Forskrift 11. desember 2015 nr. 1598 om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften) hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Forskriften trådte i kraft 1. januar 2016 og opphevet fra samme tidspunkt forskrift 12. desember 2011 nr. 1362 om forsøk med tilretteleggingstilskudd for rekruttering av arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne og forskrift 3. mai 2007 nr. 495 om forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd.

Arbeidsmarkedstiltak er hjemlet i lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven). Det følger av formålsbestemmelsen i § 1 at loven skal bidra til å oppnå et inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltagelse og lav arbeidsledighet. Arbeidsmarkedstiltakene skal utformes og organiseres i samsvar med dette formålet og de mål og retningslinjer som ligger til grunn for Stortingets bevilgninger, tildelingsbrev fra departement og forskrifter, jf. lovens § 12 første ledd. Videre følger det av § 12 annet ledd at departementet kan gi regler om tiltakene og fastsette nærmere formål, innhold, personkrets og organisering. Tiltaksforskriften fastsetter på hvilke vilkår det enkelte arbeidsmarkedstiltak er utformet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har i rundskriv R76-12-01 gitt utfyllende regler for å veilede Arbeids- og velferdsetaten (NAV) om tolkningen og skjønnsutøvelsen av tiltaksforskriften.

Av relevante rettsavgjørelser kan Høyesteretts dom 21. desember 2021 (HR-2021-2552-A) nevnes. Nav Klageinstans avslo en søknad om uføretrygd på bakgrunn av at vilkåret om gjennomføring av arbeidsrettede tiltak ikke var oppfylt, jf. folketrygdloven § 12-5 første ledd. Etter at slike tiltak var forsøkt, ble det lagt til grunn at søkeren ikke evnet å gå ut i arbeidslivet, og Nav Klageinstans omgjorde sitt vedtak slik at kvinnen fikk innvilget uføretrygd. Høyesterett tok stilling til om søkeren hadde krav på erstatning for sakskostnader knyttet til omgjøring av vedtaket. Konklusjonen var at hun ikke kunne kreve dekket saksomkostninger som var pådratt i forbindelse med klagen.

Eksempler på andre relevante avgjørelser er LA-2019-57978, der en kommunalt ansatt kvinne ble oppsagt fordi hun ikke lenger var helsemessig i stand til å fortsette i stillingen som omsorgsarbeider ved et sykehjem, og det ikke ble funnet annet passende arbeid for henne. Vilkåret for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd er at dette er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiveres eller arbeidstakers forhold. Både tingretten og lagmannsretten kom til at oppsigelsen var ugyldig da kommunen ikke hadde oppfylt sine plikter til å iverksette nødvendige tiltak for at kvinnen skulle kunne beholde eller få et passende arbeid. Lagmannsretten la til grunn at arbeidsgiver har en streng plikt ved sykdom, slitasje mv., til å iverksette tilretteleggingstiltak og/eller tilby annet passende arbeid. Det ble videre presisert at utprøving av arbeidsevnen via en tiltaksarrangør kan være en viktig bidragsyter og premissleverandør, men at det ikke fritar arbeidsgiver for det overordnede ansvaret. Se også LB-2021-158340, SOM-2022-1373, SOM-2018-2252, TRR-2022-635, TRR-2022-1932 og TRR-2020-4010.