Forskrift 5. juli 2002 nr. 715 om arbeid som utføres i arbeidstakers hjem (hjemmekontorforskriften) ble opprinnelig vedtatt i 2002 med hjemmel i den daværende arbeidsmiljøloven av 1977 (lov 4. februar 1977 nr. 4). Forskriften ble deretter videreført med hjemmel i den nåværende arbeidsmiljøloven av 2005 (lov 17. juni 2005 nr. 62).

Forskriften ble opprinnelig vedtatt for å sikre gjennomføring av to arbeidsrettslige EØS-direktiver. Dette var det daværende arbeidstidsdirektivet (93/104/EF) og direktivet om beskyttelse av barn og unge på arbeidsplassen (94/33/EF). Forskriften var nødvendig for å unngå EØS-brudd, fordi disse direktivene – i motsetning til daværende arbeidsmiljølov – ikke unntok arbeid i private hjem fra direktivenes virkeområde. Se nærmere om dette i Arbeids- og administrasjonsdepartementets foredrag til kronprinsregentens resolusjon av 24. juni 2002 (ikke publisert).

Forskriften er endret to ganger, i 2008 og 2022. Endringen i 2008 knyttet seg i all hovedsak til å endre henvisningene til den tidligere arbeidsmiljøloven av 1977 til den gjeldende arbeidsmiljøloven av 2005. Endringen i 2022 var en forholdsvis begrenset revisjon, primært på bakgrunn av erfaringene med hjemmekontor under koronapandemien.

Forskriften inngår ellers i den generelle arbeidsrettslige reguleringen i Norge. Utgangspunktet etter arbeidsmiljøloven § 1-5 første ledd er at departementet kan gi forskrift om og i hvilken utstrekning arbeidsmiljøloven skal gjelde for arbeid som utføres i arbeidstakers hjem. Hovedregelen og utgangspunktet etter forskriftens § 1 tredje ledd er at arbeidsmiljøloven gjelder med de presiseringer og unntak som følger av denne forskriften.

Forskriften gir ikke en uttømmende regulering av alle problemstillinger knyttet til bruk av hjemmekontor. Selve adgangen til å kreve eller å pålegge hjemmekontor er blant annet ikke regulert i forskriften. Forskriften har heller ikke detaljerte regler om hvem som skal betale hva knyttet til hjemmekontor. En del sentrale problemstillinger knyttet til hjemmekontor er regulert i annet regelverk, som eksempelvis skatt og rettigheter og plikter knyttet til yrkesskadeforsikring.

Forskriftens primære funksjon kan derfor sies å være å gi særregler tilpasset de mer faste ordninger med hjemmearbeid og gjøre unntak for enkelte av arbeidsmiljølovens regler, jf. Marianne Jenum Hotvedt i note 2 til arbeidsmiljøloven § 1-5. I tillegg til dette er den generelle hovedregelen om at arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse, nødvendig for å bidra til en tydelig gjennomføring av en rekke EØS-rettslige forpliktelser, som eksempelvis arbeidstidsdirektivet (det någjeldende arbeidstidsdirektivet er 2003/88/EF).

Det er ingen nyere fremstillinger av forskriftens regler for hjemmekontor. En eldre fremstilling innenfor temaet hjemmekontor er Henning Jakhellns utredning Fjernarbeid, utgitt i Complex 5/96 og også trykket i Arbeidsrettslige studier, bind 2, Universitetsforlaget, 2000 s. 1061 flg.