Lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område (lov om nordiske privatrettslige dommer) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Departementet har utarbeidet et eget rundskriv i G-1977-273 (ikke digitalt tilgjengelig).

Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 39 (1976–77), Innst. O. nr. 70 (1976–77), Ot. forh. (1976–77) s. 764–767 og Lt. forh. (1976–77) s. 115. Loven har vært gjenstand for flere endringer siden vedtakelsen, jf. kommentarene til de enkelte bestemmelsene.

Loven er også omtalt i Stein Rognlien, Luganokonvensjonen. Norsk kommentarutgave. Internasjonal domsmyndighet i sivile saker, Juridisk Forlag, 1993 s. 42–59.

Loven implementerer konvensjon 11. oktober 1977 nr. 2 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser på privatrettens område, jf. også lov 10. juni 1977 nr. 72 om samtykke til ratifikasjon av konvensjonen. Dette er en rammekonvensjon, som fylles ut og gjennomføres gjennom nasjonal lovgivning. Både konvensjonen og utkast til lover i Danmark, Finland og Sverige er inntatt som vedlegg til Ot.prp. nr. 39 (1976–77).

Konvensjonen bygger videre på samarbeidet de nordiske landene allerede hadde etablert på dette området, se blant annet konvensjon 16. mars 1932 mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer.

Alle de nordiske landene, unntatt Island (pr. 1. mai 2026), har ratifisert konvensjonen. For Island gjelder dermed fortsatt den tidligere gjeldende konvensjon 16. mars 1932, se også note 1 til § 13, note 1 til § 14 og stjernenote til konvensjon 16. mars 1932.

Loven har som formål å legge opp til så ensartede regler som mulig mellom de nordiske landene, jf. innledningen i Innst. O. nr. 70 (1976–77). Da loven trådte i kraft, utvidet den omfanget av dommer og andre avgjørelser som anerkjennes og fullbyrdes i Norge.

Loven inneholder ingen direkte regler om domstolenes kompetanse på tvers av landegrensene, og den er derfor ikke til hinder for å utnytte kompetansen etter for eksempel lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 4-3 andre ledd. Loven inneholder imidlertid regler for fullbyrdelsesstadiet som indirekte regulerer verneting, ved å regulere hvilke vernetingsregler som kan ligge til grunn for dommer for at de skal kunne fullbyrdes. Se også tvisteloven § 19-16, som gjelder rettskraft for utenlandske rettsavgjørelser.

Etter at alle de nordiske landene har tiltrådt Luganokonvensjonen (konvensjon 30. oktober 2007 nr. 27 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker), har loven mistet mye av sin betydning. Både denne loven og den underliggende konvensjonen viker for reglene i Luganokonvensjonen, se denne lovens § 7 nr. 2 og Luganokonvensjonen artikkel 65. Luganokonvensjonen er gjort til en del av norsk rett ved henvisning i tvisteloven § 4-8. Den norske versjonen av Luganokonvensjonen er også inntatt som vedlegg til tvisteloven.

Loven regulerer likevel enkelte forhold som faller utenfor Luganokonvensjonen, se særlig §§ 3 til 5 og § 7 bokstav a. Loven har dermed beholdt sin betydning for flere saksforhold og tvangsgrunnlag.