Kort om forbrukerkjøpsloven

Lov om forbrukerkjøp av 21. juni 2002 nr. 34 (forbrukerkjøpsloven) regulerer kjøp og salg av ting mellom forbrukere og næringsdrivende. Loven gjelder nærmere handel av varer som kjøper hovedsakelig skal brukes utenfor næring til privat bruk.

Loven gjelder dessuten bestilling av ting som skal tilvirkes (tilvirkningskjøp). Videre omfattes typisk avtaler om levering av vann, kjøp av fordringer eller rettigheter og avtale med et nettselskap om overføring av elektrisk energi.

Definisjonen av forbrukerkjøp fremgår av forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd, hvor begrepet forbruker defineres relativt vidt:

”Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet”.

I forarbeidene har man forsøkt å avklare hva som skal til for at et kjøp kan anses å hovedsakelig være foretatt utenfor næring, se NOU 1993:27 Forbrukerkjøpslov:

“I dette ligger at det avgjørende vil være hva som er det vesentlige formål med kjøpet.”

Definisjonen av begrepet forbruker må bl.a. sees i sammenheng med Direktiv 99/44/EF (forbrukerkjøpsdirektivet), som er tatt inn i EØS-avtalen, etter beslutning av EØS-komiteen nr.12/2000 og Stortingets samtykke, jf. St. prp. nr. 42 (1999-2000) og Innst. S. nr.157 (1999-2000).

Det innebærer at hovedformålet med kjøpet eller transaksjonen ikke retter seg mot en persons yrke eller virksomhet. Salg mellom forbrukere er normalt ikke forbrukerkjøp, da kriteriet om at selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. ikke er oppfylt.

Med begrepet fysisk person menes at kjøp til foretak som foreninger, selskap, innretninger og andre juridiske personer alltid vil bli ansett for å falle utenfor forbrukerbegrepet. Imidlertid dersom bruken av tingene skal først og fremst skal skje av fysiske personer tilknyttet en juridisk person, kan de fysiske personer i visse tilfeller påberope seg forbrukerstatus. For at kjøp til foretak skal få forbrukervern, må kjøp inngås i navnet til en fysisk person (den personen som handler på vegne av f. eks. idrettslaget).

Et kjent eksempel er at den enkelte elev hver for seg ble ansett som forbrukere dersom en skole kjøpte skolegensere elevene (FTU-1983-255), mens et skilag som kjøpte en snøscooter til drift av skianlegget ikke fikk forbrukerstatus (FTU-1983-396).

Forbrukerkjøp omfatter etter § 2 annet ledd ikke kjøp av fast eiendom etter avhendingsloven, avtale om oppføring av bygning eller annet anlegg på fast eiendom og avtale med en kraftleverandør om levering av elektrisk energi med unntak av forsinkelse og tjenesteyting (der hoveddelen av ytelsen er utførelsen av en tjeneste). Forbrukerkjøpsloven har dessuten i § 1 fastsatt et forbehold om at den kun gjelder ”hvis ikke noe annet er fastsatt i lov,” slik at forbrukerkjøpsloven vil vike for spesielle kontraktsregler fastsatt i andre kontraktslover.

En forbruker er en som ikke hovedsaklig handler som ledd i næringsvirksomhet. FTU-sak 2007/01/40 gjaldt angreretten på en støvsuger, men i forhold til forbrukerbegrepet ble det vist til forbrukerkjøpslovens forarbeider i Ot.prp. nr.44 2001-2002 side 32 og 35. Enkeltpersonsforetak og privatpersoner samme juridiske subjekt. Det avgjørende var ikke at enkeltpersonsforetaket var nevnt som part i avtalen, men at avtalen reelt sett var inngått av en privatperson. Støvsugeren skulle dessuten brukes av kjøperen til private formål i tillegg til hjemmekontoret på 13 km2, som var en liten del av boligen. Kjøperen ble gitt angrerett.

Selger i forbrukerkjøpsrettslig forstand innebærer at selgeren eller dennes representant opptrer i næringsvirksomhet. Dette kommer særlig på spissen når arbeidstaker kjøper en PC fra arbeidsgiver. I dette tilfellet vil ikke arbeidsgiveren regnes som profesjonell selger i og med at arbeidsgiveren ikke driver med salg av PC som sin næringsvirksomhet. Dersom det ikke er inngått en avtale mellom partene som gir kjøperen forbrukervern, reguleres kjøpet av kjøpsloven av 1988.

Dersom selgeren har en representant som opptrer i næringsvirksomhet (og selgeren selv ikke gjør det), er representanten og selgeren solidarisk ansvarlige for selgerens forpliktelse overfor forbrukeren. Et eksempel på dette er den profesjonelle bilselgeren som selger bil for en privat part. Solidaransvar gjelder likevel ikke dersom forbrukeren er blitt gjort uttrykkelig oppmerksom på at representanten bare opptrer som mellommann og ikke er solidarisk ansvarlig med selgeren. I dette tilfellet vil ikke forbrukerkjøpsloven gjelde, men kjøpsloven i det tilfellet at selger og kjøper er privatpersoner. Loven gjelder også bytte av ting, for eksempel biler, så langt det passer, jf. forbrukerkjøpsloven § 1 femte ledd.

Leasing faller utenfor forbrukerkjøpsloven, men er avtalen konstruert slik at selgeren har salgspant i tingen (forbeholder seg eiendomsrett inntil forbrukeren kjøper tingen), vil kredittkjøpsloven gjelde. En leasingavtale kan gå over til å være et forbrukerkjøp etter at forbrukeren har kjøpt ut varen av selgeren. Reklamasjoner påløpt før kjøpstidspunktet reguleres imidlertid ikke av forbrukerkjøpsloven, men av avtalen mellom partene.

Eksempler på ”ting” er gjenstander, vann og elektrisitet fra nettselskap, avgrenset mot nettleie, tjenester, kjøp av fast eiendom, oppføring av og arbeid på bolig.

Kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven gjelder i utgangspunktet de samme typer kjøp. Forbrukerkjøpsloven gjelder ikke kjøp av digitale ytelser over nettet (programvare, filmer, musikk og andre filer som lastes ned av forbrukeren). Loven kan ikke fravikes til ugunst for forbrukerkjøper, jf. forbrukerkjøpsloven § 3.

 

Lovkommentarforfattere

Harald Benestad Anderssen

 

Få gratis prøvetilgang

 

Lovkommentar #1 (Stjernenote)

(Kommentarer ikke publisert foreløpig)