Lov 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Lovens kapittel I (virkeområde), III (tilbakelevering av bortførte barn etter Haagkonvensjonen), IV (saksbehandlingen) og V (ymse bestemmelser) trådte i kraft 1. april 1989, mens kapittel II (anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar mv. etter Europarådkonvensjonen) trådte i kraft 1. mai 1989. Se § 22 og kgl.res. 17. februar 1989 nr. 93.

Loven gjennomfører den europeiske konvensjon 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar (Europarådskonvensjonen) og Haagkonvensjonen 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring.

Europarådskonvensjonen trådte i kraft i Norge 1. mai 1989, mens Haagkonvensjonen trådte i kraft 1. april 1989. Begge konvensjonene er inntatt som vedlegg til loven. Det følger av førstnevnte konvensjon at en avgjørelse om foreldreansvar og samværsrett som er truffet i en konvensjonsstat, skal kunne anerkjennes og fullbyrdes i Norge. Tilsvarende vil en avgjørelse som er truffet i Norge, kunne bli anerkjent og tvangsfullbyrdet i en annen konvensjonsstat. Videre følger det av sistnevnte konvensjon at et barn som er ulovlig bortført eller holdt tilbake i Norge, straks må leveres tilbake.

Det følger av lovens forarbeider at formålet med tilslutningen til de to konvensjonene var å bli en del av et internasjonalt samarbeid som skulle motvirke ulovlig barnebortføring av barn i internasjonale forhold. Se Ot.prp. nr. 52 (1987–88) s. 3. Andre sentrale forarbeider er Innst. O. nr. 84 (1987–88), Besl. O. nr. 105 (1987–88), odelstingsvedtak 6. juni 1988 og lagtingsvedtak 10. juni 1988.

Ved forskrift 28. januar 2020 nr. 89 ble sentralmyndighet etter lovens § 5 delegert til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Ellers er det pr. april 2024 ikke gitt andre sentrale forskrifter i medhold av loven.

Loven en endret en rekke ganger, sist ved lov 20. desember 2018 nr. 114. Ved den siste lovendringen fikk § 5 et nytt annet ledd som regulerer sentralmyndighetens rett til å innhente nødvendige opplysninger fra Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt. Det er stort sett kun gjort mindre endringer i loven siden vedtakelsen, men en mer omfattende endring fulgte av lov 18. desember 2015 nr. 126 del I. Endringen berørte barnebortføringsloven §§ 1, 12, 13, 16, 17 og 18. Videre ble det inntatt en ny § 19 a om sentralmyndighetens underretning til barnevernstjenesten.

Både nasjonal og internasjonal rettspraksis er relevant ved tolkningen av barnebortføringsloven. En oversikt over sentrale rettsavgjørelser er tilgjengelig i Torunn Elise Kvisberg, Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring, Gyldendal Akademisk, 2009 (eller e-bok, 2014). Som eksempel på nyere nasjonale avgjørelser kan nevnes Høyesteretts dom 26. juni 2017 (HR-2017-1251-A), der en mor hadde tatt med seg en datter, som hun og faren hadde felles foreldreansvar for, ut av landet. Barnet ble tilbakeført etter ca. fire måneder. Ved straffutmålingen la Høyesterett vekt på at lovbruddet var belastende for faren, og at domfelte ikke hadde brakt barnet frivillig tilbake til Norge. Videre kan Høyesteretts dom 25. januar 2022 (HR-2022-207-A) være av interesse. Saken gjaldt et foreldrepar som hadde reist til England med sine to barn kort tid etter at kommunen hadde varslet dem om at det ville bli reist sak for fylkesnemnda om overtakelse av omsorgen for barna. Fylkesnemnda fattet vedtak om omsorgsovertakelse to måneder etter utreisen. Høyesterett la til grunn at fylkesnemnda hadde jurisdiksjon til å vedta omsorgsovertakelse, og at norske domstoler hadde jurisdiksjon til å overprøve vedtaket til tross for at barna fortsatt bodde i England. Foreldrenes tilbakeholdelse av barna etter at vedtaket var truffet, var ulovlig. Agder lagmannsretts kjennelse 8. april 2015 (LA-2015-49567) er en annen interessant avgjørelse. Saken gjaldt en mor som hadde flyttet med barna til Norge fra Polen. Faren begjærte barna tilbakelevert, men begjæringen førte ikke frem. Moren hadde alene foreldreansvaret i henhold til polsk dom. Spesielle begrensninger i foreldreansvaret som var satt i dommen, kunne ikke tolkes slik at retten til valg av bosted var begrenset. Tilbakelevering kunne heller ikke kreves med den begrunnelse at fars rett til samvær med barna ble vanskeliggjort. Det ble også lagt til grunn at Haagkonvensjonen og barnebortføringsloven § 11 ikke gjelder samværsrett. Faren fikk dermed ikke medhold.

Av juridisk litteratur er blant annet følgende verk av interesse:

• Torunn E. Kvisberg, Internasjonal barnebortføring – med hovedvekt på Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980, Ad Notam Gyldendal, 1994

• Hans Petter Lundgaard, Innføring i internasjonal privatrett, 3. utg., Universitetsforlaget, 2000

• Mary-Ann Hedlund, Barnerett – i et internasjonalt perspektiv, Fagbokforlaget, 2008

• Gudrun Holgersen, Barnerett, Høyskoleforlaget, 2008

• Kjersti Berg Sand, «De strafferettslige aspekter ved en omsorgsunndragelse – med særlig vekt på barnets beste og internasjonale forhold», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, Vol. 7, utg. 3., 2009 s. 156–201

• Knut Lindboe, Barnevernrett, 6. utg., Universitetsforlaget, 2012

• Anne Marie Selvaag, Mekling i barnebortføringssaker, 2013

• Anne Marie Selvaag, Hensiktsmessig behandling av barnebortføringssaker ved norske domstoler, 2013

• Torunn E. Kvisberg, Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring, Gyldendal Norsk Forlag, 2009 (eller e-bok av 2014)

• Peter og Tone Sverdrup Lødrup. Oversikt over familieretten, 4. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2014 (eller e-bok av 2015)

• Lucy Smith, Peter Lødrup og Kirsten Sandberg, Barn og foreldre, 8. utg., Gyldendal, 2020

• Helge Thue, Internasjonal privatrett. Personrett, familierett og arverett. Alminnelige prinsipper og de enkelte reguleringer, Gyldendal akademisk, 2021 (e-bok).

Av sentrale rundskriv kan Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv 18. desember 2015 (G-2015-6) om internasjonal barnebortføring nevnes. I rundskrivets kapittel 12 listes blant annet sentrale høyesterettsavgjørelser fra 1991 til 2015. Videre gis en oversikt over andre relevante kilder, som nettsider, dokumenter og litteratur.

På Regjeringens nettsider er det tilgjengeliggjort en egen side om internasjonal barnebortføring. På denne siden finnes hjelp, råd og kunnskap for foreldre og andre aktører som kommer i kontakt med slike saker. Regjeringen har også en egen side med oversikt over relevante nettsider og litteratur.

Andre relevante nettsider er:

• Europarådets nettsider

• Haagkonferansen for internasjonal privatrett (www.hcch.net)

• Haagkonferansens database INCADAT (International Child Abduction Database)