Kort om tvisteloven fra Lovdata

Tvisteloven inneholder reglene om behandlingen av sivile saker for domstolene. Sivile saker er tvister om rettslige spørsmål mellom to eller flere parter, private eller offentlige. Slike saker kan for eksempel gjelde arbeidsforhold, eiendomsrett, naboforhold, kjøp, erstatning, arv og barne- og familiesaker. Sivile saker er saker mellom private parter og mellom private og det offentlige. Straffesaker behandles etter en egen lov, nemlig straffeprosessloven.

Tvisteloven har bestemmelser om hvilke betingelser den som vil anlegge sak må oppfylle (rettslig interesse). Også regler om hvem som kan anlegge sak og om organisasjoners rett til å gå til sak er gitt i loven. Her er videre reglene om rettsmekling, behandlingen i første instans (tingretten) og om anke til lagmannsrett og Høyesterett. Regler om å føre bevis, om midlertidig sikring (arrest og midlertidig forføyning), om gruppesøksmål og regler om myndighetenes tvangsvedtak er også gitt i tvisteloven.

Les mer on tvisteloven på Lovdata

 

 

Lovkommentarforfattere

Emanuel Feinberg, Andreas Hjetland, Jørgen Vangsnes, Kaja Moen Welo og Gjermund Aasbrenn

 

Få gratis prøvetilgang

 

Lovkommentar #1 (Stjernenote)

Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven eller tvl.) trådte i kraft 1. januar 2008, og erstattet tvistemålsloven 13. august 1915 nr. 6 som vår generelle lov for behandlingen av sivile saker. Loven suppleres blant annet av reglene i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven eller dl.) (om blant annet generelle krav til dommere, habilitet, rettens sammensetning, frister og forkynnelse mv.) og lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven eller tvangsl.) (om tvangsgjennomføring av bl.a. rettens avgjørelser).

I tillegg fins det en rekke prosessuelle bestemmelser i særlovgivningen. Disse kan deles i to grupper. I den ene gruppen finner man lover som etablerer særskilte prosessordninger, hvor tvisteloven ofte gis anvendelse. Et eksempel er lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven eller skjl.), som gjelder for skjønn- og ekspropriasjonssaker, hvor tvisteloven i stor grad får anvendelse (se skjønnsprosessloven § 2 første ledd). Et annet eksempel er saker for Arbeidsretten etter lov 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvister (arbeidstvistloven eller arbtvl.) (se arbeidstvistloven § 34 sjette ledd). I den andre gruppen finner man særbestemmelser som utfyller og supplerer tvistelovens regler, uten at det etableres egne prosessordninger. Som eksempel kan nevnes lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven eller aml.) kapittel 17 og lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova eller bl.) kapittel 7. Grensedragningen mellom disse to kategoriene er ikke skarp, og får bare betydning for den ene bestemmelsen i tvisteloven som knytter rettsvirkninger til uttrykket spesialprosess, se § 10-1 tredje ledd bokstav b.

Det er i begrenset grad gjort materielle endringer i loven siden vedtakelsen. Kapittel 28 A, om rett til informasjon ved visse immaterialinngrep, ble føyd til ved endringslov 31. mai 2013 nr. 25. Tvisteloven § 1-4 a, om kommunenes adgang til rettslig overprøving, ble føyd til ved endringslov 16. juni 2017 nr. 63. Beløpsgrensene ble endret ved endringslov 17. april 2020 nr. 26. Det er også enkelte andre mindre materielle endringer, se blant annet endringen av § 30-3 i endringslov 11. mai 2012 nr. 26.

Når det gjelder rettskildene, er tvistelovens opprinnelige forarbeider fortsatt helt sentrale rettskilder, se særlig NOU 2001: 32 (bind A og B) og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005), men også Innst. O. nr. 110 (2004–2005). Høyesterett viser fortsatt hyppig til disse kildene, jf. blant annet HR-2020-2469-A og HR-2019-997-A.

Det avsies årlig et stort antall avgjørelser fra Høyesterett om tvisteloven, og rettspraksis er naturlig nok av stor rettskildemessig betydning. Av og til vises det også til avgjørelser avsagt under lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven eller tvml.). På en rekke områder er eldre rett videreført i tvisteloven, slik at også eldre praksis er relevant. Dette utgangspunktet må imidlertid anvendes med en viss forsiktighet. I enkelte tilfeller ble det ved tvisteloven valgt andre løsninger enn tidligere (se for eksempel Rt-1984-1488 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 142 og 364). Og på noen områder har det skjedd en rettsutvikling etter vedtakelsen av tvisteloven (se for eksempel Rt-2010-402). Det er derfor ikke alltid at tidligere praksis kan forutsettes videreført.

Det er skrevet en rekke bøker om sivilprosess. Etter tvisteloven viser Høyesterett mest hyppig til Schei mfl.: Tvisteloven. Kommentarutgave (på juridika.no) og Skoghøy: Tvisteløsning (3. utgave, 2017). Av andre lærebøker kan nevnes Backer: Norsk sivilprosess (2. utgave, 2020), Robberstad: Sivilprosess (4. utgave, 2018) og Skoghøy/Pedersen: Grunnleggende sivilprosess (2020). På innføringsnivå, se Vangsnes: Sivilprosess i et nøtteskall (2. utgave, 2018).

Også sivilprosessen er gjenstand for internasjonal påvirkning, både gjennom særskilte konvensjoner og gjennom blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og EØS-retten. I tillegg bør Luganokonvensjonen nevnes særskilt, se § 4-8. En oversikt over internasjonale kilder av betydning er gitt i kommentarene til § 1-2.