Om forskriften

Forskrift 12. juni 2020 nr. 1192 til havenergilova (havenergilovforskrifta) er gitt ved kongelig resolusjon 12. juni 2020 og trådte i kraft 1. januar 2021, jf. § 22. Forskriften er vedtatt med hjemmel i lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova), se § 1-2 sjette og syvende ledd, § 2-1, § 3-3, § 3-4 første ledd, § 3-5 tredje ledd, § 4-1 tredje ledd, § 9-5 første ledd andre punktum, § 10-4 tredje ledd og § 10-13.

Havenergilovforskrifta er den sentrale forskriften til havenergilova, ettersom det kun er vedtatt én annen forskrift med hjemmel i denne loven, se forskrift 15. september 2015 nr. 1066 om merking av og etablering av sikkerhetssoner tilknyttet innretning for fornybar energiproduksjon.

Havenergilovforskrifta er inndelt i seks kapitler som nærmere regulerer konsesjonsprosessen for vindkraft til havs. Det første kapittelet definerer forskriftens virkeområde. Reglene om utlysning, prekvalifisering og tildeling av prosjektområder er regulert i kapittel 2A. Kapittel 2 dekker reglene for melding, prosjektspesifikk konsekvensutredning, konsesjon og detaljplan. Reglene om erstatning til fiskere for økonomisk tap som følge av vindkraft til havs er nedfelt i kapittel 3. Kapittel 4 dekker alminnelige bestemmelser, herunder departementets kompetanse til å stille vilkår, NVEs adgang til å føre kontroll og tvangsmulkt ved brudd på forskriften. Kapittel 5 adresserer lovens ikrafttredelse, som fant sted 1. januar 2021.

Både havenergilova og havenergilovforskrifta hører under Energidepartementet (ED), tidligere kjent som Olje- og energidepartementet frem til 1. januar 2024.

Kort om konsesjonsordningen

Havenergilova etablerer, sammen med havenergilovforskrifta, en konsesjonsordning for retten til å utnytte fornybare energiressurser til havs, som i utgangspunktet er eksklusivt forbeholdt staten, jf. havenergilova § 1-3. Enhver annen aktør enn staten er derfor avhengig av å inneha en konsesjon for å kunne bygge, eie eller drive produksjonsanlegg eller nettanlegg til havs. Dette gjelder også ved ombygging eller utvidelse av eksisterende anlegg, jf. havenergilova §§ 3-1 og 3-2.

Åpningsprosedyren i havenergilova § 2-2 er en grunnleggende forutsetning for det ordinære konsesjonssystemet, idet det kun kan tildeles konsesjoner for fornybar energiproduksjon innenfor geografiske områder som er åpnet av Kongen i statsråd i henhold til nevnte paragraf. Utenfor disse åpnede områdene har forvaltningen ingen plikt til å behandle konsesjonssøknader, og slike søknader kan derfor avvises administrativt uten ytterligere saksbehandling, jf. Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) s. 80–81 og kgl.res. 12. juni 2020 s. 14.

Unntak fra denne grunnforutsetningen kan imidlertid gjøres i «særskilte tilfelle» etter havenergilova § 2-2 fjerde ledd, eller dersom anvendelsen av havenergilova fravikes til fordel for annen lov med hjemmel i havenergilova § 1-2 sjette ledd.

Hensynene bak forskriften

Havenergilovforskrifta har det samme formålet som havenergilova, jf. kgl.res. 12. juni 2020 s. 5. Formålet med havenergilova, regulert i § 1-1, er todelt: For det første skal loven fremme utnyttelsen av fornybare energiressurser til havs i tråd med «samfunnsmessige målsetjingar». Disse målsetningene blir definert gjennom politiske prioriteringer, jf. Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) merknaden til § 1-1. For det andre skal energianlegg planlegges, bygges og drives slik at de tar hensyn til energiforsyning, miljø, trygghet, næringsvirksomhet og andre relevante interesser. Samlekategorien «andre interesser» åpner for at ytterligere hensyn kan være relevante.

I utformingen av havenergilovforskrifta ble det lagt vekt på å skape et system som på den ene siden ligner konsesjonsprosessen for vindkraft på land, men som på den andre siden tar hensyn til de unike aspektene ved vindkraft til havs, jf. høringsnotat om forslag til endringer i havenergilova og havenergilovforskrifta s. 12.

Forskriftshistorikk

Siden havenergilovforskrifta trådte i kraft 1. januar 2021, har forskriften blitt endret ved flere anledninger. Den hyppige endringshistorikken reflekterer både at regelverket for havvind er relativt ungt og uprøvd, og lovgivningsteknikken bak havenergilova, som er basert på at regelverket skal være fleksibelt og raskt kunne tilpasses fremtidig samfunnsutvikling, jf. Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) s. 9 og 52.

Endringene av havenergilovforskrifta pr. 8. desember 2025 inkluderer forskrift 19. desember 2022 nr. 2336 (i kraft 1. januar 2023), forskrift 29. mars 2023 nr. 442 (i kraft 29. mars 2023), forskrift 20. juni 2023 nr. 994 (i kraft 1. juli 2023) og forskrift 18. desember 2023 nr. 2278 (i kraft 1. januar 2024).