Generelt om forskriften

Forskrift 21. april 2017 nr. 492 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt i Antarktis trådte i kraft 1. mai 2017. Forskriftens korttittel er forskrift om jordstasjon for satellitt i Antarktis.

Forskriften hører under Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD). Tilsynet føres av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

Forskriften ble vedtatt sammen med forskrift 21. april 2017 nr. 493 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard (forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard). Forslaget til forskriften ble fremmet av Samferdselsdepartementet (SD) og gir en kort begrunnelse for og forklaring av forskriftens formål og hovedinnhold. Se PRE-2017-04-21-492, PRE-2017-04-21-493 Forskrifter om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard og i Antarktis. Se også høringsnotatet Utkast til to forskrifter om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard og i Antarktis 23. desember 2015.

En jordstasjon (eller bakkestasjon) er en installasjon på jorden for å sende og motta signaler fra satellitter. Norge har én jordstasjon i Antarktis, TrollSat, som ligger på 72° 01' sørlig bredde i Dronning Maud Land og er eid og operert av Kongsberg Satellite Services (KSAT). TrollSat brukes til nedlasting av data til forskning, værmelding, miljøovervåkning (av for eksempel oljesøl), skipsovervåkning, søk og redning, navigasjon, forsvarsvirksomhet og observasjon av romvær. Se Meld. St. 32 (2012–2013) Mellom himmel og jord: Norsk romvirksomhet for næring og nytte s. 60.

Dronning Maud Land er underlagt norsk statshøyhet som biland. Se lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven) § 1. Dronning Maud Land står dermed i en annen statsrettslig stilling enn Svalbard, som er del av Kongeriket Norge. Se lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven) § 1 første ledd og Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 6. utgave, Universitetsforlaget, 2023 s. 130. Forskjellene i folkerettslig status for Svalbard og Antarktis har betydning for nasjonal regulering og håndhevelse, slik at det er hensiktsmessig med to separate forskrifter om jordstasjon for satellitt henholdsvis på Svalbard og i Antarktis. De to forskriftene har imidlertid flere like bestemmelser. Se stjernenoten til forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard.

Satellittvirksomhet ved jordstasjoner i Antarktis berører flere rettsområder, herunder Norges forpliktelser etter Antarktistraktaten av 1. desember 1959. Forskriften er derfor hjemlet i bilandsloven, lov 13. juni 1969 nr. 38 om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. ut i verdensrommet (lov om oppskyting i verdensrommet), lov 13. desember 2024 nr. 76 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) og lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova).

Forskriftens formål og internasjonale bakgrunn

Antarktistraktaten artikkel I nr. 1 i norsk oversettelse slår fast at «Antarktis skal bare brukes til fredelige formål. Blant annet skal enhver virksomhet av militær art, så som opprettelse av militærbaser og befestninger, iverksettelse av militærmanøvrer såvel som prøving av enhver art av våpen, være forbudt».

Norge er forpliktet til å sikre at bestemmelsene i Antarktistraktaten er etterlevd så langt norsk jurisdiksjon rekker. Ekomloven § 1-3 annet ledd gir regjeringen kompetanse til å vedta forskrift om lovens anvendelse på Jan Mayen, Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land samt fastsette de unntaks- og særregler som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til. De sentrale overenskomster er Antarktistraktaten og Svalbardtraktaten. Se Prop. 93 LS (2023–2024) Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) s. 255. Forskrift 13. desember 2024 nr. 3094 om stedlig virkeområde for lov om elektronisk kommunikasjon vedrørende Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya og Antarktis § 2 gir ekomloven anvendelse i Antarktis og i de øvrige bilandene.

Jordstasjon i Antarktis var ikke omfattet av tidligere forskrift 11. juni 1999 nr. 664 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt (forskrift om jordstasjon for satellitt). Behovet for en egen forskrift om jordstasjon i Antarktis oppsto fordi det var blitt etablert satellittvirksomhet i Antarktis (TrollSat-stasjonen i Dronning Maud Land), og fordi dual-use-satellitter er blitt stadig mer utbredt, det vil si satellitter som ivaretar både militære og sivile funksjoner og kan være eid av private selskaper. Det er blitt vanskeligere å avgjøre om satellittsensorer er av en slik type, eller gir en slik ytelse, at data ikke bør tillates nedlest i Antarktis og på Svalbard. Forskriften sikrer at jordstasjoner i Antarktis etableres, driftes og brukes i samsvar med ekomloven, bilandsloven og innenfor folkerettens rammer, herunder Antarktistraktaten, se forskriftens § 1. Se også PRE-2017-04-21-492, PRE-2017-04-21-493 og stjernenoten til forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard.

Norge har et omfattende samarbeid innen satellitt- og romvirksomhet med Den europeiske romorganisasjon (ESA) og EU. TrollSat er del av bakkeinfrastrukturen til det europeiske Galileo, et globalt satellittnavigasjonssystem. Se Meld. St. 10 (2019–2020) Høytflyvende satellitter – jordnære formål. En strategi for norsk romvirksomhet. Se også stjernenoten til forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard.

Forskriftens virkeområde og hovedinnhold

Forskriftens § 2 fastsetter forskriftens stedlige, personelle og materielle virkeområde. Paragraf 2 første ledd slår fast at forskriften gjelder Antarktis syd for 60° sydlig bredde for norske statsborgere, norske juridiske personer, norske skip og luftfartøy, utlendinger som er bosatt i Norge, og utlendinger som deltar i eller er ansvarlige for aktivitet i Antarktis som er organisert i Norge, eller som utgår fra Norge direkte til Antarktis. Annet ledd slår fast at forskriften gjelder også i Dronning Maud Land og på Peter I Øy for enhver som oppholder seg der eller er ansvarlig for aktivitet der. Et unntak fra forskriftens virkeområde er gjort for virksomhet som driver jordstasjon i Antarktis etter samtykke fra annen stat som er bundet av Antarktistraktaten. Se også høringsnotatet punkt 4.2.

Paragraf 2 tredje ledd fastsetter forskriftens materielle virkeområde. Forskriften gjelder etablering, drift og bruk av jordstasjoner i Antarktis. Det presiseres at forskriften gjelder også for loggføring av virksomheten ved jordstasjoner. Forskriftens materielle virkeområde er avgrenset mot jordstasjoner som bare mottar kringkastingsprogrammer. Se lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester mv. (kringkastingsloven) § 1-1 første ledd bokstav a. Videre avgrenser forskriftens § 2 tredje ledd mot jordstasjoner som opererer i frekvensbånd regulert i forskrift 19. januar 2012 nr. 77 om generelle tillatelser til bruk av frekvenser (fribruksforskriften). Frekvensressursene regulert i fribruksforskriften kan ikke etter sin natur benyttes til det formålet forskrift om jordstasjon for satellitt i Antarktis er ment å regulere. Se høringsnotatet punkt 4.1. Jordstasjoner som kommuniserer med satellitt ved bruk av frekvenser over 3000 GHz, er i alle fall omfattet av forskriften. I tvilstilfeller avgjør Nkom om en jordstasjon reguleres av forskriften. Se forskriftens § 2 fjerde ledd. Se Nkoms uttalelse 8. mai 2020 om at VSAT-jordstasjoner (VSAT = very small aperture terminal) på skip eller luftfartøy faller utenfor forskriftens virkeområde dersom visse kriterier er oppfylt.

Paragraf 3 inneholder definisjoner. Se også stjernenoten til forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard. Kun jordstasjoner som sender data til eller mottar data fra en satellitt eller et annet rombasert system, omfattes av forskriftens krav. Utstyr for elektronisk kommunikasjon ment for «alminnelig kommersiell bruk» (for eksempel mottak av tv- eller radiosignaler og terminaler for satellittbredbånd) er ikke en jordstasjon etter denne forskriften. Se § 3 bokstav a. Se også Nkom, «Satellittkommunikasjon», 6. mars 2020.

En definisjon av «satellitt» er tatt inn i § 3 bokstav b. Satellitt er definert som et «ubemannet kunstig objekt som befinner seg minst 100 km over jordoverflaten». Forskriften omfatter ikke kunstige objekter som kan nå en høyde på minst 100 km, men som ikke går i bane rundt jorden, for eksempel sonderaketter. Definisjonen avgrenser også mot bemannede romfartøyer, som for eksempel den internasjonale romstasjonen (ISS). Ordlyden avgrenser videre mot objekter som ikke når 100 km høyde, for eksempel høytflyvende droner.

Paragraf 4 første ledd fastsetter krav om tillatelse til etablering, drift og bruk av jordstasjoner. Det kreves også en kommunikasjonstillatelse for hver satellitt en jordstasjon sender eller mottar data fra. Tillatelse gis av Nkom etter søknad. De sentrale kravene til tillatelse og bruk av jordstasjoner i Antarktis er knyttet til den traktatfastsatte plikten til å bruke Antarktis utelukkende til fredelige formål. Det er derfor forbudt å gi assistanse til en satellitt som skal ivareta funksjoner «spesielt for militære formål», unntatt i nødsituasjoner. Se § 4 tredje ledd. Se også stjernenoten til forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard.

Paragraf 5 første ledd inneholder et påbud om å melde endringer i jordstasjonens eierforhold og vesentlige endringer i eierselskapets organisering til Nkom. Annet ledd slår fast at overdragelse (herunder indirekte overdragelse) eller utleie av en tillatelse krever samtykke fra Nkom. Paragraf 6 stiller krav til drift og sikring av jordstasjoner.

Paragraf 7 stiller krav til bruk av jordstasjoner i Antarktis. Det er nedlagt et forbud mot å bruke jordstasjoner i Antarktis til å sende data til eller lese data ned fra en satellitt som ivaretar funksjoner spesielt for militære formål. Se § 7 første ledd. Videre slår annet ledd fast at det ikke er tillatt å sende data til eller lese data ned fra en satellitt dersom nedleste data «kun gjøres tilgjengelig for militære formål», eller dersom «formålet i all hovedsak er å bruke dataene militært».

Kriteriene for vurderingen av hva som anses å være «militært» i forskriftens forstand, er i hovedsak de samme som for Svalbard. Det avgjørende er til hvilke formål satellitten og satellittdata brukes. Se høringsnotatet punkt 2 og stjernenoten til forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard.

Forskriftens § 8 pålegger innehaveren av tillatelse en nærmere bestemt plikt til å loggføre og lagre data fra satellittplasseringer og å lagre data om antennestyringsordrene.

Forskriftens § 9 første ledd utpeker Nkom som tilsynsmyndighet for jordstasjoner i Antarktis og for tillatelser gitt etter § 4. Paragraf 9 annet ledd slår fast at Nkom kan kreve bistand fra Norsk Polarinstitutt, som har tilstedeværelse i Antarktis, samt fra andre myndigheter og forvaltningsorganer ved utstedelse av tillatelse og ved tilsynet. Se høringsnotatet punkt 4.2.

Paragraf 10 fastsetter plikten til medvirkning til tilsyn av jordstasjonen. Forskriften inneholder ikke en bestemmelse om besøksadgang til jordstasjonen, slik det er gitt i forskrift om jordstasjon for satellitt på Svalbard § 11. Antarktistraktaten artikkel VII nr. 3 slår imidlertid fast at observatører utnevnt etter denne artikkelen skal til enhver tid ha fri tilgang til «alle stasjoner, anlegg og utstyr innen disse områder» i Antarktis.

Paragraf 11 gir Nkom kompetanse til å gi pålegg om å bringe ulovlige forhold på jordstasjonen til opphør og hjemmel til å fatte vedtak om sanksjoner ved brudd på kravene i eller i medhold av forskriften. Paragraf 12 inneholder regler om oppsigelse og tilbakekall av tillatelsen samt om opphør av retten til å bruke jordstasjon. Paragraf 13 fastsetter at det skal betales årlig avgift og gebyr til Nkom for tillatelser etter gjeldende regler om gebyr. Paragraf 14 slår fast at Nkom kan «i særlige tilfeller og innenfor folkerettens rammer» gjøre unntak fra forskriftens bestemmelser. Paragraf 15 fastsetter at Samferdselsdepartementet er klagemyndighet over enkeltvedtak fattet av Nkom.

Juridisk litteratur

Av juridisk litteratur om Antarktis kan nevnes Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 6. utgave, Universitetsforlaget, 2023 s. 130.