Kort om Helsepersonelloven

Lov 2. februar 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven eller hpl.) trådte i kraft 1. januar 2001. Ved ikrafttredelsen ble en rekke lover og forskrifter som gjaldt for 17 grupper med autorisasjon og offentlig godkjenning opphevet.

Helsepersonelloven regulerer hovedsakelig plikter og ansvar for helsepersonell. Med «helsepersonell» siktes det til personell med autorisasjon eller lisens, personell i helse- og omsorgstjenesten eller i apotek som utfører helsehjelp, og elever og studenter som utfører helsehjelp i forbindelse med opplæring. Se lovens § 3. Videre kan medhjelpere etter § 5 også regnes som helsepersonell.

Det følger av § 1 at lovens formål er tredelt. Loven skal 1) bidra til sikkerhet for pasienter, 2) bidra til kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, og 3) ivareta allmennhetens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.

I tillegg til helsepersonelloven er også andre lover av relevans for helsepersonell. Det gis eksempelvis bestemmelser om ansvar, plikter og organisering for virksomheter i helsetjenesten i spesialisthelsetjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven, tannhelsetjenesteloven, helseforetaksloven, pasientjournalloven og helseregisterloven. I flere av disse lovene henvises det også til pasienters, brukeres og pårørendes rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven.

Helsepersonelloven er tilpasset bestemmelsene i biomedisinkonvensjonen som trådte i kraft 1. desember 1999, personvernforordningen (EU) 2016/679 (tidligere personverndirektivet (95/46/EF)) og pasientrettighetsdirektivet (2011/24/EU). Se EU-Karnoven for utfyllende kommentarer til pasientrettighetsdirektivet, personverndirektivet og personvernforordningen.

 

Lovkommentarforfattere

Anne Kjersti Befring og Mathias Hauglid.

 

Få gratis prøvetilgang

 

Lovkommentar #1 (Stjernenote)

Loven hører under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

Helsepersonelloven trådte i kraft 1. januar 2001 og erstattet lover og forskrifter som gjaldt totalt for 17 grupper med autorisasjon og offentlig godkjenning. Helsepersonelloven etablerte en videre definisjon av helsepersonell til å omfatte personell med autorisasjon og uten autorisasjon. Helsepersonelloven bygger i stor grad på legeloven av 1980.

Loven av 1999 erstattet ni tidligere lover for helsepersonell, herunder loven som gir hjemmel for åtte profesjonsforskrifter (lov om godkjenning av helsepersonell). Med loven ble den såkalte «Kvaksalverloven» fra 1936 opphevet for helsepersonell, men opprettholdt for andre til den ble erstattet av lov om alternativ behandling. Helsepersonelloven omfatter alle innen helsetjenesten som gir helsehjelp, se § 3 og helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1, og alle med autorisasjon eller lisens, jf. §§ 48 flg.

Lovarbeidet ble igangsatt på bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 41 (1987–88) – Helsepolitikken mot år 2000, jf. Innst. S. nr. 120 (1988–89). Det ble da gitt føringer som foranlediget at Sosial- og helsedepartementet igangsatte arbeidet med å utrede ny helsepersonellov. Utredning om helsepersonellov forelå i 1993 (NOU 1993: 33). Tre år senere i 1996, igangsatte SHD arbeidet med høringsnotat til ny helsepersonellov. Dette notatet ble sendt på høring sommeren 1997. Lovproposisjonen (Ot.prp. nr. 13 (1998–99): Om lov om helsepersonell) ble fremmet overfor Stortinget høsten 1998. Kort tid før loven skulle tre i kraft ble det foreslått endringer i loven (Innst. O. nr. 58 (1998–99)) som Stortinget vedtok. Lov 21. desember 2000 nr. 127 om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) og enkelte andre lover endret §§ 3, 40, 43, 46, 48, 5356, 68, 71, 76 og 77, og opphevet §§ 48annet ledd bokstav c, 72 og 77 annet ledd nr. 5. Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 14 (2000–2001) og Innst. O. nr. 38 (2000–2001). Loven med endringer trådte i kraft 1. januar 2001, jf. kgl.res. 21. desember 2000 nr. 127 og lovens del VII nr. 1.

Formålet med lovreformen var å bidra til et tilgjengelig og ensartet regelverk. Det har i seg selv ingen betydning for likheter/ulikheter i de forskjellige gruppers utdanning og kvalifikasjoner at helsepersonell er regulert i én lov. Det har heller ingen betydning for hvilken helsehjelp som kan gis. Loven stiller krav til helsepersonells yrkesutøvelse for å bidra til sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten. Dette har begrunnet at virkeområdet for loven er utvidet til å omfatte alle som gir helsehjelp. Tilsynsmyndighetene (Statens helsetilsyn og Fylkesmannen) har et tilsynsansvar for disse. Helsetilsynet i fylket er lagt under Fylkesmannen. I loven er det fastslått at flere grupper enn tidligere skal omfattes av autorisasjonsordningen. Statens helsepersonellnemnd (i kommentarene omtalt som HPN) ble etablert som klageinstans på vedtak overfor helsepersonell som Statens helsetilsyn treffer.

Lov om helsepersonell av 1999 viderefører plikter for enkelte helsepersonellgrupper som leger, tannleger m.fl. Men disse ble utvidet til å gjelde flere grupper. Noen grupper fikk nye oppgaver, som at sykepleiere og bioingeniører, i tillegg til leger, kan pålegges av politi å ta blodprøve ved mistanke om promillekjøring. Enkelte bestemmelser ble utvidet til å gjelde alt helsepersonell, som plikten til å gi øyeblikkelig hjelp. Videre har alt helsepersonell blitt pålagt dokumentasjonsplikt når de yter helsehjelp på selvstendig grunnlag; det gjelder ved innhenting eller observasjon av relevante pasientdata. Denne utvidelsen av hvilket personell som omfattes av en felles lovregulering, er begrunnet i en hensiktsmessig bruk av helsepersonells kvalifikasjoner. En endring av disse forhold kan også anses som et uttrykk for at kompetansen innen helsevesenet er under stadig utvikling, og at det er uhensiktsmessig å regulere oppgavefordeling i lovgivningen. Nye plikter ble lovfestet med loven, som begrensninger i adgangen til å motta gaver fra pasient, opplysningsplikt om bierverv og plikten til avhold fra rusmidler under tjenesten.

Det er for snevert å omtale loven som en profesjonslov da loven gjelder for alt helsepersonell, også personell uten autorisasjon. Dette gjelder personell som arbeider i helsetjenesten eller apotek med oppgaver som innebærer helsehjelp.

Helsepersonelloven regulerer i hovedsak plikter for helsepersonellet i behandlerrelasjonen mellom helsepersonell og pasienter. Helsepersonellovens plikter må ses i sammenheng med rettigheter for pasienter og brukere i pasient- og brukerrettighetsloven. Helsepersonells plikt til å gi pasienter informasjon i helsepersonelloven § 10 defineres i stor grad av retten til informasjon i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Plikten til å beholde taushet korresponderer med retten til konfidensialitet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6. Plikten til forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp i helsepersonelloven har sammenheng med pasienters rettigheter til nødvendig og forsvarlig helsehjelp, pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 a2-1 c, og med statens plikter til å sørge for helsetjenester med nødvendig kvalitet, jf. FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), art. 12 (jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3) og retten til liv i Grunnloven § 93 og Europarådets menneskerettskonvensjon (EMK) art. 12. Helsepersonell skal varsle helsetilsynet (statsforvalteren) dersom det ikke er mulig å gi forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Helsepersonelloven må også ses i sammenheng med helsevirksomhetens plikter, blant annet til å tilrettelegge virksomheten slik at helsepersonellet kan overholde sine plikter, jf. helsepersonelloven § 16 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Disse lovene trådte i kraft samtidig med helsepersonelloven. Tilretteleggingsplikten innebærer at helsepersonell skal ha muligheter til å oppfylle sine plikter i helsepersonelloven, og at disse pliktene indirekte regulerer ledelsen. Ledelsen i helsevirksomheter er systemansvarlig og dataansvarlig. Det er vist til pliktene i helsepersonelloven fra personvernforordningen (GDPR) art. 6 (1) c og 9 (2) h–j, og 9 (4).

 

Behandling av pasientinformasjon og sammenhengen med internasjonale reguleringer

Totalt fire kapitler i loven dreier seg om behandling av pasientinformasjon: kap. 58. I tillegg er plikter til å informere pasienter og pårørende i lovens §§ 10 flg. Informasjonsplikten overfor pasienter og pårørende er nærmere regulert i pasient- og brukerrettighetsloven kap. 3 og 5.

Helsepersonelloven ble tilpasset EUs personverndirektiv, og fra juli 2018 til personvernforordningen ((EU) 2016/679). Helsepersonelloven har implementert andre internasjonale reguleringer som Biomedisinkonvensjonen av 1997, og tilleggsprotokoller.

GDPRs prinsipper om ansvarlighet reflekteres i helsepersonelloven §§ 16 og 4, da helsevirksomhetene skal tilrettelegge for det personlige ansvaret helsepersonellet er pålagt i Norge og andre land. Dette er bakgrunnen for at GDPR i stor grad overlater til nasjonale helselover og andre deler av unionsretten, å lovregulere behandlingsgrunnlag for behandling av personopplysninger i helsetjenesten, jf. GDPR art. 6 nr. 1 c)–e) og art. 9 nr. 2 h)–j).

Dette innebærer at helselovenes ordninger som er tilpasset særskilte behov i helsetjenesten, kommer til anvendelse, og at rettspraksis og forvaltningspraksis som gjelder deling av pasientopplysninger og taushetsplikten, samt unntak fra denne plikten, skal legges til grunn.

En endring med GDPR er at det er etablert en felles legaldefinisjon av helseopplysninger. Tidligere var det to ulike definisjoner i og utenfor helselovene (personopplysningsloven og pasientjournalloven). I helselovene var legaldefinisjonen av helseopplysninger knyttet til opplysninger som er omfattet av taushetsplikten. Anonyme opplysninger omfattes verken av GDPR eller av taushetsplikten i hpl. § 21. Begrepet «anonymt» er benyttet på en annen måte i helsepersonellovens forarbeider og legeloven § 36, om avidentifiserte opplysninger. Det er ikke anonymt slik begrepet benyttes i dag.

Helsepersonelloven pålegger helsepersonellet plikter for å motvirke interessekonflikter og inhabilitet, f.eks. når attester utstedes, jf. § 15, ved gavetransaksjoner, se § 9 og ved bierverv og eierinteresser, se § 19.

 

Forarbeider

Ot.prp. nr. 13 (1998–1999).

Ot.prp. nr. 14 (2000–2001) Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) og enkelte andre lover.

------------

Ot.prp. nr. 86 (2005–2006) Om lov om endringer i helsepersonelloven, sosialtjenesteloven og i enkelte andre lover.

Prop. 81 L (2014–2015) Endringer i helsepersonelloven og helsetilsynsloven (spesialistutdanningen m.m).

Prop. 99 L (2014–2015) Endringer i helsepersonelloven mv. (vilkår for autorisasjon).

Prop. 94 L (2015–2016) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven (politiattest i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen

Prop. 59 L (2019–2020) Endringer i helsepersonelloven mv. (enklere tilgang til helseopplysninger om tidligere pasienter.

Prop. 63 L (2019–2020) Endringer i helseregisterloven m.m. (tilgjengeliggjøring av helsedata).

Prop. 65 L (2020–2021) Endringer i helsepersonelloven mv. (lovfestet opprettelse av klinisk etikkomité, utvidet varslingsplikt og enkelte unntak fra taushetsplikten mv.).

Prop. 112 L (2020–2021) Endringer i helsepersonelloven og pasientjournalloven (bruk av helseopplysninger for å lette samarbeid, læring og bruk av kunstig intelligens i helse- og omsorgstjenesten mv.

Prop. 121 L (2020–2021) Endringer i helsepersonelloven (melding ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten.

 

Andre lover

Helsetilsynsloven, lov av 15. desember 2017 nr. 107

Pasientjournalloven, lov av 20. juni 2014 nr. 42

Pasient- og brukerrettighetsloven, lov av 2. juli 1999 nr. 63

Spesialisthelsetjenesteloven, lov av 2. juli 1999 nr. 61

 

Internasjonale reguleringer

Biomedisinkonvensjonen

Pasientrettighetsdirektivet, 2011/24/EU

Personvernforordningen, (EU) 2016/679

 

Litteratur

Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad. Helsepersonelloven. Kommentarutgave. Fagbokforlaget, Bergen, 2019.

Oda Bakken. Forsvarlighetsplikten ved bruk av kunstig intelligens i helsetjenesten. Kap. 11 i Befring og Sand: Kunstig intelligens og big data i helsesektoren, Gyldendal, 2020.

Gjertrud Bøhn Mageli: Deling av helseopplysninger til maskinlæring: gjeldende rett og forslag til endringer. Kap. 10 i Befring og Sand: Kunstig intelligens og big data i helsesektoren, Gyldendal, 2020.

Anne Kjersti Befring, Morten Kjelland og Aslak Syse. Sentrale helserettslige emner, Gyldendal, Oslo, 2016.

Anne Kjersti Befring. Helseretten. Cappelen Damm, 2021.

Anne Kjersti Befring. Persontilpasset medisin. Rettslige perspektiver. Gyldendal, Oslo, 2019.

Olav Molven, Helse og juss, 8. utg. Oslo 2015

Bente Ohnstad, Velferd, rettssikkerhet og personvern, Bergen 2011.

Lasse A. Warberg, Norsk helserett, 2. utg., Oslo 2011.

Ørnulf Rasmussen, Kommunikasjonsrett og taushetsplikt i helsevesenet, 1997.