Boken «Fare, risiko og farlighet – En analyse i kontekst av strafferettslige særreaksjoner i norsk rett» undersøker hvordan fare, risiko og farlighet forstås som grunnlag for tidsubestemte særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere i norsk rett. Gjennom analyser av lovforarbeider og Høyesteretts praksis fra slutten av 1800-tallet til 2023 rekonstrueres den fenomenforståelsen som har preget regelverket.
Utgangspunktet for boken er et praktisk behov i rettspleien: Sakkyndige og andre profesjoner som anvender de strafferettslige særreaksjonene i praksis mangler et klart, rettslig forankret språk for «fare» og «risiko».
– Den direkte foranledningen til dette prosjektet var et uttalt behov for en klargjøring av den rettslige forståelsen av fare og risiko hos rettssakkyndige og andre profesjoner som jobber på mottakssiden for de strafferettslige særreaksjonene, sier Martin Mindestrømmen.
Mindestrømmen er postdoktor ved Universitetet i Bergen. Han forteller at forventningen om å finne en tydelig begrepsforståelse i lovforarbeider og Høyesterettsavgjørelser «i veldig liten grad» lot seg innfri, og at sentrale avklaringer i stedet har foregått i juridisk litteratur. Etter hans vurdering har dette ikke gitt en presis og reflektert begrepsbruk hos lovgivere og dommere.
– Denne uklarheten representerer en vesentlig rettssikkerhetsutfordring for lovbrytere som rammes av slike fare- og/eller risikobaserte reaksjoner, sier han.
Bokens hovedgrep er å rydde i begrepene og gi strafferetten et mer presist vokabular. Mindestrømmen mener at skillet mellom «fare» og «risiko» må tydeliggjøres dersom domstoler og sakkyndige skal kunne begrunne særreaksjoner på en etterprøvbar måte.
– I strafferetten bør vi, i motsetning til dagligspråket, skille mellom hva vi betegner som fare, og hva vi betegner som risiko, sier han.
«Fare» knytter seg til eksistensielt mulige årsakssammenhenger, mens «risiko» i større grad handler om usikkerhet. Et klarere skille vil, mener han, gjøre det lettere å kommunisere på tvers av fagområder og tydeliggjøre hva som faktisk danner grunnlaget for å bruke særreaksjoner overfor en persongruppe som i utgangspunktet ikke hører hjemme i strafferetten.
Et strengt begrepsskille har praktiske følger for bevisføringen og for hvordan domstolen håndterer usikkerhet. Dersom «fare» beskriver en mulig årsakskjede og «risiko» er graden av usikkerhet, skjerpes kravet til hvilke fakta som må klargjøres, og hvordan usikkerheten skal artikuleres og vektlegges. I boken drøfter Mindestrømmen betydningen for terskelen for idømmelse av særreaksjoner og argumenterer for at en mer presis begrepsbruk gjør vurderingen mer etterprøvbar.
– Et klarere skille etter disse linjene vil kunne gjøre det lettere å kommunisere på tvers av fagområder, og også være tydeligere om hva som egentlig danner grunnlaget for bruken av strafferettslige reaksjoner, sier han.
I sluttkapitlene konkretiserer Mindestrømmen hva et klarere skille kan bety i praksis. Han foreslår blant annet at utgangspunktet bør være at personer som vurderes for særreaksjon, som hovedregel anses som harmløse inntil det foreligger godt begrunnede holdepunkter for noe annet. Videre diskuterer han hvordan særreaksjoner bør vurderes opp mot både varighet og inngrepets tyngde, og at domstolene og de sakkyndige bør ha en tydeligere rollefordeling i denne vurderingen.
Poenget er at sakkyndige vurderer risiko innenfor sin faglige kompetanse, mens retten foretar de normative avveiningene om hvorvidt graden av usikkerhet bør lede til en særreaksjon.
Mindestrømmen løfter også blikket utover norsk rett. Han peker på at uklare fare- og risikobegreper ikke er noe særnorsk fenomen, og at tilsvarende begreper brukes i andre lands regulering av særreaksjoner.
– De etiske problemstillingene og de løsningsforslagene jeg kommer med i bokens siste kapittel er av universell karakter, og dermed noe alle stater som vil fortsette å gjøre bruk av fare- og risikobaserte reaksjoner etter mitt syn må ta i betraktning, sier han.