Forskrift 7. desember 2012 nr. 1144 om ervervstillatelse, registrering og merking av fiskefartøy mv. (ervervstillatelsesforskriften) gir nærmere regler om ervervstillatelsen som er selve grunntillatelsen som kreves for å drive yrkesfiske og -fangst, jf. deltakerloven kapittel II. Forskriften hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

Ervervsmessig fiske er – med visse unntak – fiske som gir en omsetning på mer enn 50 000 kroner i løpet av et kalenderår, jf. ervervstillatelsesforskriften § 1, jf. deltakerloven § 3 tredje ledd. Ervervsmessig fiske avgrenses mot «fritidsfiske», som ikke krever ervervstillatelse.

Ervervstillatelsen kreves for alle typer ervervsmessig fiske. Deltakerloven kapittel II oppstiller nærmere regler for tildeling av ervervstillatelse. De mest sentrale knytter seg til nasjonalitetskravet og aktivitetskravet, jf. deltakerloven §§ 5 og 6. I tillegg til ervervstillatelse kreves for de fleste fiskeriene spesiell tillatelse og/eller deltakeradgang. De fleste reguleringene av de nevnte tillatelsene er å finne i deltakerloven og i tre ulike forskrifter: ervervstillatelsesforskriften, forskrift 13. oktober 2006 nr. 1157 om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften) og de årlige deltakerforskriftene. For en oversikt over tillatelsessystemet se blant annet Svein Kristian Arntzen, Kvotesystemet 2022, Universitetsforlaget, 2023, Eirik Wold Sund og Tore Fjørtoft, «Tillatelser til kommersielt fiske», Tidsskrift for forretningsjus, 2018 s. 23–106 og Vidar Landmark, «Fiskerikonsesjoner og rettigheter», Arctic Review on Law and Politics, 2011 s. 184–198.

De sentrale bestemmelsene i forskriften gjelder hvilke former for fiske og fangst som skal regnes som ervervsmessig; vilkår for tildeling og tilbakekall av ervervstillatelse; prosedyrer for søknad om ervervstillatelse, spesiell tillatelse, deltakeradgang, strukturkvoter mv., herunder bestemmelser om saksbehandlingsgebyr; bestemmelser om merkeregisteret, herunder gebyr for registrering og årlig avgift; bestemmelser om merking av fartøy, jf. også foredraget til den kongelige resolusjon om fastsettelse av ervervstillatelsesforskriften, PRE-2012-12-07-1144. Nevnte foredrag gir også omtale av enkelte av forskriftens bestemmelser. Se også foredrag til senere forskriftsendringer, PRE-2013-08-23-1033 og PRE-2020-11-27-2483.

For at myndighetene skal kunne føre kontroll med de krav som ligger til grunn for ervervstillatelse, er det lagt opp til at slik tillatelse kun tildeles etter søknad. Slik søknad må fremmes ved for eksempel kjøp av fartøy til fortsatt drift, ved utskiftning av fartøy eller ved endringer i eiersammensetning for foretak som driver ervervsmessig fiske. Ved mindre eierendringer gjelder likevel bare en meldeplikt, jf. ervervstillatelsesforskriften kapittel IIa. Nærmere regler for søknadsbehandlingen og saksbehandlingsgebyr er gitt i ervervstillatelsesforskriften kapittel IV.

Ervervstillatelse kan ikke tildeles av myndighetene om ikke de underliggende vilkår for dette er oppfylt, herunder må aktivitets- og nasjonalitetskravet være oppfylt. Er de generelle vilkår oppfylt, vil imidlertid tillatelse normalt innvilges. Fartøyeier har imidlertid ikke rettskrav på tillatelse. Deltakerloven § 7 første ledd bokstavene a–c inneholder enkelte bestemmelser om når søknad om ervervstillatelse kan avslås selv om vilkårene ellers er til stede, og i ervervstillatelsesforskriften § 2a er disse utdypet. Se blant annet høringsnotat av 20. februar 2015 til bestemmelsen. Det er forutsatt at avslagsgrunnene ikke skal være uttømmende.