Forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltning (vannforskriften) hører under Energidepartementet (ED) og Klima- og miljødepartementet (KLD).

Vannforskriften ble fastsatt ved kongelig resolusjon 15. desember 2006 med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 9, lov 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningslov §§ 6, 19-1 og 19-2 og lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) §§ 9 og 65. 1. januar 2010 ble lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) § 3-6 andre ledd, § 8-1 andre ledd og § 9-7 andre ledd tilføyd som hjemmel, som følge av ny plan- og bygningslov. Forskriften ble 1. januar 2019 også hjemlet i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) § 26a. Formålet med dette var å tydeliggjøre at forskriften også gjelder for kystvannforekomster som utsettes for annen påvirkning enn forurensning, se Prop. 93 L (2017–2018) kapittel 1.

Vannforskriftens formål er å fastsette et rammeverk for å beskytte og bedre tilstanden i ferskvann, grunnvann og kystvann. Forskriften skal sikre en helhetlig og bærekraftig forvaltning av økosystemene i vann på tvers av sektorer og administrative grenser. Dette gjøres blant annet gjennom regionale vannforvaltningsplaner som fastsetter konkrete miljømål for alle vannforekomster. Vannforskriften inneholder ingen hjemler for å kontrollere aktivitet, gjennomføre tiltak eller styre arealbruken som berører vannforekomster. Dette gjøres gjennom sektorlovgivningen.

Vannforskriften gjennomfører direktiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk (vanndirektivet) og underliggende rettsakter. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2007 og foregrep den formelle behandling av vanndirektivet i EØS-komiteen og stortingsbehandlingen av saken. Vanndirektivet ble tatt inn under EØS-avtalen vedlegg XX Miljø punkt 13ca gjennom EØS-komiteens beslutning nr. 125/2007 av 28. september 2007. Dette ble godkjent av Stortinget 12. februar 2009 ved behandling av St.prp. nr. 75 (2007–2008).

Vanndirektivet er hjemlet i artikkel 192 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte. At direktivet er hjemlet i miljøavsnittet i TEUV, gir uttrykk for at direktivets hovedformål er vern og forvaltning av miljøet. Vanndirektivets hovedformål er å etablere felles prinsipper og et felles rammeverk for å oppnå beskyttelse og bærekraftig bruk av vannressursene i EU- og EFTA-landene. Direktivet gir regler som skal forebygge forringelse og forbedre tilstanden til økosystemene i vannet, legge til rette for bærekraftig bruk av vannressursene, redusere forurensning og avbøte virkningene av oversvømmelser.

Ettersom vanndirektivet er et minimumsdirektiv, kan det settes strengere krav i den nasjonale gjennomføringen enn direktivet krever. I fastsettelsen av vannforskriften ble det imidlertid fremhevet at forskriften er ment å gjenspeile direktivets krav og ikke pålegge forpliktelser utover det som følger av direktivet, se kgl.res. av 15. desember 2006.

Et særegent tolkningsbidrag til fastleggingen av innholdet i vanndirektivets krav, og derfor også vannforskriften, er såkalte Common Implementing Strategy Guidances (CIS-veiledere). Dette er retningslinjer for å sikre en felles gjennomføringsstrategi for vanndirektivet i nasjonal rett. Veilederne er utviklet i samarbeid mellom EU-kommisjonen, EU- og EFTA-landene.

Direktoratsgruppen for vannforvaltning, som ledes av Miljødirektoratet, har på sin fagside vannportalen.no publisert informasjon, veiledninger og artikler om vannforvaltning etter vannforskriften.

Sentrale endringer i forskriften

Ved forskrift 20. desember 2018 nr. 1446 ble det fastsatt at de regionale vannforvaltningsplanene skal revurderes og oppdateres hvert sjette år. Høringen av planprogrammet og hva som er hovedutfordringene i vannregionen, ble slått sammen for å oppnå mer effektiv oppdatering av vannforvaltningsplanene. Det ble også gjort endringer for å tydeliggjøre roller og ansvar i vannforvaltningsarbeidet, blant annet ble statsforvalterens rolle som miljøfaglig ansvarlig tydeliggjort i §§ 15 og 18, statlige organer og kommuners rett og plikt til å delta i planleggingen ble presisert i § 22, og direktoratenes rolle ved godkjenningen av planene ble formalisert i § 29. Det ble også gjort enkelte endringer for å bringe vannforskriften mer i tråd med vanndirektivet. Endringene gjaldt §§ 3, 7, 16 og vedlegg IV om beskyttede områder, §§ 9 til 12 om unntak fra måloppnåelse, § 17 om drikkevann, § 18 om overvåkingsprogram og § 26 om vannforvaltningsplan.

Ved forskrift 12. desember 2019 nr. 1760 ble vannregioner og vannregionmyndigheter justert i vannforskriften vedlegg I som følge av regionsreformen. Troms vannregion og Finnmark vannregion ble slått sammen til Troms og Finnmark vannregion. Troms og Finnmark fylkeskommune ble utpekt som vannregionmyndighet. Sogn og Fjordane vannregion og Hordaland vannregion ble slått sammen til Vestland vannregion. Vestland fylkeskommune ble utpekt som vannregionmyndighet. Grensen mellom tidligere Glomma vannregion og Vest-Viken vannregion ble justert, og de nye vannregionene het Innlandet og Viken vannregion og Vestfold og Telemark vannregion. Viken fylkeskommune ble utpekt som vannregionmyndighet for Innlandet og Viken vannregion. Vestfold og Telemark fylkeskommune ble vannregionmyndighet for Vestfold og Telemark vannregion. Det ble også gjort enkelte endringer i vannforskriftens vedlegg VI og § 25 for å bringe vannforskriften bedre i samsvar med vanndirektivet.

Ved forskrift 25. januar 2024 nr. 131 ble vannregionene Glomma, Vest-Viken, Troms og Finnmark reetablert som følge av ny fylkesinndeling. Høringsperioden for planprogram og hovedutfordringer, og utkast til oppdaterte regionale vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogram, ble endret fra tre til seks måneder i vannforskriften § 28.

Ved forskrift 14. februar 2024 nr. 277 ble det tatt inn ny § 33a om at vannforskriften ikke gjelder for tiltak som kan unntas etter EØS-avtalen artikkel 123.

Juridisk litteratur

Ingrid Wang Andersen, «EUs rammedirektiv for vann – miljøkvalitetsnormer for vannmiljøet i møte med norsk rett», Kart og plan, 5-2013 s. 355–366.

Hans Christian Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, 6. utg., Universitetsforlaget, 2022.

Anne Lodding Gabrielsen, «EØS-rettslige krav til miljøtilstanden i kystvann – om vanndirektivets betydning for tildeling av lokalitetstillatelse i sjø», i Katrine Broch Hauge og Knut Bjørn Stokke (red.), Integrert kystsoneforvaltning. Planfaglege, samfunnsvitskapelege og juridiske perspektiv, Universitetsforlaget, 2021.

Ingrid Wang Larsen og Gunnhild Storbekkrønning Solli, «Gjennomføring av vannforskriften og vannforvaltningsplaner i kommunal arealplanlegging etter plan- og bygningsloven», i Steinar Taubøll (red.), Vann, juss og samfunn – Rettigheter og regulering i utvikling, (kapittel 9, s. 277–330), Cappelen Damm Akademisk, 2022.

Sigrid Eskeland Schütz, «Vassdirektivet – konsekvensar for næringsverksemd», Tidsskrift for eiendomsrett, 2024 s. 11–47.