Kort om folketrygdloven fra Lovdata

Folketrygdloven har særlig tre overordnede formål, se § 1-1. For det første skal lov sikre økonomisk trygghet i ulike faser av livet, som arbeidsløshet, sykdom og alderdom. For det andre skal reglene bidra til å utjevne inntekt og levekår gjennom livet til den enkelte gjennom livet og mellom grupper av personer. For det tredje skal loven bidra til hjelp til selvhjelp, med mål om at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til daglig.

For rett til ytelser etter folketrygdloven må man være medlem av folketrygden. Alle som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i folketrygden. Man regnes som bosatt i Norge når man oppholder seg i Norge, og oppholdet er ment å vare eller har vart i minst 12 måneder. For å regnes som medlem, må man ha lovlig opphold, se § 2-1. Også den som oppholder seg i Norge som arbeidstaker er pliktig medlem, se § 2-2. Visse grupper er også pliktig medlem utenfor Norge, se § 2-5. Videre kan man regnes som medlem som følge av avtaler mellom Norge og andre land, som EØS-avtalen.

For å motta økonomiske ytelser etter folketrygdloven, er det uten betydning om vedkommende har et sosialt eller økonomisk behov for å få ytelsen. Dersom den enkeltes situasjon er som beskrevet i regelen, har vedkommende krav på å motta ytelsen. Hvor mye man får er basert på målet om at den enkelte skal kunne opprettholde tilvendt levestandard. Tidligere arbeidsinntekt er derfor avgjørende for størrelsen av fremtidige trygderettigheter.

Flere av ytelsene i folketrygdloven er knyttet til bortfall av inntekt på grunn av sykdom. Folketrygdens sykdomsbegrep omfatter både fysiske og psykiske lidelser. Personer med sosiale problemer faller utenfor folketrygdloven, men kan ha rett til økonomisk sosialhjelp etter reglene i sosialtjenesteloven.

De ulike ytelsene kan deles inn i tre kategorier: korttidsytelser, ytelser i omstillingsperioder og langtidsytelser. Inndelingen referer til hvor lenge en ytelse faktisk pleier å vare, og hvor lenge folketrygdloven gir adgang til å la den løpe.

Korttidsytelsene gis vanligvis i noen dager, uker eller måneder, maksimalt i ett år. Ytelsene i omstillingsperioder gis som regel i noen måneder eller år. Langtidsytelsene gis livet ut, eller frem til man går over til en annen ytelse som gis resten av livet.

Korttidsytelsene i folketrygdloven er sykepenger, omsorgspenger, opplæringspenger, pleiepenger, foreldepenger og svangerskapspenger. Formålet med korttidsytelsene er å kompensere for inntektsbortfall.

Dagpenger, arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad er ytelser som gis i omstillingsperioder. Formålet disse ytelsene er å sikre inntekt og å kompensere for utgifter i visse omstillingsperioder i livet.

Den mest typiske langtidsytelsen er alderspensjon. Uføretrygd og etterlattepensjon er også langtidsytelser. Formålet med langtidsytelsene er å sikre inntekt til livsopphold for personer som ikke har inntektsgivende arbeid.

Mer om folketrygdloven på Lovdata

 

Lovkommentarforfattere

Nina Bech-Sørensen, Randi Bjerkelund, Eva Annie Bjørgen, Karstein Egeland, Anders Eggum, Imran Haider, Gro Forsdal Helvik, Beate Herneblad, Vegar Skau Ilseth, Morten Kjelland, Harald Lislevand, Andreas Grunde Rabben Moen, Runar Narvland, Gaute Neby og Kjersti Karine Sørum

 

Få gratis prøvetilgang

 

Lovkommentar #1 (Stjernenote)

Se også EU-Karnov om trygdeforordningen.

Den norske velferdsstaten kjennetegnes av at det offentlige har påtatt seg ansvaret for inntektssikring, helse og omsorg. Folketrygdloven er et viktig fundament i denne sammenheng.

I løpet av livet er enhver innom én eller flere faser med økonomisk bistand, så som arbeidsledighet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom, skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Inntekt og dekning av særskilte utgifter i denne forbindelse sikres særlig av folketrygdloven.

Tenkningen om at staten bør ta seg av den enkelte, var spesielt fremme i Bismarcks Tyskland i tilknytning til industrialiseringen. I tidligere tider i Norge var det først og fremst slekten som tok seg av familiemedlemmene som ikke kunne forsørge seg selv. Det ble etter hvert også etablert et legdsystem, der de trengende gikk fra gård til gård med kort tids husvære og mat. Vi finner bestemmelser om legd i Frostatingsloven, samlet og nedskrevet på 1000-1200 tallet, og senere i Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Tradisjonelt har også kirken hatt en viktig rolle i omsorgen for de trengende.

I dag er det særlig sosialtjenesteloven (lov 18. desember 2009 nr. 131) og folketrygdloven som fanger opp de som trenger økonomisk hjelp. Mens sosialtjenesteloven gjelder alle trengende, er folketrygdloven knyttet til spesifikke behovssituasjoner, jf. ovenfor. Folketrygdloven bygger på så vel sosialtenkning som forsikringstenking. Forsikringstenkningen kommer til uttrykk gjennom innkreving av trygdeavgift fra medlemmene og arbeidsgiveravgift fra arbeidsgiverne for deres bruk av arbeidskraft. Den sosiale tenkningen kommer til syne når lovens ytelser også kan gis til personer som ikke har arbeidet og betalt skatt og trygdeavgift.

I utgangspunktet dekkes alle som er bosatt og/eller arbeider i Norge, slik at folketrygdloven kan betraktes som et nasjonalt obligatorisk forsikringssystem.

Gjeldende folketrygdlov er i stor grad en videreføring av folketrygdloven av 1966. Fra slutten av 1800-tallet var det primært arbeidstakerne selv som stod for dekning av en del risikosituasjoner. Kommunen og staten ga etter hvert tilskudd til godkjente arbeidsløshetskasser. Senere fikk man statlige ordninger på ulike områder, så som ulykkesforsikring, ytelser ved sykdom, arbeidsløshet, uføre og pensjon samt barnetrygd, jf. blant annet lovene om ulykkesforsikring, først for fiskere (1908), deretter for sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915). Se også lov om sykeforsikring av 1909, lov om hjelp til blinde og vanføre av 1936, lov om alderstrygd av 1936, lov om arbeidsløshet av 1939 og lov om barnetrygd av 1946.

Det var først etter andre verdenskrig at utviklingen av universelle trygdeordninger skjøt fart i Norge, etter mønster fra Storbritannia og den såkalte Beveridge-modellen. Det var med folketrygdloven av 1966 at det ble etablert en felles lov for mange trygdeytelser samt for pensjon. Etter denne loven skulle pensjonen ligge på et forholdsmessig nivå av tilvant levestandard som yrkesaktiv. Syketrygden og arbeidsløshetstrygden ble en del av folketrygden i 1971. I sin tid innebar folketrygdloven av 1966 en omfattende reform.

Hovedformålet med gjeldende folketrygdlov av 1997 var å forenkle regelverket, jf. NOU 1990: 20. Det ble gjort enkelte materielle endringer, men loven utgjorde innholdsmessig ingen reform. Andre viktige forarbeider er: Ot.prp. nr. 29 (1995–96), Innst. O. nr. 46 (1996–97), Ot.prp. nr. 40 (1997–98) og Innst. O. nr. 43 (1997–98).

Folketrygdloven har fastsatt bestemte vilkår for å tildele en ytelse, og det er gitt nærmere regler om utmåling av ytelsene. Er først vilkårene oppfylt, plikter NAV å betale den aktuelle ytelsen, uten rom for skjønnsutøvelse.

Alle som er bosatt og har lovlig opphold i Norge, er pliktige medlemmer av folketrygden, jf. ftrl. § 2-1 (domisilprinsippet). Personer som ikke er bosatt i Norge, men arbeider her, er som hovedregel også pliktige medlemmer av folketrygden. Pliktig medlemskap opphører normalt hvis et medlem reiser til utlandet, og oppholdet er ment å vare eller varer mer enn 12 måneder. Medlemskapet opphører også hvis vedkommende tar arbeid i utlandet før utløp av 12-månedersperioden. Enkelte grupper, så som studenter og sjømenn, kan også være pliktige medlemmer i norsk folketrygd selv om de oppholder seg i utlandet. Personer som ikke er pliktige medlemmer av folketrygden, kan på bestemte vilkår få innvilget frivillig medlemskap i folketrygden. De nærmere reglene fremgår av folketrygdlovens kapittel 2.

Folketrygdytelsene finansieres først og fremst av trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og statstilskott. Trygdeavgiften kreves av personinntekten etter skatteloven § 12-2. Det er tre forskjellige trygdeavgiftssatser, avhengig av inntektstype, jf. ftrl. § 23-3. Arbeidsgiveravgift er avgift på lønn og annen godtgjørelse for arbeid i og utenfor tjenesteforhold. Avgiften utgjør en viss prosent av beløpet som skal innberettes, og den er differensiert mellom geografiske soner, jf. ftrl. § 23-2. Differansen mellom innbetalte avgifter og folketrygdens utgifter dekkes ved statstilskott fastsatt av Stortinget.

I utgangspunktet er trygderettigheter et nasjonalt anliggende, men Norge har påtatt seg folkerettslige forpliktelser gjennom overenskomster med andre stater. EØS-samarbeidet er i denne sammenhengen viktig, jf. EØS-avtalen. Norge har også inngått Nordisk konvensjon om trygd av 12. juni 2012 samt flere bilaterale avtaler med ulike land, jf. ftrl. § 1-3 og note 1.

Folketrygdloven trådte i kraft 1. mai 1997, jf. ftrl. § 26-1. Innholdet er endret en rekke ganger. Relevante endringer er omtalt fortløpende i kommentarene til loven. Det er også gitt en rekke forskrifter til folketrygdloven. Flere av disse er omtalt i lovkommentarene. En oversikt over viktige forskriftene er gitt i note 1 til ftrl. § 25-15.

Folketrygdens administrasjon er delt mellom flere departementer og deres underliggende organer. Arbeids- og sosialdepartementet har hovedansvaret for trygdepolitikkens utgiftsside. Folketrygdytelsene, med unntak av helsetjenestene (kapittel 5 i loven), administreres løpende av Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Helse- og omsorgsdepartementet har hovedansvaret for ytelsene etter kapittel 5, mens den løpende administreringen av ytelsene og helserefusjonssystemet er lagt til Helsedirektoratet og Helfo. Barne- og familiedepartementet har hovedansvaret for ytelsene etter lovens kapittel 15 (foreldrepenger m.m.). Den løpende administreringen ligger fortsatt hos NAV. Finansdepartementet har hovedansvaret for trygdepolitikkens inntektsside. Skatteetaten fastsetter pensjonsgivende inntekt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift.

I hovedsak administreres loven av NAV. Folketrygdlovens kapittel 5 administreres av Helfo. Det er interne klagemuligheter til henholdsvis NAV Klageinstans og Helseklage før saken kan ankes inn for Trygderetten. Trygderettens avgjørelser kan bringes inn for alminnelige domstoler, med lagmannsretten som første instans. Tvister om sykepenger i arbeidsgiverperioden følger et eget spor og må klages inn for en særskilt nemnd, Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, før tvisten kan forfølges videre hos alminnelige domstoler, med tingretten som første instans.

Tidligere var folketrygdloven forvaltet av Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet. Borgerne måtte videre forholde seg til kommunen for økonomisk bistand etter sosialtjenesteloven. Med NAV-reformen av 2006 blir nå så vel statlige som kommunale tjenester administrert av NAV. Å forholde seg til én instans innebar en vesentlig forenkling for borgerne.

 

Juridisk litteratur

Generelle fremstillinger

Kjønstad, Asbjørn. Innføring i trygderett. 5. utg. ved Imran Haider, Oslo: Universitetsforlaget, 2018.

Narvland, Runar. Trygderett i et nøtteskall. 2. utg., Oslo: Gyldendal, 2018.

Narvland, Runar. Folketrygdloven med kommentarer. 2. utg., Oslo: Gyldendal, 2019.

Kjønstad, Asbjørn, Aslak Syse og Morten Kjelland. Velferdsrett I: Grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet og tvang. 6. utg., Oslo: Gyldendal, 2017.

Bogstad, Biørn. Trygd og pensjon i EØS. Oslo: Gyldendal, 2015.

Haider, Imran. Folketrygdlovens inntektsbegreper. Oslo: Gyldendal, 2014.

Fremstillinger om bestemte ytelser

Narvland, Runar. Kontantytelser ved sykdom. Oslo: Gyldendal, 2021.

Narvland, Runar. Yrkesskade. Oslo: Gyldendal, 2021.

Holgersen, Gudrun. Arbeidsavklaring og trygdeytelser. Fagbokforlaget, 2016.

Kjønstad, Asbjørn. Folketrygdens alderspensjoner. Jussens Venner 02/2012, s. 85–147

Narvland, Runar. Foreldres rett til ytelser fra NAV. Oslo: Karnov Group Norway, 2021.