivind Smith, Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget, Universitetsforlaget, 1997 s. 51 og Konstitusjonelt demokrati. Statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys, 6. utgave, Fagbokforlaget Akademisk, 2024 s. 230 samt Bjørn O. Berg, «Riksretten – en anakronisme?», i Eivind Smith (red.), Makt uten ansvar? Om Riksretten i vår tid, Tano Aschehoug, 1997 s. 65–165 på s. 82.

Det å oppgi det strafferettslige legalitetsprinsippet i saker om konstitusjonelt ansvar står seg neppe mot en moderne rettsoppfatning. Det ville også harmonere dårlig med siktemålet med riksrettsreformen i 2007 om å underbygge det konstitusjonelle ansvarets rettslige karakter ved å dempe dets politiske overtoner. Men selv om Grunnloven § 96 gjelder, er det fortsatt grunn til å spørre om det må gjøres enkelte reservasjoner med tanke på hvilke konsekvenser som dermed utledes av bestemmelsen. Et spørsmål er om det skal ha noen betydning for det strafferettslige legalitetsprinsippet at handlingsnormen i saker for Riksretten følger av en konstitusjonell plikt. Det kan tale for ikke å behandle selve ordlyden i ansvarlighetslovens straffebud som en like absolutt grense for straffansvaret som ellers (sml. for eksempel Rt-2011-469), i hvert fall hvis et ansvar med tilstrekkelig klarhet lar seg forankre i øvrige rettskilder knyttet til den konstitusjonelle plikten.

I forlengelsen kan det også spørres om det er en kjerne i det konstitusjonelle ansvaret som Riksretten uansett må kunne pådømme, til tross for et eventuelt fravær av parallell hjemmel i formell lov. For statsrådenes protestplikt følger det som nevnt uttrykkelig av Grunnloven § 30 tredje ledd at brudd skal kunne møtes med et ansvar for Riksretten. Dette trenger ikke å bety at § 96 ikke tjener noen funksjon, og at Stortingets lovgivning her er uten betydning, men § 30 kan utgjøre en skranke mot lovregler som gjør urimelige innhugg i mulighetene til å realisere statsrådenes ansvar. Hensynet til statsrådenes forutberegnelighet, som § 96 skal sikre, kan uansett sies å være godt nok ivaretatt gjennom bestemmelsen i § 30, slik assessor Bonnevie la til grunn i riksrettssaken mot statsminister Berge mfl., se uttalelsen sitert over. For øvrig må lovgiver ha stor frihet til å regulere det konstitusjonelle ansvaret nærmere, med den konsekvens at § 96 begrenser Riksretten til å dømme i henhold til alminnelig lov. Om Stortinget reelt sett kan avskaffe hele eller større deler av det konstitusjonelle ansvaret etter § 86 ved et alminnelig lovvedtak, kan nok likevel diskuteres, se slik også en fraksjon blant høyesterettsdommerne i riksrettssaken mot statsminister Berge mfl. ved annenvoterende assessor Schie og femtevoterende assessor Hazeland i Riksrettstidende 1926/1927 henholdsvis på s. 2070–2071 og s. 2105–2106 og motsatt hos fjerdevoterende assessor Backer på s. 2089–2090.

Betydningen av at Stortinget reelt sett kan begrense det konstitusjonelle ansvaret, bør uansett ikke overdrives. For det første er brudd på konstitusjonelle plikter ikke nødvendigvis virkningsløse selv om Riksretten ikke kan idømme et straffansvar. Riksretten kan etter omstendighetene idømme et erstatningsansvar, og andre konsekvenser kan også være aktuelle utenfor Riksretten, se ovenfor i merknad 4. For det andre kan problemet falle bort avhengig av hvordan Grunnloven §§ 96 og 97 forholder seg til hverandre på dette spesielle området. Skranken i § 96 vil ha begrenset betydning hvis Stortinget innrømmes en viss adgang til å bøte på en hjemmelssvikt etter at det konstitusjonelle pliktbruddet er oppdaget. Siden handlingsnormene i riksrettssakene allerede har forankring i Grunnloven selv (det må foreligge brudd på en konstitusjonell plikt), kan det hevdes at den konstitusjonelt ansvarlige ikke nødvendigvis utsettes for noen vilkårlig behandling hvis den parallelle hjemmelen i alminnelig lov først kommer på plass etter handlingen. I så fall er det ikke sikkert at § 97 bør utgjøre et like absolutt hinder på dette området som ellers, sml. argumentasjonen om forholdet mellom den internasjonale strafferetten og §§ 96 og 97 hos førstvoterende i Rt-1946-198 på s. 200 flg., fraveket ved Rt-2010-1445. Med andre ord kan det argumenteres for at Stortinget må ha en viss adgang til å bøte på mangler i ansvarlighetsloven etter at handlingen er foretatt, men før det tas ut tiltale for Riksretten etter § 86.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i noen grad utpenslet innholdet i EMK artikkel 7 med tanke på riksrettssaker. Storkammerdommen 6. januar 2011 i saken Paksas mot Litauen (EMDN-2004-34932) sprang ut av en sak mot den litauiske presidenten for konstitusjonsdomstolen om hvorvidt det var begått brudd på konstitusjonen. Ileggelse av straff eller andre sanksjoner var ikke et tema i saken, noe som ledet EMD til å konkludere med at verken EMK artikkel 6 eller 7 da kunne få anvendelse, se avsnitt 66–68. Den litauiske ordningen er ikke sammenlignbar med den norske Riksretten, som tvert imot kan idømme straff og andre rettsfølger. EMK artikkel 7 må derfor i utgangspunktet få anvendelse i en norsk riksrettssak, men det er mulig at de særskilte trekkene ved ansvarets utforming, med handlingsnormer forankret i konstitusjonelle rettsregler, kan påvirke hvordan det konvensjonsbaserte hjemmelskravet vil praktiseres, sml. storkammerdommen 23. november 2017 Haarde mot Island (EMD-2012-66847) avsnitt 127–132.

7. Ansvarlighetsloven er i hovedsak en straffelov, men den gir isolert sett en ufullstendig beskrivelse av straffansvarets rekkevidde og innhold ved konstitusjonelle pliktbrudd. Dette viser seg gjennom lovens utforming og var tilsiktet fra lovgivers side, se Specialkomiteen av 1927 s. 33:

«Ved utformningen av en særskilt lov om straff for de handlinger som efter Grunnloven er gjenstand for påtale ved Riksrett må det efter komiteens mening være det ledende synspunkt, at denne lov skal supplere bestemmelsene i den almindelige straffelovgivning, mens det hverken er påkrevet eller hensiktsmessig at der blir gitt en lov som – forsåvidt de konstitusjonelt ansvarlige personer angår – helt avløser den almindelige straffelov.»

Ansvarlighetsloven må derfor ses i sammenheng med straffelovgivningen for øvrig, som på viktige punkter utfyller og presiserer reglene i ansvarlighetsloven, se Specialkomiteen av 1927 s. 33–34, Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 23–24 og note 3 til § 1. Synspunktet gir seg dels til uttrykk ved at flere elementer i den alminnelige strafferetten må bringes inn dersom det skal gis et dekkende bilde av ansvaret etter ansvarlighetsloven; herunder må loven suppleres med strafferettens regler om straffansvarets personelle (medvirkning) og tidsmessige (forsøk) utstrekning, straffrihetsgrunner, subjektiv skyld og skyldevne. Dels gir det seg også til uttrykk ved at strafferettens spesielle del kan tilby hjemler for straff ved brudd på konstitusjonelle plikter som kommer i tillegg til ansvarlighetslovens egne straffebud.

8. Siden 1814 har det vært åtte riksrettssaker, den siste mot statsminister Berge mfl. i 1926–1927. Voteringene i de syv første riksrettssakene er inntatt i Dokument nr. 1 (1930) med vedlegg. Den siste riksrettssaken, mot statsminister Berge mfl., er inntatt i Riksrettstidende 1926/1927. Ordningens historiske utvikling og de enkelte sakene er grundig behandlet i Hilde Ruus, «§§ 86 og 87», i Ola Mestad og Dag Michalsen (red.), Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020, Universitetsforlaget, 2021 s. 802–834. Av andre nyere fremstillinger som diskuterer det konstitusjonelle ansvaret og Riksretten, kan særlig Marius R. Gulbranson, Riksrett. Sovende motmakt, Cappelen Damm Akademisk, 2024 nevnes.