Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer, implementert ved lov av 16. mars 1932, hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Konvensjonen har til formål å oppstille felles regler om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske rettsavgjørelser og rettsforlik på privatrettens område.

Konvensjonen inneholder 14 artikler, med regler om anerkjennelse og fullbyrding som ikke allerede var omfattet av de øvrige nordiske konvensjoner på privatrettens område (som eksempelvis konvensjonen 6. februar 1931 om ekteskap, adopsjon og vergemål, implementert ved lov 6. februar 1931).

Artikkel 1–4 gjelder anerkjennelse, artikkel 5–9 gjelder fullbyrdelse, og artikkel 10–13 fastsetter begrensninger i konvensjonens anvendelsesområde blant annet opp mot andre regelsett. Artikkel 14 regulerer ratifikasjon og ikrafttredelse. Konvensjonen ble ratifisert for Norge ved resolusjon 30. juni 1932 og trådte i kraft som norsk lov 1. juli 1933.

Konvensjonen ble avløst av en ny nordisk konvensjon 11. oktober 1977, se lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område.

Forholdet mellom 1932- og 1977-konvensjonen er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 39 (1976–77) og i Innst. O. nr. 70 (1976–77). Det er inntatt opphevings- og overgangsbestemmelser til konvensjonen fra 1932 i 1977-konvensjonen artikkel 3. Det følger av denne at 1977-konvensjonen trer i stedet for 1932-konvensjonen for de stater som har tiltrådt konvensjonen. 1932-konvensjonen gjelder likevel for avgjørelser som er truffet og forlik som er inngått før konvensjonens ikrafttredelse. De øvrige nordiske land, med unntak av Island, har tiltrådt og ratifisert 1977-konvensjonen.

I dag reguleres de fleste spørsmål om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske avgjørelser av Luganokonvensjonen, se stjernenoten til lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område med videre henvisninger.

Konvensjonen har derfor, pr. mai 2026, bare betydning for dommer som er eldre enn fra 1978, og for rettsforhold som gjelder Island.

Konvensjonen ble sist tatt inn i Norges Lover i 1985. Konvensjonen var også gjennomført i norsk rett særlig ved de dagjeldende reglene i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 167 (rettsavgjørelser) og § 168 (forvaltningsavgjørelser og rettsforlik), lov 13. august 1915 nr. 7 om tvangsfuldbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) § 3 nr. 10 og lov 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt § 11.