Kort om kjøpsloven

Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven eller kjl.) regulerer kjøp og salg av varer i Norge, med unntak av forbrukerkjøp og fast eiendom som reguleres v hhv. Lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) og Lov om avhending av fast eigedom (avhendingslova). Kjøpsloven bygger på Wien-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp av 1980 (Convention on International Sale of Goods (CISG)).

Kjøpsloven gjelder for kjøp og salg mellom privatpersoner eller mellom næringsdrivende, altså mellom “likeverdige” parter, i motsetning til forbrukerkjøp mellom forbrukere (private parter) og næringsdrivende (profesjonelle parter) som altså reguleres av forbrukerkjøpsloven.

Kjøpsloven fastsetter nærmere partenes rettigheter og plikter i forbindelse med et kjøp. Dette er bl.a. hvem som har ansvar og risiko for varen før den er levert, tid og sted for oppfyllelse, vare solgt «som den er», ansvar og risiko for forsinkelser samt ulike beføyelser (reklamasjon, prisavslag, heving, erstatning, retting/omlevering (avhjelp) ved mangel eller forsinkelse ved leveringen.

 

Lovkommentarforfattere

Matias Falbach, Maria Vea Lund, Bjarne Snipsøyr og Ignazio Azzari Støen.

 

Få gratis prøvetilgang

 

Lovkommentar #1 (Stjernenote)

Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven eller kjl.) erstattet lov 24. mai 1907 nr. 2 om kjøb (kjøpsloven 1907).

I 1976 avga kjøpslovsutvalget sin innstilling (NOU 1976: 34). Innstillingen ble ikke fulgt direkte opp, men enkelte av bestemmelsene i loven bygger på den.

I 1980 ble konvensjonen United Nations Convention on Contracts for the International Sale of Goods (CISG) vedtatt. Loven gjennomførte opprinnelig CISG ved transformasjon (omformulering i intern rett), se bl.a. Ot.prp. nr. 80 (1986–87) s. 18. Ved lov 28. februar 2014 nr. 2 ble dette endret, og i dag er CISG gjennomført ved inkorporasjon (henvisning), se §§ 5 og 87. Selv om gjennomføringen av CISG ble endret, bør en fremdeles legge vekt på CISG og tilknyttede kilder ved tolkningen av loven, blant annet fordi mange av reglene i loven fremdeles har sin bakgrunn i CISG. Litteraturen om CISG er omfattende. Her nøyer vi oss med å nevne fire av de meste sentrale verk: Peter Schlechtriem og Ingeborg Schwenzer, Commentary on the UN Convention on the International Sale of Goods, 4. utg., 2016 (Schlechtriem og Schwenzer (2016)); M.G. Bridge, The International Sale of Goods, 3. utg., 2013; Christoph Brunner og Benjamin Gottlieb (ed.), Commentary on the UN Sales of Law (CISG), 2019; og Jan Ramberg og Johnny Herre, Internationella köplagen (CISG), digital utgave på Juno.nj.se, Karnov 2020.

Loven bygger på et nordisk samarbeid, som resulterte i utredningen NU 1984: 5 Nordiska Köplagar. Utredningen er et sentralt forarbeid for kjøpsloven. Norge, Sverige, Finland og Island vedtok nye kjøpslover basert på samarbeidet, mens Danmark valgte å beholde sin gamle lov. Om vekten av kilder fra de andre nordiske landene, se Amund Bjøranger Tørum, «Nordisk obligasjonsrett og dens betydning for norsk kontraktsrett», Tidsskrift for Rettsvitenskap,2007 s. 563–578. Den svenske kjøpsloven er kommentert i bl.a. Jan Ramberg og Johnny Herre, Köplagen, 3. utg., Norstedts Juridik, 2019 (Ramberg og Herre (2019)). Den danske loven er bl.a. kommentert i Søren Theilgaard, Aqbal Amiri og Theis Jacobsen, Købeloven: med kommentarer, Karnov, 2017. Den finske loven er blant annet behandlet i Thomas Wilhelmsson, Leif Sevón, Pauliine Koskelo, Huvudpunkter i köplagen, 3. utg., Talentum, 2006.

Den nordiske utredningen ble fulgt opp ved proposisjonen Ot.prp. nr. 80 (1986–87), og Stortingets justiskomité sluttet seg til proposisjonen i Innst. O. nr. 51 (1987–88).

Loven gjaldt opprinnelig også forbrukerkjøp, men dette ble endret ved forbrukerkjøpsloven, som i dag regulerer forbrukerkjøp, se § 1.

Loven er en del av rettsområdet kontraktsretten. Mange av reglene i loven svarer til regler i andre lover og det som gjelder på noen ulovfestede områder. Når en skal løse et spørsmål på grunnlag av loven her, kan en derfor legge vekt på løsningene i andre lover og på ulovfestet område, se også Lilleholt (2017) s. 27–28. Lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m. for forbrukere (håndverkertjenesteloven eller hvtjl.), lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova eller avhl.), lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova eller buofl.), lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven eller forbrkjl.), lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven eller husll.) og lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven) er relevante i en slik sammenheng.

Den mest sentrale kjøpsrettslitteraturen er:

  • Viggo Hagstrøm og Herman Bruserud, Kjøpsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2015 (Hagstrøm og Bruserud (2015))
  • Erling Selvig og Kåre Lilleholt, Kjøpsrett til studiebruk, utg., Universitetsforlaget, 2019 (Selvig og Lilleholt (2019))
  • Kai Krüger, Norsk kjøpsrett, 4. utg., Alma Mater Forlag, 1999 (Krüger (1999))
  • Arnulf Tverberg, Forbrukerkjøpsloven med kommentarer, Gyldendal Akademisk, 2008 (Tverberg (2008))

Annen litteratur om loven er blant annet Geir Woxholth, Kjøpsrett i et nøtteskall, Gyldendal, 2021; John Egil Bergem og Stein Rognlien, Kjøpsloven med kommentarer, 4. utg., Gyldendal, 2020 (Bergem og Rognlien (2020)) og Kaija Bjelland: Robins guide til kjøpsretten, Gyldendal Juridisk, 2017 og Roald Martinussen, Kjøpsrett, 6. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2012.

Det står også mye av betydning for kjøpsloven i litteratur om kontraktsretten generelt, bl.a. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utg., Universitetsforlaget, 2021 (Hagstrøm (2021)), Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2011 (Hagstrøm (2011)), Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Cappelen Damm Akademisk, 2017 (Lilleholt (2017)) og Jo Hov og Alf Petter Høgberg, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo: Papinian, 2017 (Hov og Høgberg (2017)).