Kort om barnevernloven

Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven eller bvl.) skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Videre skal loven bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstsvilkår. Se formålsbestemmelsen i bvl. § 1-1.

Med barn siktes det til personer under 18 år, jf. bvl. § 1-3. Det er fire grupper barn som omfattes av loven, herunder barn som har vanlig bosted i Norge og som oppholder seg i riket, flyktningbarn eller internasjonalt fordrevne barn, eller barn hvis bosted ikke lar seg fastsette, og som oppholder seg i Norge, barn med vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i et annet land, og barn med vanlig bosted i utlandet, men som oppholder seg i Norge. Se bvl. § 1-2 og Prop. 102 LS (2014–2015) side 85.

For å sikre at barn og unges rettigheter ivaretas, hjemler barnevernloven en rett til inngripende tiltak overfor både barn og foreldre. Eksempler på slike tiltak er omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar (adopsjon), begrenset samværsrett og skjult adresse.

På barnevernsområdet er ansvaret fordelt mellom staten og kommunene, jf. kapittel 2. De statlige barnevernsmyndighetene omfatter Barne- og familiedepartementet (BFD), Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og statsforvalterne, jf. § 2-2.

Ved alle handlinger som berører barn og unge, skal det grunnleggende prinsippet om barnets beste tillegges avgjørende vekt. Dette følger av Grunnloven § 104 annet og tredje ledd, bvl. § 4-1 og rettspraksis, men også av de folkerettslige forpliktelsene som Norge er bundet av. FNs barnekonvensjon (BK) er inkorporert i norsk rett, jf. menneskerettsloven § 2. Barnets beste-prinsippet går igjen i flere av konvensjonens artikler, men nevnes først i artikkel 3 nr. 1. Videre inneholder Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som også er inkorporert i norsk rett, en rekke bestemmelser som har betydning for barnevernssaker. Som eksempel kan nevnes forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling (artikkel 3), retten til frihet og sikkerhet (artikkel 5), retten til rettferdig rettergang (artikkel 6), retten til respekt for privatliv og familieliv (artikkel 8), tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (artikkel 9) og forbudet mot diskriminering (artikkel 14). Flere av disse bestemmelsene er også inntatt i Grunnloven, jf. §§ 93, 95, 102.

Den 1. januar 2023, nøyaktig 30 år etter at gjeldende barnevernlov trådte i kraft, vil en ny barnevernslov tre i kraft. Den nye loven skal blant annet bidra til bedre barnevernsfaglig arbeid, styrke barns og foreldres rettssikkerhet og bidra til økt vekt på forebygging og tidlig innsats.

 

Lovkommentarforfattere

Elisabeth Gording Stang og Rikke Lassen.

 

Lovkommentar #1 (Stjernenote)

Sosiallovutvalget ble oppnevnt i 1980 og fikk som mandat å utarbeide utkast til en samlet sosiallov. Regjeringen Brundtland la med Ot.prp. nr. 60 (1988–89) frem utkast til ny lov om sosiale tjenester. Etter regjeringsskiftet høsten 1989 ble forslaget trukket tilbake av regjeringen Syse. Høsten 1990 valgte regjeringen Brundtland å opprette et barne- og familiedepartement og fremmet da forslag om en egen barnevernlov (Ot.prp. nr. 44 (1991–92)). Under behandlingen i Stortinget ble det særlig foretatt én vesentlig endring: Komiteen var ikke enig med departementet i at omsorg og foreldreansvar skulle fratas under ett (ansvarsovertakelse), men opprettholdt skillet mellom fratakelse av omsorg og fratakelse av foreldreansvar, se Innst. O. nr. 80 (1991–92) avsnitt. 3.4 (se også kommentarnote til § 4-18).

Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven – bvl.) trådte i kraft 1. januar 1993 og hører under Barne- og familiedepartementet. Loven erstattet lov 17. juli 1953 nr. 14 om barnevern.

Flere store endringer fra barnevernloven av 1953 ble foretatt i 1992-loven. Én var opprettelsen av fylkesnemndene, som innebar et større skille mellom frivillige vedtak og tvangsvedtak, ved at tvangssakene ble løftet ut av kommunen. De tidligere kommunale barnevernsnemndenes saksbehandling var blitt kritisert for manglende rettssikkerhet (Bennecke, G., Rettssikkerheten i barnevernet, Oslo: Universitetsforlaget, 1967). En annen stor endring var at terskelen for å iverksette forebyggende tiltak ble betydelig senket, se kommentarnote til § 4-4. Det krevdes ikke lenger at det måtte foreligge en omsorgssviktsituasjon for å vedta forebyggende tiltak, men var nok at barnet hadde et særlig behov for hjelp. En tredje endring var innføring av saksbehandlingsfrister for behandling av melding og undersøkelse, se kommentarnoter til §§ 4-2 og 4-3.

Loven av 1992 har vært gjenstand for et stort antall endringer siden vedtakelsen. Her vil et utvalg av dem omtales. For øvrige endringer henvises det til notene til de enkelte bestemmelser.

Nye saksbehandlingsregler for fylkesnemndene ble innført ved endringslov 1. desember 2006 nr. 65. Sentrale forarbeider er NOU 2005: 9 (Fylkesnemndutvalget) og Ot.prp. nr. 76 (2005–2006).

Kapittel 5A kom inn ved endringslov 30. mai 2008 nr. 36 som følge av overføringen av ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år fra staten (Utlendingsdirektoratet) til det statlige barnevernet. En utredning foretatt av en sammenslutning ideelle organisasjoner og privatpersoner dannet bakgrunn for reformen (NGOU 2006: 1 Først og fremst barn. Overføring av omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere til barnevernet). Se også Lassen, R. (2007): Enslige mindreårige asylsøkere er først og fremst barn, i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB), nr. 1/2007.

Flere endringer ble foretatt ved endringslov 19. juni 2009 nr. 45. Bakgrunnen var blant annet oppfølging av nyere forskning om barns behov og om hvordan tiltak i barnevernet virket, og et ønske om å styrke barns rettsstilling, herunder bedre oppfølgingen av hjelpetiltak. Forarbeider er Ot.prp. nr. 69 (2008–2009).

Loven fikk flere nye endringer ved endringslov 21. juni 2013 nr. 63. Endringene var en del av oppfølgingen av NOU 2012: 5 (Raundalen-utvalget). Formålet med endringene var blant annet å sikre høy kvalitet i barnevernets arbeid. Krav til rettssikkerhet, forsvarlighet og barns medvirkning samt implementering av forskning sto sentralt. Flere av endringene er av administrativ art og kom som følge av evalueringen av forvaltningsreformen i barnevernet. Forarbeider er NOU 2012: 5 og Prop. 106 L (2012–2013).

Som ledd i oppfølgingen av Solberg-regjeringens politiske plattform (Sundvolden-plattformen) ble det ved endringslov 16. juni 2017 nr. 46 gjennomført en ny forvaltningsreform der kommunene fikk overført flere oppgaver fra staten. Forarbeider er Prop. 73 L (2016–2017). Reformen medførte endringer i følgende bestemmelser: bvl. §§ 2-3 annet ledd, 2-3 nytt tredje ledd, 4-3 nytt syvende ledd samt endringene i §§ 4-22 tredje til sjette ledd, 9-4 første ledd og 9-5. Endringene trer i kraft 1. januar 2022.

Et lovutvalg ble i 2014 oppnevnt for å utarbeide et forslag til ny barnevernlov. Forslaget ble lagt frem høsten 2016 (NOU 2016: 16) og sendt på høring våren 2017. Etter høringsrunden valgte departementet å utrede enkelte tema videre, blant annet spørsmålet om samvær etter omsorgsovertakelse og om bruken av private aktører. En del av forslagene i NOU 2016: 16 ble innarbeidet i gjeldende barnevernlov ved lov 20. april 2018 nr. 5, se Prop. 169 L (2016–2017) og kommentarnoter til §§ 1-2, 1-5, 1-6, 1-7, 4-2, 4-3, 4-4 a, 4-6, 4-9, 4-16, 4-22, 4-28, 6-3 a, 6-4, 7-19, 8-5 og 9-1).

Et hovedformål med endringene var å styrke barns og foreldres rettssikkerhet. Blant annet ble barns rett til tjenester og tiltak fra barnevernet lovfestet i en ny bestemmelse (se kommentarnote til § 1-5), ordet «kjærlighet» ble inntatt i lovens formålsbestemmelse, og plikten til oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse ble skjerpet (se kommentarnote til § 4-16). Høringsnotat til ny barnevernlov ble sendt på høring våren 2019, og forslag ble fremmet for Stortinget våren 2021 ved Prop. 133 L (2020–2021). Forslaget inneholder både ny barnevernlov og endringer i gjeldende lov. Av endringer som skal innarbeides i gjeldende barnevernlov, kan nevnes krav om mastergrad for ansatte i kommunalt barnevern, bistandsplikt fra Bufetat til utredning av små barns omsorgssituasjon og krav til bemanning og kompetanse for ansatte i barneverninstitusjon.

Ny barnevernlov (lov 18. juni 2021 nr. 97) og endringer til gjeldende lov (lov 18. juni 2021 nr. 96) ble vedtatt 10. juni 2021, men ikrafttredelsesdato er ikke fastsatt pr. august 2021. Bestemmelsene i ny barnevernslov er omtalt under paragrafnotene til de bestemmelsene i gjeldende lov som svarer til de nye, med utgangspunkt i lovspeil inntatt i Prop. 133 L (2020–2021), vedlegg 1, s. 647 flg. Ny barnevernslov har også fått flere helt nye bestemmelser. For eksempel er det inntatt flere nye paragrafer i lovens kapittel 1. Det gjelder § 1-5 første ledd om barns rett til omsorg og rett til familieliv, § 1-8 om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn og § 1-10 om tidlig innsats.

 

Utvalgte forskrifter

 forskrift 15. oktober 1999 nr. 1090 om politiattest i henhold til barnevernloven

 forskrift 27. oktober 2003 nr. 1283 om godkjenning av private og kommunale institusjoner som skal benyttes for bar som plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven

 forskrift 11. desember 2003 nr. 1564 om tilsyn med barn i barneverninstitusjon for omsorg og behandling

 forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem

 forskrift 10. juni 2008 nr. 580 om krav til kvalitet i barneverninstitusjoner

 forskrift 15. november 2011 nr. 1103 om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon

 forskrift 18. februar 2013 nr. 203 om barnets talsperson i saker som skal behandles for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

Det foreligger et stort omfang juridisk litteratur om barnevern. Det er publisert seks doktoravhandlinger i barnevernrett: Haugli, T. (2000), Samværsrett i barnevernsaker; Sandberg, K. (2003) Tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse; Stang, E.G. (2007) Det er barnets sak. Barns rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4; Oppedal, M. (2008) Akutthjemlene i barnevernloven; Bendiksen, L. (2008) Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer; Sigurdsen, R. (2015) Tvangsplassering av barn med utfordrende atferd.

Av annen sentral juridisk litteratur nevnes Høstmælingen, N. mfl. (red. – 2019) Barnekonvensjonsboka. Barns rettigheter i Norge, 4. utg., kapitlene 3, 5,7,8, 15 og 16; Andersland, G.K. (red.) (2015) De Castbergske barnelover 1915–2015.

Vedrørende EMD og Høyesteretts storkammeravgjørelser fra mars 2020 om de norske barnevernsakene, vises det til Sandberg, K. (2020), «Storkammersakene om barnevern», i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB) nr. 2/2020, Köhler-Olsen, J. (2019) «Strand Lobben med flere mot Norge», i Tidsskrift for Velferdsforskning nr. 4/2019 samt Søvig, K.H. og Vindenes, P.H. (2020), «Avgjørelser fra EMD i saker om vern av privat- og familieliv 2019–2020», i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB) nr. 2–3/2020.

For en bredere utredning av menneskerettigheter og barnevern vises det til Sørensen, C.B (2020), «Langvarige fosterhjemsplasseringer og forholdsmessighetskravet i EMK artikkel 8», i Lov og Rett nr. 2/2020, Sørensen, C.B. (2016), Barnevern og menneskerettighetene, vedlegg 4 til NOU 2016: 16, og Norges Institusjon for menneskerettigheters rapport 2020: Hvorfor dømmes Norge i EMD?

Vedrørende Haagkonvensjonen av 1996 vises det til Kvisberg T. (2019) «Barnebeskyttelseskonvensjonen. Haagkonvensjonen 1996», i FAB.