Generelt om forskriften

Forskrift 21. april 2017 nr. 493 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard trådte i kraft 1. mai 2017. Forskriftens korttittel er forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard.

Forskriften hører under Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD). Tilsynet føres av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

Forskriften erstatter forskrift 11. juni 1999 nr. 664 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt (forskrift om jordstasjon for satellitt). Den tidligere forskriften om jordstasjon for satellitt gjaldt på fastlandet og inneholdt i kapittel 3 særbestemmelser om bruk av jordstasjoner på Svalbard. Forslaget til ny forskrift ble fremmet av Samferdselsdepartementet (SD) og gir en kort begrunnelse for og forklaring av forskriftens formål og hovedinnhold. Se statsrådens foredrag til kongelig resolusjon om forskrift: PRE-2017-04-21-492, PRE-2017-04-21-493 Forskrifter om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard og i Antarktis. Forskriften ble vedtatt sammen med forskrift 21. april 2017 nr. 492 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt i Antarktis (forskrift om jordstasjon for satellitt i Antarktis). Se også høringsnotatet: Utkast til to forskrifter om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard og i Antarktis 23. desember 2015.

Endringsforskriften er forskrift 3. desember 2021 nr. 3395 om endring i diverse forskrifter som følge av endret navn på Sysselmannen m.m. og oppheving av enkelte forskrifter.

En jordstasjon (eller bakkestasjon) er en installasjon på jorden for å sende og motta signaler fra satellitter. Den største jordstasjonen på Svalbard er Svalbard satellittstasjon (SvalSat), som er eid og driftet av Kongsberg Satellite Services (KSAT). På grunn av sin unike beliggenhet ved 78° nord sikrer SvalSat den best mulige signaldekningen og er en av de viktigste jordstasjonene i verden for kommunikasjon med satellitter i polare baner. Se Meld. St. 32 (2012-2013) Mellom himmel og jord: Norsk romvirksomhet for næring og nytte s. 58.

Satellittvirksomhet ved jordstasjoner på fastlandet er regulert i lov 13. desember 2024 nr. 76 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) kapittel 11 og direkte i frekvenstillatelser gitt i henhold til ekomloven kapittel 11. Ekomloven kapittel 11 gjelder for Svalbard, jf. ekomloven § 1-3 første ledd, lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven) § 3 og forskrift 13. desember 2024 nr. 3094 om stedlig virkeområde for lov om elektronisk kommunikasjon vedrørende Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya og Antarktis § 1.

Satellittvirksomhet ved jordstasjoner på Svalbard berører flere rettsområder og Norges internasjonale forpliktelser, herunder forpliktelser etter traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen 9. februar 1920 (Svalbardtraktaten). Forskriften er derfor hjemlet i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven), lov 13. juni 1969 nr. 38 om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. ut i verdensrommet (lov om oppskyting i verdensrommet), lov 13. desember 2024 nr. 76 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) og lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova). Se forskriftens § 1.

Forskriftens formål, historikk og internasjonale bakgrunn

Et viktig mål med forskriften er å sikre at jordstasjonene drives og brukes i samsvar med Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten artikkel 9. Se høringsnotatet punkt 4.1. Svalbardtraktaten artikkel 9 i norsk oversettelse lyder: «Med forbehold av de rettigheter og plikter for Norge som følger av dets tiltredelse av Folkenes Forbund forplikter Norge sig til ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed.» Se Jørgen Sørgard Skjold, kommentarer til Svalbardtraktaten artikkel 9, Karnov Lovkommentarer, Lovdata Pro og Geir Ulfstein, The Svalbard Treaty. From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, Universitetsforlaget, 1995 s. 373.

Siden 1990-tallet er det blitt stadig vanligere å bruke satellitteknologier for både sivile og militære formål (dual-use), slik at det kan være uklart om satellittbaserte data bør tillates nedlest på Svalbard i henhold til forpliktelsene etter Svalbardtraktaten. Samtidig ble det i 2008 etablert en jordstasjon i Antarktis, som ikke var omfattet av den tidligere forskriften. Det ble derfor ansett hensiktsmessig å modernisere regelverket og klargjøre skillet mellom tillatt og forbudt bruk av jordstasjoner på Svalbard og i Antarktis. Se PRE-2017-04-21-492, PRE-2017-04-21-493. Se også høringsnotatet Utkast til to forskrifter om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard og i Antarktis og stjernenoten til forskrift om jordstasjon for satellitt i Antarktis.

Norge er medlem i FNs komité for fredelig utnyttelse av det ytre verdensrom (United Nations Committee on the Peaceful Uses of Outer Space, COPUOS) og har ratifisert FNs traktat 27. januar 1967 om prinsippene for statenes virksomhet ved utforskning og bruk av det ytre verdensrom, innbefattet månen og andre himmellegemer (romtraktaten). Norge er også medlem i Den internasjonale teleunion og part i Den internasjonale teleunions konvensjon 22. desember 1992.

Norge har også et omfattende samarbeid innen satellitt- og romvirksomhet med Den europeiske romorganisasjon (ESA) og EU. Rettsakter vedtatt av EU i forbindelse med EUs romprogram faller i utgangspunktet utenfor EØS-avtalen. EØS-avtalen gjelder uansett ikke for Svalbard. Se lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven) § 6 og EØS-avtalen – Protokoll 40 om Svalbard. Norge har imidlertid som nevnt et tett samarbeid med EU innen romvirksomhet og satellitter, og SvalSat jordstasjon er en viktig del av bakkeinfrastrukturen for EUs romprogrammer. Samarbeidet omfatter blant annet Galileo (et globalt sivilt navigasjonsprogram) og Copernicus (et sivilt jordobservasjonssystem). EØS-avtalen – Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter artikkel 1 nr. 8e¹ fastsetter at EFTA-statene fra 1. januar 2021 skal delta i aktivitetene i EUs romprogram, jf. europarlaments- og rådsforordning (EU) 2021/696 av 28. april 2021 om opprettelse av Unionens romprogram. Se også Meld. St. 10 (2019–2020) Høytflyvende satellitter – jordnære formål. En strategi for norsk romvirksomhet.

Forskriftens virkeområde og hovedinnhold

Forskriftens § 2 første ledd fastsetter dens stedlige og materielle virkeområde. Forskriften gjelder på Svalbard. Se Svalbardloven § 1 annet ledd. Forskriftens § 2 første ledd presiserer at forskriften gjelder også for loggføring av virksomheten ved jordstasjoner. Forskriftens materielle virkeområde er avgrenset mot jordstasjoner som bare mottar kringkastingsprogrammer. Se lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester mv. (kringkastingsloven) § 1-1 første ledd bokstav a. Videre avgrenser forskriftens § 2 mot jordstasjoner som opererer i frekvensbånd regulert i forskrift 19. januar 2012 nr. 77 om generelle tillatelser til bruk av frekvenser (fribruksforskriften). Frekvensressursene regulert i fribruksforskriften kan ikke etter sin natur benyttes til det formålet forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard er ment å regulere. Se høringsnotatet punkt 4.1. Jordstasjoner som kommuniserer med satellitt ved bruk av frekvenser over 3000 GHz, er i alle fall omfattet av forskriften. I tvilstilfeller avgjør Nkom om en jordstasjon reguleres av forskriften. Se forskriftens § 2 annet ledd. Se Nkoms uttalelse 8. mai 2020 om at VSAT-jordstasjoner (VSAT = very small aperture terminal) på skip eller luftfartøy faller utenfor forskriftens virkeområde dersom visse kriterier er oppfylt.

Kun jordstasjoner som sender data til eller mottar data fra en satellitt eller et annet rombasert system, omfattes av forskriftens krav. Utstyr for elektronisk kommunikasjon ment for «alminnelig kommersiell bruk» (for eksempel mottak av tv- eller radiosignaler og terminaler for satellittbredbånd) er ikke en jordstasjon etter denne forskriften. Se § 3 bokstav a. Se også Nkom, «Satellittkommunikasjon», 6. mars 2020.

En definisjon av «satellitt» er tatt inn i § 3 bokstav b. Satellitt er definert som et «ubemannet kunstig objekt som befinner seg minst 100 km over jordoverflaten». Forskriften omfatter ikke kunstige objekter som kan nå en høyde på minst 100 km, men som ikke går i bane rundt jorden, for eksempel sonderaketter. Definisjonen avgrenser også mot bemannede romfartøyer, som for eksempel den internasjonale romstasjonen (ISS). Ordlyden avgrenser videre mot objekter som ikke når 100 km høyde, for eksempel høytflyvende droner.

Paragraf 4 fastsetter krav om tillatelse til etablering, drift og bruk av jordstasjoner. Det kreves i tillegg en kommunikasjonstillatelse for hver satellitt en jordstasjon sender eller mottar data fra. Tillatelse gis av Nkom etter søknad. Paragraf 5 første ledd inneholder et påbud om å melde endringer i jordstasjonens eierforhold og vesentlige endringer i eierselskapets organisering til Nkom. Paragraf 5 annet ledd slår fast at overdragelse (herunder indirekte overdragelse) eller utleie av en tillatelse krever samtykke fra Nkom. Paragraf 6 stiller krav til drift og sikring av jordstasjoner.

Paragraf 7 stiller krav til bruk av jordstasjoner på Svalbard. Paragraf 8 pålegger innehaveren av tillatelse en nærmere bestemt plikt til å loggføre og lagre data fra satellittplasseringer og lagre data om antennestyringsordrene.

Forskriftens § 9 første ledd utpeker Nkom som tilsynsmyndighet for jordstasjoner på Svalbard og for tillatelser gitt etter § 4. Tilsynsmyndighetens viktigste oppgave er å etterprøve at jordstasjonen ikke er brukt i strid med kravene i §§ 4 og 7. Paragraf 9 annet ledd slår fast at Nkom kan kreve bistand fra sysselmesteren på Svalbard samt fra andre myndigheter og forvaltningsorgan ved utstedelse av tillatelse og ved tilsynet.

Paragraf 10 fastsetter plikten til medvirkning til tilsyn av jordstasjoner på Svalbard. Videre fastsetter § 11 tilsynsmyndighetens kompetanse til å gi kvalifiserte representanter fra forskningsinstitusjoner rett til å besøke en jordstasjon. Tilsynsmyndigheten kan stille vilkår til gjennomføring av besøket. Paragraf 12 gir Nkom kompetanse til å gi pålegg om å bringe ulovlige forhold på en jordstasjon til opphør og hjemmel til å fastsette sanksjoner. Paragraf 13 inneholder regler om oppsigelse og tilbakekall av tillatelse samt om opphør av retten til å bruke jordstasjon. Paragraf 14 fastsetter at det skal betales årlig avgift og gebyr til Nkom for tillatelser etter gjeldende regler om gebyr. Paragraf 15 slår fast at Nkom kan «i særlige tilfeller og innenfor folkerettens rammer» gjøre unntak fra forskriftens bestemmelser. Paragraf 16 fastsetter at Samferdselsdepartementet er klagemyndighet over enkeltvedtak fattet av Nkom.

Særskilt om forbud mot «militær» bruk av jordstasjoner på Svalbard

Innehaveren av tillatelsen til å drive jordstasjon kan, uten en egen kommunikasjonstillatelse, assistere en satellitt som skal brukes til sivile formål, og som er i en oppskytingsfase. Se § 4 tredje ledd første punktum. Tredje ledd annet punktum forbyr jordstasjoner å gi tilsvarende assistanse til en satellitt som skal ivareta funksjoner «spesielt for militære formål».

Paragraf 7 første ledd legger ned et tilsvarende forbud mot å bruke jordstasjoner på Svalbard til å sende data til eller lese data ned fra en satellitt som ivaretar funksjoner spesielt for militære formål. Videre slår annet ledd fast at det ikke er tillatt å sende data til eller lese data ned fra en satellitt dersom nedleste data «kun gjøres tilgjengelig for militære formål», eller dersom «formålet i all hovedsak er å bruke dataene militært».

Forskriften gjør unntak fra forbudet i § 4 første ledd og § 7 første ledd om å yte assistanse til en satellitt som ivaretar funksjoner «spesielt for militære formål», i tilfelle av en nødsituasjon. Se § 3 bokstav e om definisjon av «nødsituasjon».

Uttrykkene «militære» formål og «militær» bruk er ikke definert i forskriften. Den gjeldende forskriften har en funksjonell tilnærming til vurderingen av tillatt og forbudt bruk av jordstasjonen; det avgjørende er til hvilke formål satellitten og satellittdata brukes. Forskriftens historikk viser at et hensyn bak denne bestemmelsen er å forhindre at nedleste data er eksklusivt tilgjengelige for én aktør og dermed har en særlig militær nytteverdi for denne aktøren.

Det følger av høringsnotatet punkt 4.3:

«Det avgjørende vurderingskriterium etter bestemmelsen er ikke hvorvidt satellitten er sivilt eller militært eid, men om den ivaretar funksjoner spesielt for militære formål. Ved at bestemmelsen legger avgjørende vekt på hvilke formål satellitten skal tjene vil man også fange opp eventuelt kommersielt eide satellitter som ivaretar militære formål, samtidig som militært eide eller kontrollerte satellitter som ivaretar sivile formål, for eksempel innenfor meteorologi eller i forbindelse med søk og redning eller posisjoneringstjenester, vil styre klar av forbudet.»

En slik funksjonell tilnærming kan «bidra til å avskjære vanskelige bevisspørsmål i tvilstilfelle og vil ha en generelt tillitsskapende effekt», jf. høringsnotatet punkt 2.

Forbudet i forskriftens §§ 4 og 7 er tilsynelatende mer omfattende enn forbudet etter Svalbardtraktaten artikkel 9. Det følger også av høringsnotatet til forskriften at det var meningen å «legge inn en viss sikkerhetsmargin for overholdelse av våre folkerettslige forpliktelser», se høringsnotatet punkt 4.3. FN-pakten, romtraktaten og andre folkerettslige kilder er også relevante for tolkningen av forskriften. Se også FNs generalforsamlings resolusjon 78/20 Reducing space threats through norms, rules and principles of responsible behaviour og resolusjon 41/65 Principles relating to remote sensing of the earth from outer space.

Juridisk litteratur

Blant juridisk litteratur om Svalbardtraktatens forbud mot militær bruk av Svalbard kan nevnes Geir Ulfstein, The Svalbard Treaty. From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, Universitetsforlaget, 1995 s. 373 og Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 6. utgave, Universitetsforlaget, 2023 s. 148. Folkerettslige bestemmelser om fredelig bruk av verdensrommet er drøftet i engelskspråklig litteratur, blant annet i Steven Freeland og Elise Gruttner, «The laws of war in outer space», i Kai-Uwe Schrogl (red.), Handbook of space security, Springer, 2020 s. 73–93.